Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Marit G

Viser innlegg | Se kommentarer (96)

Forhandlingene er over. Amnesti nå.

Publisert 13 mai 2013

Vi mener tiden er inne for å innvilge amnesti for de vel 600 lengeværende barna. De har ikke mer barndom å forhandle med.

Foreningen av tolvte januar mener det nå må innvilges amnesti for de vel 600 lengeværende asylbarna. Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å avvente resultatet av en fremtidig evaluering etterlater igjen en fullstendig usikkerhet om hva som blir resultatet for barna, og utsetter nok en gang en avklaring på deres livssituasjon i landet de oppfatter som sitt hjemland. Dette er uholdbart for de barna det gjelder, og derfor er det nødvendig med et amnesti nå.

21. april ble det stemt over asylbarnas skjebne i Arbeiderpartiets landsmøte. Resultatet av voteringen ble dessverre ingen seier for rettssikkerheten til de lengeværende barna. Barna er nok en gang kastet tilbake til forvaltningen, og i sin tur rettssystemet i de få tilfellene hvor de greier å løfte sin sak. De færreste har den nødvendige økonomien eller støttenettverk til å gjennomføre dette.

Det vi kan spore av framgang i vedtaket som ble fattet, er en formulering som viser at Arbeiderpartiet i fremtiden vil kunne jobbe med en endring av forskrift som klargjør terskelen for når barnets beste skal kunne trumfe innvandringsregulerende hensyn. Dette forutsetter at Utlendingsnemnda (UNE) sin interne evaluering viser at Stortingsmeldingen Barn på Flukt (BPF) ikke har den effekten den var ment å ha, uten at det er presisert hva som regnes som “tilstrekkelig endring”. Denne prosessen vil ta tid, og det er helt usikkert hva den vil bringe av endringer til gunst for barna.

I januar i år ble det lagt fram tall fra Justisdepartementet som hevdet at 40 % av sakene som involverer lengeværende barn siden BPF ble stemt igjennom hadde fått medhold. Dette dreide seg i realiteten om 23 saker hvorav 14 fikk avslag. Vi vet ikke om de 9 sakene som vant fram ble omgjort av hensyn til barnets beste, eller om noen av dem fikk opphold grunnet anerkjennelse av foreldrenes beskyttelsesbehov. Blant disse avslagene finner vi flere av de aller mest lengeværende barna. Dersom dette er symptomatisk på hva Justisdepartementet og AP sentralt vurderer som “en endring etter intensjonene” ser det mørkt ut for en styrking av human behandling på dette viktige området.

Vi forventer en svært grundig politisk og mer kritisk overvåkning av UNEs evalueringsprosess i tiden fremover.Tallmaterialet som legges til grunn fra forvaltningen, må være transparent og enkelt å måle.

Bare de siste ukene har Foreningen av tolvte januar opplevd at flere av barna som har levd i asylmottak i Norge i både ti og elleve år er akutt truet med deportasjon. Dette viser at BPF i realiteten ikke virker slik det ble signalisert at den skulle virke.

Høyesterett sendte i desember 2012 saken tilbake til politikerne, og UNE har ved flere anledninger uttrykt at meldingen er en svak rettskilde. Vedtak på omgjøringsbegjæringer viser at barnets beste fremdeles trumfes av innvandringsregulerende hensyn til tross for at barna både er født og oppvokst i landet. Vi registrerer at tiden virker imot de som trenger å skjermes.

Vi vil uttrykke anerkjennelse til AUF og enkelte fylkeslag i Arbeiderpartiet som i forkant av landsmøtet har kjempet en kunnskapsbasert og sterk kamp for å heve rettssikkerheten til denne utsatte gruppen barn. Dessverre løp likevel Arbeiderpartiets landsmøte fra ansvaret sitt, og har ikke benyttet muligheten til å formulere hvor terskelen skal gå for når og hvilke innvandringsregulerende hensyn som må vike til fordel for barnets beste.

En mulig regel- eller forskriftsendring vil ikke være klar til valget, og vedtakene burde vært fattet av de som er i posisjon nå.  Barna har ventet lenge nok og betalt dyrt for altfor mange kompromisser fra regjeringspartiene. Prisen de har betalt er barndommen sin.

Vi mener derfor at tiden er inne for å innvilge amnesti for de vel 600 lengeværende barna. De har ikke mer barndom å forhandle med. I etterkant får det bli en politisk oppgave å beslutte hva som er tilstrekkelig endring av praksis for å sikre en human og rettssikker behandling av barna i fremtiden. Debatten om forskriftsendringer kan da bruke nødvendig tid uten at barna mister mer av sin barndom.

Foreningen av tolvte januar
 

Derfor gir vi oss ikke

Publisert 21 mars 2013

Det er nærliggende å tenke at dette var et politisk fremstøt som var ment å stagge kravet om en presisering i form av lov eller forskrift for å sikre barns rettssikkerhet.

I fjor raste debatten om hvorvidt den nye stortingsmeldingen Barn på flukt var å betrakte som en rettskilde som Utlendingsnemnda måtte forholde seg til.  Stor var derfor skuffelsen når det viste seg at den ikke fremstod som stort mer enn en politisk føring med velmenende ord.  Daværende direktør i Utlendingsnemnda, Terje Sjeggestad, bekreftet dette i media da han uttalte følgende:

Men en Stortingsmelding er ikke høyt rettskildemessig rangert. Det er selvfølgelig alle klar over, sier Sjeggestad som legger til at:

– Politiske signaler skal, slik Stortinget har bestemt, ikke oppfattes som direktiver eller noe UNE er bundet av.

I kjølvannet av denne uttalelsen kom justisminister Grete Faremo på banen og erklærte at hun forventet at meldingen ville fungere som en rettskilde. Heller enn å karakterisere Sjeggestads uttalelser, så uttrykte hun tillit til at den nye UNE-direktøren, Ingunn Sofie Aursnes med sin barnefaglige kompetanse ville bidra til å oppnå hva regjeringen ønsket med denne meldingen.

Dette var et signal om at vi nå kunne forvente en kursendring fra Utlendingsnemnda i behandlingen av sakene som omhandler de lengeværende barna, og det er nærliggende å tenke at dette var et politisk fremstøt som var ment å stagge kravet om en presisering i form av lov eller forskrift for å sikre barns rettssikkerhet.

Ved utnevnelsen av den nye lederen i Utlendingsnemnda uttalte justisministeren:

– Etterarbeider i form av en stortingsmelding vil være en rettskilde som Utlendingsnemnda må forholde seg til (…) Barnets stemme skal bli hørt i sterkere grad og vi har vektlagt barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Jeg forventer at den nye UNE-direktøren som har juridisk og barnefaglig kompetanse vil konkretisere dette i sitt arbeid, sier statsråden.

I dagens Bergens Tidende, uttaler Aursnes i forbindelse med Nathan-saken som nylig vant frem i Oslo Tingrett:

- Lov og forskrift setter ikke klare grenser for når barns tilknytning skal utløse en slik tillatelse, verken ved et bestemt antall år i Norge eller barnets alder. Når vi vurderer om opphold skal gis på grunn av barns tilknytning, skal vi etter regelverket både legge vekt på de hensyn som taler for tillatelse og hensyn som taler mot. Slik er oppdraget og rettstilstanden også etter stortingsmeldingen «Barn på flukt» sist sommer og Høyesteretts behandling av to slike saker like før jul.

Vi forventer etter dette at Stortinget en gang for alle merker seg at UNE ber om klarere og mer skjematiske regler for når barns tilknytning skal utøse opphold. Samtidig forventer vi at det samme stortinget er innforstått med at nemnda ikke kan instrueres av politiske føringer.

Det er lovgivers oppgave å gi rettsprinsippet «hensynet til barnas beste» det innholdet de folkevalgte mener skal gjelde.

Stortinget og Regjeringen må derfor gi en presisering i form av lov eller forskrift, i samsvar med Barnekonvensjonens formål som er å beskytte barn. Andre hensyn må vike! Å vente på en evaluering av UNE sin praksis etter at meldingen Barn på flukt ble innført, er ikke verd mye nå som UNE har bekreftet at de ikke vektlegger meldingen særlig tungt.

Saker som omhandler lengeventende barn må skjermes i påvente av en forskrift som ivaretar deres rettssikkerhet. Deretter må de få behandlet sakene sine på nytt.

På vegne av medlemsgruppa i Foreningen av tolvte januar

 

 

 

Innvandringsregulerende hensynsløshet

Publisert 1 januar 2013

Statsminister Jens Stoltenberg lanserte i 2012 begrepet “gjerdestolper”. Nå forlanges det at disse gjerdestolpene plasseres riktig i terrenget og markerer grensene tydelig nok til at barn i Norge får den behandling og det vern de har krav på.

Valgkampen har startet, og behandlingen av de lengeværende asylbarnas rettssikkerhet vil bli et viktig tema. Flere politiske fløyer, men heldigvis ikke alle, ønsker ikke at dette skal skje. Enkelte har sågar hevdet at de mener den voksende bølgen av protester mot behandlingen av barn i Norge vil gli over. Det vil ikke skje. 2012 har vist oss at dette ikke er en bølge men en jevnt voksende flom av protester som øker i takt med at mer forskning og faktabasert informasjon om skadevirkningene denne behandlingen har på ungene legges frem.

Den lenge utsatte stortingsmeldingen “Barn på flukt” ble ikke det mange hadde håpet. Den klargjør intensjonen bak begrepet “barnets beste” men gir ikke klare nok instrukser til forvaltningen som skal ta ofte livsviktige beslutninger for barn og deres familier. Mange av oss var lenge optimistisk og forsøkte å bidra til å gi meldingen innhold, men ser nå at dette ikke holder. Den omdiskuterte høyesterettsdommen som falt 21. desember 2012 viste med all tydelighet det sterke behovet for tydeligere politiske føringer, og nå må det strakstiltak til.

Regjeringen sier at meldingens effekt skal evalueres om et år. Dette er ikke tilstrekkelig i en sak hvor konsekvensene er så store og varsellampene så sterke. Det trengs en reell endring i lov eller forskrift, og dette blir det nå Stortingets jobb å sørge for – og raskt. Hvis Stortinget virkelig mener at barns beste skal ha forrang så må de ta det ansvaret de er betrodd, og sørge for at rammene tydeliggjøres slik at forvaltningen kan følge klare føringer.

Statsminister Jens Stoltenberg lanserte i 2012 begrepet “gjerdestolper”. Nå forlanges det at disse gjerdestolpene plasseres riktig i terrenget og markerer grensene tydelig nok til at barn i Norge får den behandling og det vern de har krav på.

Lørdag 12. januar blir det gjennomført en nasjonal markering for lengeværende barn hvor konkrete og realistiske krav til politikerne våre blir agenda. Det vil bli avholdt slike markeringer flere stedet i landet. Oslo, Bergen og Tromsø er alt besluttet og det jobbes med tilsvarende flere steder og i flere byer.

Grasrotbevegelsen som verner om de 544 barna dette dreier seg om har vokst kraftig bare det siste året, og vil i løpet av 2013 utgjøre en tydelig stemme i offentligheten. Barn skal ikke være gjenstand for politiske kompromiss. Norge har et ansvar for barn som lever på norsk jord, og nå har disse ungene lidd nok. 

Marit Grønseth

Foreningen av tolvte januar

Fengsling av småbarn i Norge

Publisert 26 oktober 2012

Norge følger verken FNs råd eller Barnekonvensjonens intensjon om at fengsling av barn skal unngås. Hvorvidt norske politikere og norsk opinion ønsker å ta et oppgjør med barnefengsling vil tiden vise. I mellomtiden utvides kapasiteten på Trandum.

UNHCR particularly advocates for the zero-detention of children, including unaccompanied minors. The agency promotes alternatives to detention of children (UNHCR).

Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom (Barnekonvensjonens Artikkel 37)

Thien Thi Vo og hennes families arrestasjon og internering på Trandum har skapt store reaksjoner.  De ble arrestert en grytidlig søndag morgen og ble fortalt at de skulle ut av landet dagen etter. Ved fengslingsmøtet uttalte statens representant at Politiet velger å trekke sitt krav om å fengsle barna. Setningen vekket voldsom oppsikt. Bevisstgjøringen om at småbarn fengsles i Norge kom for mange som et sjokk. Heldigvis reagerer mennesker. 

Barna ble holdt fengslet i fire døgn. Sønnen på fire var under omfattende utredning for mulig hjerneskade.  Barnevernet erklærte Trandum uegnet for barn men først torsdag ble ungene hentet derfra og plassert hos mors familie i Nittedal. 

Deportasjonsdagen gjorde PU en såkalt politifaglig vurdering. Thi Vo ble på Trandum påført strips og så ble to skremte og gråtende småunger hentet. Som en straffange ble hun ført ut av Norge etter tolv år.

At barn fengsles i Norge er ikke nytt. I 2011 ble 645 mindreårige med og uten foreldre tvangsutsendt og per august i år er 325 i samme kategori sendt ut.

I fjor ble forarbeidene til endringer til Utlendingsloven behandlet. Fra Departementet:

«Blant de sentrale virkemidlene som foreslås, er senkede beviskrav for å fengsle ved tvil om identitet eller fare for unndragelse. Det skal ikke lenger være krav til sannsynlighetsovervekt, men likevel krav til konkrete holdepunkter i det enkelte tilfelle.» 

Loven trådte i kraft mars 2012. Krav til sannsynlighetsovervekt forsvant og politiet ble gitt romsligere mandat til fengsling. Dette var det politisk enighet om, med unntak av KrFs medlem i kommunal- og forvaltningskomitéen Geir J. Bekkevold. Han advarte om konsekvensen en slik endring kunne få for barn, en konsekvens som nå begynner å bli synlig.

Hvor stor var sannsynligheten for at Thi Vo skulle gå under jorden og lykkes med det, profilert som hun var gjennom mediedekning? I følge de som kjenner henne best var denne faren ikke eksisterende, så hva PU baserte sin politifaglige vurdering på kan man bare spekulere i. Mange ble forskrekket og opprørte.

Forarbeidene til endringen i Utlendingsloven burde vært bedre kjent og belyst. Opposisjon og regjering er stort sett enige om at utvidede hjemler for tvang og maktbruk er greit så lenge det ikke berører norske statsborgere. Svak rettssikkerhet og manglende rettigheter er noe mange tror eksisterer i andre land. Ikke her. Ikke i Norge. 

Følgende ble uttalt av komiteens flertall, bestående av SV, AP og SP:

Det vises for øvrig til at familier med barn nesten utelukkende pågripes i tilfeller der det ligger til rette for rask uttransportering. Dersom det viser seg at uttransportering ikke kan skje dagen etter pågripelse, blir familien nesten alltid sluppet fra Trandum.

At tåkete formuleringer som «nesten alltid» skal danne grunnlag for slike omveltende lovendringer er høyst kritikkverdig. Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg rettet tidligere i år kritikk til PU for mangelfull statistikkføring. PUs respons:

«De systemene som foreligger for føring av tvangsmidler genererer ikke statistikkopplysninger, og kvaliteten på statistikk blir derfor mangelfull. Utarbeidelse av statistikk for oktober 2011 vil være arbeidskrevende å utarbeide. Dette er å regne som systemfeil som følge av svakt dataverktøy. (Advokatbladet 5/2012) 

Den Norske Helsingforskomité til Justisdepartementets utkast « Norges 7. rapport til FNs Torturkomité» i 2011:

Det er kjent at noen personer har blitt holdt på Trandum over lengre tid. Det er også kjent at barn og barnefamilier holdes der. Det ville være svært relevant å opplyse nærmere om disse to gruppenes situasjon. Hvor mange har sittet /sitter hvor lenge?  

Til tross for at Trandum Tilsynsråd år etter år rapporterer om slitasje, sanitærforhold, luftkvalitet, sykdommer og utilfredsstillende forhold, finner de stedet egnet for barn. I 2010 omtalte Tilsynsrådet avdeling E, som er ment for familier med barn, som lite brukt grunnet bemanningssituasjon. I 2011 har de, til tross for at 645 barn med familier ble tvangsutsendt, kun opplevd at denne har vært bebodd ved ett av ni tilsyn. Betyr dette at avdelingen ikke benyttes av familier i henhold til intensjonen, og at de dermed er overført til andre avdelinger som ikke er ment for barn?  

Modul II på Trandum planlegges ferdigstilt av Statsbygg i februar 2013. Byggetrinnet omfatter en spesialtilpasset avdeling for familier, enslige mindreårige og kvinner. 

Deportasjon av unger vil kunne eskalere i løpet av 2012 dersom PU skal nå sine måltall på 6400 personer. Dette er et snitt på 533 pr måned og et gjennomsnitt på 17 tvangsreturer hver eneste ukedag. Per august i år var det uttransportert 2974 personer, et snitt på 372 per måned.  

Ingrid Wirum, sjef i PU, skriver i sin årsrapport for 2011 at barnefamilier skal prioriteres. Hun begrunner det med «hensynet til barna». Tillitsvalgte i Politiet deler ikke nødvendigvis denne begrunnelsen:

- Jeg tror måltallstyring kan føre til at man prioriterer de sakene som er lettest å ta. 

Dette uttalte Arne Johannesen, leder i Politiets Fellesforbund, tidligere i år. 

Foreningen av tolvte januar vet om flere barn som har vært arrestert på Trandum. Fellesnevneren er at de opplevde oppholdet som en enorm belastning som har satt dype spor. Norge følger verken FNs råd eller Barnekonvensjonens intensjon om at fengsling av barn skal unngås. Hvorvidt norske politikere og norsk opinion ønsker å ta et oppgjør med barnefengsling vil tiden vise. I mellomtiden utvides kapasiteten på Trandum.

På vegne av Foreningen av tolvte januar

Marit Grønseth

 

Bruk av isolat må stanses

Publisert 10 september 2012

Innesperring og isolasjon av psykisk syke, klarering og deportasjon av syke på tross av spesiallegers råd - er dette legeetisk forsvarlig?

Innlegget er skrevet på vegne av Foreningen av tolvte januar.

«R» ble tvangsutsendt i 2011. Arrestrapporten har «forsvunnet». Om dette har med uryddighet eller ukultur å gjøre vites ikke, men den ville dokumentert om pågripelsen gikk riktig for seg og om han fikk rettighetene sine ivaretatt.

Rapporten fra Trandum Utlendingsinternat finnes. Der står det at han i dyp fortvilelse over beskjed fra advokat om at det ikke var mer å gjøre, slo telefonrøret hardt i veggen. 19 år, på flukt fra en av verdens verste diktaturstater som ukentlig tar livet av opposisjon. «Det verste var ikke hullet i bakken og stanken. Det verste var at de tok klærne mine. Det var så ydmykende. Jeg frøs veldig. Og jeg var redd.»

Man skulle tro at ansatte på Trandum er drillet i hvordan de skal møte frykt og krise. Men stedet, plassert ved enden av østre rullebane på Gardermoen, har iblant sin helt spesielle måte å møte slike situasjoner på. Den politifaglige vurderingen de tok i denne og andre saker, var å frarøve ham det lille han eide og plassere ham i isolat. Utestengt fra kontakt med andre. Innelåst med sin egen frykt.

Cecilie Schjatvet i Advokatforeningens menneskerettsutvalg beskrev cellene slik i Morgenbladet januar 2012: «Isolatet er et mørkt og grått betonghull på to ganger to meter delvis under bakkenivå. Om lag to meter opp langs veggen er det en liten glugge med pleksiglass der du ser himmelen. Det er derfor ikke mulig å orientere seg ordentlig om tid og sted mens en sitter der inne.» Trandum har en vond historikk men i likhet med den øvrige utlendingsforvaltningen, har de full tillit.

Etter å ha fungert som asylmottak ble Trandum i 2004 overtatt av PU for å skille fengslede etter Utlendingsloven fra varetektsfengslede etter straffeloven.

I 2006 kom det fram sterk kritikk av Trandum som et fengselslignende sted uten regulering. I 2007 måtte justisminister Knut Storberget, etter påtrykk fra FNs Torturkomitè, innføre det som sjokkerende nok ikke var gjort - en forskrift for Trandum. Stedet levde fram til da i en så vag juridisk gråsone at det i Ny Tid ble omtalt som «Norges Guantanamo». Torturkomiteen slo ned på at hele åtte personer ble låst inn i en celle, manglende lovhjemmel i Utlendingsloven for stedet, dårlig kosthold, overvåkede dobesøk og bruk av torturmetoden vekking hver halvtime. Isolatcellene ble underkjent. Trandum har samme avdelingsledelse i dag som da.

Historikken er tung. Politivold, selvmord og tvangsmedisinering er saker som har vært gransket de siste årene. Tvangsdopingsaken fra 2009 er grufull. VG tok saken og Trine Skei Grande anmeldte forholdene 8. juli 2009 etter at Venstre mottok varsling om forholdene samme år.

PU har kontrakt med firmaet Legetjenester AS på Jessheim om å yte helsetjenester til de innsatte. De har håndtert denne kontrakten siden den ble lagt ut på anbud i 2005 og fornyet i 2010.

Påtalevedtaket fra Spesialenheten for politisaker ble ferdigstilt juni 2011. Selv om ansatte ved Trandum ved flere anledninger rapporterte om praksis hvor lege ble tilkalt og ved deportasjon benyttet tunge stoffer som Stesolid/Nozinan for å roe ned personer mot sin vilje, fant helsetjenesten i Oslo og Akershus at det ikke var grunnlag for å konkludere med at denne praksisen hadde funnet sted etter høsten 2007. Hendelsene før dette var foreldet. VG hadde rapporter som beviste slik praksis også i 2008, men tilsynet og SEFO fant ikke grunn til å vektlegge dette. Saken ble henlagt med at intet straffbart forhold var ansett bevist.

Et dokumentert tilfelle fra 2011 viser at en psykisk syk ble hentet ut av behandling, plassert i isolasjon og uttransportert ved bruk av bodycuffs. I 2010 ble det rapportert at en syk og suicidal mindreårig kveld og natt var sperret inne i sikkerhetscelle. Trandums talspersoner forsvarte praksis og roste legetjenesten for sin faglige dyktighet. En tenåring med invalidiserende sykdom ble i 2011 sendt ut av Norge like i forkant av en operasjon. Ungdommen blødde og var syk, men ble erklært transportdyktig på tross av spesialisters råd.

Vi er kjent med flere historier hvor somatisk og psykisk syke mennesker har blitt transportklarert. Innesperring og isolasjon av psykisk syke, klarering og deportasjon av syke på tross av spesiallegers råd - er dette legeetisk forsvarlig? Kun spesialhelsetjenesten har beslutningsmyndighet ved tvangsmedisinering. Hvem har og tar ansvaret? Besøksforhold er vanskelig, telefonsamtalen brytes elektronisk etter to, tre minutter. Begrenset kommunikasjon, stress, språk og hastverk vanskeliggjør gode varslingssystemer og rapportering av klanderverdige forhold. Dårlige politifaglige vurderinger kan ikke etterprøves når den involverte er ute.

I 2008 ble Trandum Tilsynsråd oppnevnt av Justisdepartementet for å se til at behandling av innsatte skjer i samsvar med lovgivning. De kan skrive beskjeder og legge i postkasser. Som regel er personen utsendt før dette kan behandles. Det finnes ingen god klageordning for utenforstående, advokater må ta klager gjennom Advokatforeningen.

Vi stiller oss tvilende til at et firma med allmennleger er de rette til å utføre legetjenesten. Frykten sitter i veggene, mange sliter med traumer og lidelser. Tjenesten bør utføres av uavhengige spesialister i allmennmedisin i tillegg til psykologspesialist og psykiater som kan vurdere psykisk tilstand. Bruk av isolat mot angst må stanses. Det må også rettes mer fokus mot driften på Trandum. Regjeringens måltall og Trandums plasskapasitet har vokst, det samme kan dessverre ikke sies om rettssikkerheten. Politikk, legetjeneste og Trandums ledelse er den samme og 22. juli-kommisjonen har konkludert med at ukultur og dårlig ledelse florerer i politiet.

Mens dette ble skrevet satt en suicidal 18-åring i isolasjon. Ved en opprivende massearrestasjon ble han så redd at han tisset på seg, ble lagt i bakken, påført håndjern. På Trandum ble han fratatt klær og eiendeler. De siste dagene før han ble tvangsdeportert, tilbrakte han under bakkenivå, med et lite vindu høyt på veggen. Utestengt fra kontakt med andre. Innelåst med sin egen frykt.

En grotesk ironi

Publisert 16 april 2012

Hva skal til før UDI ser mønsteret i alle disse rapportene om voldtekt?

UDIs avdelingsdirektør for asylsaker, Hanne Jendal, svarer i Dagsavisen 4. april på min kronikk om Norges kvinnefiendtlige behandling av etiopiske asylsøkere som har gjennomgått tortur i form av voldtekt og seksuelle overgrep utført av etiopisk myndighetspersonell. Tilsvaret hennes bekrefter påstanden om at voldtekt utført av etiopisk myndighetspersonell ofte reduseres og ufarliggjøres i søknadsbehandlingen. Hun framstiller disse sakene som «private» eller «enkeltstående» handlinger», eventuelt enkeltstående misbruk av maktposisjon. Hun hevder at UDI ikke er kjent med at voldtekt er satt i system ved arrest, forhør, varetekt og fengsling. I innlegget listet jeg opp en rekke eksempler rapportert inn fra seriøse organisasjoner og myndigheter, i tillegg kan nevnes at både Amnesty og Human Right Watch, BBC og Guardian har rapportert om flere eksempler på utstrakt bruk av voldtekt i etiopiske fengsler og voldtekt utført av etiopisk myndighetspersonell. Hva skal til før UDI ser mønsteret i alle disse rapportene?

Å hvile argumentasjonen på at enkelte har fått innvilget opphold er en avsporing; det er avslagene som er tema, og dette har vært et tema i altfor mange år allerede. Grete Faremo har i nettduell med Ann-Magrit Austenå i NOAS vedkjent at Etiopia er et diktatur. Forventer UDI at et diktatur skal informere norsk myndighetspersonell om at de som regime benytter voldtekt som metode ovenfor kvinnelige opposisjonelle og slektninger av disse? Jeg registrerer at det atter en gang refereres til Landinfo som en slags kvalitetssikring av at UDI hviler sine beslutninger på faktuelt grunnlag. La meg da minne om at de siste månedene har vært preget av en offentlig tung kritikk av norske myndigheters bruk av faktaopplysninger om etiopiske forhold. Anerkjente Etiopia-forskere som Siegfried Pausewang, Kjetil Tronvoll og Professor Alemayehu G. Mariam er rystet over manglende kvalitetssikring av informasjon fra Etiopia, De siste årene har tilstandene også blitt dramatisk forverret ved at journalister og hjelpeorganisasjoner nektes innsyn.

Jendal mener at de etiopiske voldtektsofrene ved et framtidig overgrep utført av autoritetspersoner i diktaturstaten Etiopia har mulighet til å anmelde disse forholdene til de samme myndighetene som utfører de. For de fleste av oss framstår en slik anbefaling provoserende og vil nok for ofrene framstå som en grotesk ironi. En slik behandling av voldtektsofre kan ikke forsvares.

Overgrep mot etiopiske kvinner

Publisert 19 mars 2012

Det er urovekkende at UDI skriver at de ikke har opplysninger om at seksualisert vold benyttes av etiopisk politi og styresmakter. Informasjonen har vært tilgjengelig i mange år fra mange anerkjente kilder.

31. oktober 2000 ble FNs resolusjon 1325 vedtatt. Resolusjonen var en milepæl i arbeidet med kvinners rettigheter internasjonalt og handler om Sikkerhetsrådets bekymring for vold mot kvinner og jenter under kriger og konflikter. I fjor forpliktet Norge seg til å drive jobben framover, og Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Erik Solheim la da fram en ny strategiplan. I planen står dette: «Norge vil fortsette sitt arbeid med å beskytte og støtte kvinner mot seksualisert vold, og hjelpe ofre med rehabilitering».

For noen uker siden ble vi kjent med at Norge har inngått en avtale med Etiopia som åpner opp for tvangsretur av asylsøkere med avslag. En høy andel av de etiopiske kvinnene har vært utsatt for omfattende, grov og seksualisert vold. Dette temaet ble i mars belyst i Flyktningebloggen av Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter. Mishandlingene skjedde som følge av politisk aktivitet eller deres nære relasjoner til politisk opposisjonelle. Den ble gjennomført av politi, sikkerhetspoliti, soldater og fangevoktere. Menn forteller om lignende behandling av sine ektefeller etter egen flukt. Avslagene begrunnes med at dette ikke dreier seg om forfølgelse og beskrives som «tilfeldige kriminelle handlinger». NOAS skriver på sin hjemmeside: «Vi har lest noen hundre etiopiske asylsaker og snakket med like mange. Torturhistoriene er mange og grove. Noen har arrene til å bevise redslene de beskriver. Kvinner forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner».

Juss-Buss/Berglund Steen skrev i 2005 at noen har blitt rammet grunnet egen aktivitet, andre fordi de er ektefeller, søstre eller døtre av opposisjonelt aktive menn. Også den norske ambassaden bekrefter at dette finner sted. I vedtak etter vedtak betegner UDI og UNE slike overgrep som «alminnelige kriminelle handlinger». Til og med i en sak hvor en mindreårig jente har blitt pisket under politiavhør, kaller UDI det «kriminelle handlinger». I UDIs Asylpraksis - Etiopia står følgende: UDI har ingen informasjon om at voldtekt benyttes systematisk av politi eller styresmakter i Etiopia. Det foreligger heller ingen informasjon om at dette er utbredt ved etiopiske fengsler og politistasjoner.

Systematisk bruk av seksualisert vold utført av etiopisk myndighetspersonell har imidlertid vært rapportert om i mange år. South Eastern Region Melbourne Oromo Community i Australia rapporterte i 2007 om summariske henrettelser, voldtekt av kvinner og jenter. Ugjerningene ble utført av etiopiske sikkerhetsstyrker. Human Rights Watch dokumenterte i 2010 utbredt bruk av voldtekt av opposisjonelle kvinner i fangenskap. Ugjerningene ble utført av militære og under forhør. Et forskningsteam fra University of Tennessee har rapportert om brutal mishandling og seksuell vold mot etiopiske kvinner i fengsler. Torturmetoder som benyttes beskrives som voldtekt med påler og flasker, elektroder festet til kjønnsorganene og gruppevoldtekter. Ugjerningene ble utført av etiopiske soldater og fengselsansatte. Oagden Human Rights Committee har rapportert om en massiv økning i antall voldtektsofre og HIV/AIDS-smittede kvinner etter voldtekt. Kvinner blir holdt som sexslaver i Oagden mot sin vilje. Ugjerningene ble utført av medlemmer av etiopiske væpnede styrker. US Dept. of State rapporterer fra Oagden om beskyldninger om voldtekt og overgrep av kvinner i 2009. Ugjerningene ble utført av Special Police.

FNs spesialrapportør om tortur fra 2004-2010, Manfred Nowak, skriver i sin årsrapport fra 2008 at det er allment anerkjent at voldtekt utgjør tortur når den er utført av eller på oppfordring av eller med samtykke eller aksept av offentlige tjenestemenn. Det rapporteres med andre ord fra mange og tunge hold at voldtekt og seksuelle overgrep er satt i system av offentlige tjenestemenn i Etiopia, og metodikken er av FNs spesialrapportør definert som tortur.

Det er urovekkende at UDI skriver at de ikke har opplysninger om at seksualisert vold benyttes av etiopisk politi og styresmakter. Informasjonen har vært tilgjengelig i mange år fra mange anerkjente kilder. Blant de mange ofrene befinner en andel seg i Norge, og mange har fått barn. Disse skal nå deporteres. Dette er behandlingen de får for å ha kommet seg unna torturen og den groteske seksualiserte voldsbruken utført av etiopisk myndighetspersonell. Kvinnene har i en årrekke levd som papirløse uten rettigheter. I fjor ble det kjent at etiopiske kvinner har blitt fakturert for barnefødsler ved norske sykehus. Summene varierte fra 17.000 til 40.000 kroner. Norsk Kvinnesaksforening, Jordmorforeningen, Norges Bygdekvinnelag med flere reagerte kraftig på dette, og Anne-Grete Strøm-Erichsen måtte på banen og presisere at disse kvinnene ikke skulle belastes regningen med mindre de var i stand til å betale.

Gahr Støre, Faremo og Solheim har god kjennskap til returavtalen. Faremo som forsvarer avtalen og har ansvaret for at denne er utarbeidet som et ledd i returpolitikken. Gahr Støres departement sto for signeringen. Solheim framstilte Etiopia nærmest som en afrikansk suksesshistorie og tonet ned kritikken av menneskerettsbruddene da han for et par uker siden svarte på opposisjonens kritikk av regimet: «Vi kan altså ikke slenge ut løse påstander om noe så alvorlig som menneskerettighetsovergrep uten grundig å undersøke dem».

I tillegg til at den omstridte returavtalen synes å være i klar strid med Barnekonvensjonen og representerer en reell fare for videre forfølgelse av politisk opposisjonelle, er konsekvensene skarpt kvinnefiendtlige. Handlingen er i strid med regjeringens uttalte mål om å fortsette sitt arbeid med rehabilitering og beskyttelse av kvinner mot seksualisert vold. Man skal lete lenge for å finne et godt argumentert forsvar som viser at det er i tråd med Resolusjon 1325 å deportere statlig seksuelt mishandlede kvinner og deres barn tilbake til forfølgerne.

Sosialdemokratisk foreldrevalg

Publisert 13 mars 2012

Det som voksne, norske politikere ber om i praksis, er at disse menneskene skal dra tilbake til en tilværelse hvor de samme barna i ytterste konsekvens risikerer å bli foreldreløse. Det er ifølge Justisminister Grethe Faremo å ta ansvar for sitt liv.

Foreldre rundt om i Norge hudflettes av våre mest fremtredende politikere om dagen. APs innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen sier det. Statssekretær Pål Lønseth sier det. Og nå er ordene forseglet, sementert og hamret inn i hele Norge av vår egen Justisminister Grete Faremo:

Foreldre til de lengeværende barna, sier Faremo, trenerer uttransport. Hun sier ordrett i Aktuelt i kveld at de trasser seg til opphold. De er returnektere ansvarlige for sine barns situasjon, og dermed legitimeres den norske stats behandling av de. Fordi foreldrene trenerer. Det hun sier, som hun ikke blir konfrontert med, er at foreldre som velger sin families eksistens er dårlige foreldre.Og det hun gjør er å insistere på å sette kallenavn på mennesker som akkurat nå befinner seg i en ekstremsituasjon.

Når ble dette norsk standard?

Dette er sterke ord fra en Justisminister. Nå er barns problemer i mottak vel dokumentert. Dette er frem i mediebildet daglig og det er rimelig å anta at de samme barna fort befinner seg i de trange rommene mens TVen står på, radioen går og avisene ligger fremme. Som om ikke situasjonen deres er tøff nok, skal de altså forholde seg til at vår egen statsledelse offentlig refser foreldrene deres. For å riktig frarøve de den siste rest av hva som måtte minne om stolthet og verdighet. De fleste av oss kan vel tenke oss reaksjonen når mor eller far blir utsatt for kritikk. Dette er mer enn kritikk, dette er eksistensielt for her blir mor og fars valg framstilt som noe som ødelegger barnets liv.

Foreldrevalget, som startet med at en del mennesker bestemte seg for å velge livet og ikke tilværelsen i torturcellene, fengslene og i myndighetenes paranoidfremkallende søkelys, blir nå konsekvent og metodisk omtalt om "feilen", "det dårlige valget", "noe dumt", "returnekting". Og det virker, fremstillingen begynner å spre om seg registrerer jeg.

Ansvarsfordeling er greit når det er noenlunde balansert til handling. Men å fra politisk hold gå ut med en så fundamental fordømmelse og si til folk som lever et liv i konstant frykt at de er ansvarlige for all elendighet er en hard og svært urimelig handling, for elendigheten er i mange tilfeller forårsaket av norsk knallhard praksis og dårlig kvalitetssikret saksbehandling. Å si til de samme menneskene at ungene lider på grunn av mor og/eller fars valg om å beskytte sine egne - å sende ut slike ting i media til barn så de på toppen av en ellers vanskelig hverdag skal forholde seg til at ansvarlige politikere i Norge mener foreldrene deres har tatt dårlige valg og har gjort livene deres vanskelige - det aksepterer jeg ikke.

Jeg er inneforstått med at det finnes eksempler på folk som ikke trenger beskyttelse. Like godt er jeg inneforstått med at det i denne gruppen befinner seg folk med et reelt beskyttelsesbehov og det er de jeg er redd for, opptatt av og tenker på nå. De finnes, de lever blant oss og de er i en situasjon hvor de når som helst kan tvangsdeproteres tilbake til det de rømte fra.

Det som voksne, norske politikere ber om i praksis, er at disse menneskene skal dra tilbake til en tilværelse hvor de samme barna i ytterste konsekvens risikerer å bli foreldreløse. Det er ifølge Justisminister Grethe Faremo å ta ansvar for sitt liv og sine barn. Dette er sosialdemokrati anno 2012. Budskapet går også til de som ikke har barn, folk som risikerer dødsstraff for sin legning, for sin tro og sine politiske standpunkt.

I kveld så vi Rahel, Yafets mamma på TV. Hun er en av de mange etiopiske foreldrene som kom hit for å søke beskyttelse på politisk grunnlag. De er mange, disse foreldrene. Og de vet hva som venter. All ekspertise vet hva som venter politisk opposisjonelle. Alle som har lest vedtakene sier det samme, dette er mennesker hvorav en stor andel har behov for beskyttelse.

Hva ville Faremo sagt til en norsk mor eller far om de tok et valg for seg of sin familie som medførte høyrisiko for forfølgelse? Ville hun hudflettetet de også? Eller ville hun sagt at det eneste riktige å gjøre som forelder, er å finne en løsning som sikrer deg og din families trygghet?

Foreningen av tolvte januar

Marit Grønseth

Norges regjering er høyt på banen i sitt internasjonale arbeid med å beskytte og støtte kvinner mot seksualisert vold. I dag 8. mars er det nøyaktig en uke til iverksettelsesdatoen for utleveringsavtalen med Etiopia trer i kraft.

Gjennom Norges engasjement i FNs tusenårsmål og andre prosjekter, fremstår Norge internasjonalt som pådriver for kvinners rettigheter.

31 oktober 2000 ble FNs resolusjon 1325 vedtatt. Resolusjonen var en milepæl i arbeidet med kvinners rettigheter internasjonalt. Bakgrunnen for resolusjonen handler om sikkerhetsrådets bekymring for vold mot kvinner og jenter under kriger og konflikter.

Etter 11 år gjenstår fremdeles mye arbeid. Nå har Norge forpliktet seg til å drive jobben fremover, og i fjor la Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Erik Solheim fram en ny strategiplan. I denne planen står blant annet følgende:

- Norge vil fortsette sitt arbeid med å beskytte og støtte kvinner mot seksualisert vold, og hjelpe ofre med rehabilitering. 

For noen uker siden ble vi kjent med at Norge har inngått en avtale som åpner opp for tvangsretur av asylsøkere med avslag til Etiopia.

En høy andel av de etiopiske kvinnene som vil omfattes av samme avtale, har vært utsatt for omfattende, grov og traumatiserende seksualisert vold. Dette temaet ble senest belyst i Flyktningbloggen 2. mars av Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter. Mishandlingen de ble utsatt for skjedde som følge av egen politisk aktivitet, eller som kvinner med nære relasjoner til politisk opposisjonelle. Den ble gjennomført av politi, sikkerhetspoliti, soldater og fangevoktere. Mange menn forteller om liknende behandling av sine ektefeller etter egen flukt. I sak etter sak blir avslagene begrunnet med at dette ikke dreier seg om forfølgelse, men som ”tilfeldige kriminelle handlinger”

NOAS skriver følgende på sin hjemmeside 2. februar i år:
-Vi har selv lest noen hundre etiopiske asylsaker og snakket med like mange. Torturhistoriene er mange og grove. Noen har arrene til å bevise redslene de beskriver. Kvinner forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner.

Juss-Buss skrev helt tilbake i 2005 følgende:
Noen har blitt rammet grunnet egen aktivitet, andre fordi de er ektefeller, søstre eller døtre av opposisjonelt aktive menn. Også den norske ambassaden bekrefter at dette finner sted. I vedtak etter vedtak betegner UDI og Utlendingsnemnda slike overgrep som «alminnelige kriminelle handlinger». Til og med i en sak hvor en mindreårig jente har blitt pisket under politiavhør, kaller UDI det «kriminelle handlinger». Dersom en mann utsettes for tortur av de samme menneskene på de samme politistasjonene av de samme grunnene, ville ingen komme på den idé å avfeie det som alminnelig kriminalitet.

I UDIs Asylpraksis – Etiopia legger vi merke til disse uttalelsene:
-Kvinnelige søkere opplyser i en del tilfeller å ha blitt utsatt for voldtekt eller andre seksuelle overgrep i forbindelse med forvaring hos myndighetene eller ved husransakelser.
UDI har ingen informasjon om at voldtekt benyttes systematisk av politi eller styresmakter i Etiopia. Det foreligger heller ingen informasjon om at dette er utbredt ved etiopiske fengsler og politistasjoner. […]Dersom søkerens opplysninger tyder på at overgrepet var uttrykk for maktmisbruk fra en enkeltstående tjenestemann på hjemstedet, vil forfølgelsesfaren som oftest ikke skyldes søkerens politiske oppfatning.
(Vår utheving)

Det er vel rimelig å anta at begrunnelsen “tilfeldige kriminelle handlinger” kan ha en sammenheng med UDIs formulering av overgrepet som “maktmisbruk fra en enkeltstående tjenestemann på hjemstedet”.

Systematisk bruk av seksualisert vold utført av etiopisk myndighetspersonell har det imidlertid vært rapportert om i mange år.

The South Eastern Region Melbourne Oromo Community, anerkjent av australske myndigheter, skriver følgende i 2007:
A 2007 report from the UN committee that monitors the implementation of the International Convention on the Elimination of all Forms of Racial Discrimination (ICERD) was “alarmed” to find that security forces have been “systematically targeting” certain ethnic groups. It cited evidence of “summary executions, rape of women and girls, arbitrary detention, torture, humiliations, and destruction of property and crops of members of those communities.”

Human Rights Watch rapporterer i 2010:
Human Rights Watch has also documented rape and sexual violence against female detainees by the military during counterinsurgency operations in several different locations. […]According to many of the women and men interviewed by Human Rights Watch, rape and other sexual violence was widespread. Senior military officials, including base commanders, and interrogators were among those implicated in rape.

The University of Tennessee, Knoxville:
Bruna Fossati, Lydia Namarra and Peter Niggli have reported that “in prison women are often humiliated and mistreated in the most brutal fashion. Torturers ram poles or bottles into their vaginas, connect electrodes to the lips of their vulva, or the victims are dragged into the forest and gang-raped by interrogation officers. […] Ethiopian soldiers have even collected young Oromo girls and women into concentration camps and gang raped them in front of their relatives, fathers, brothers, and husbands to humiliate them and the Oromo people.

Oagden Human Rights Commitee:
The Ogaden Human Rights Committee is alarmed at the massive rise in rape victims and the number of women who contracted HIV/AIDS virus after being raped by members of Ethiopian armed forces. A number of women are being held in the Ethiopian military barracks throughout the Ogaden as comfort women (sex slaves) against their will. Many cases of forced marriages have been reported as well.

US. Department of state:
Special police were accused of rape and other abuses of women in early 2009 in the Degehabur and Kebredehar zones, in the Ogaden.

Manfred Nowak, FNs “Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment” fra 2004 til 2010, skriver i sin årsrapport fra 2008  følgende:
34. Custodial violence against women very often includes rape and other forms of sexual violence such as threats of rape, touching, “virginity testing”, being stripped naked, invasive body searches, insults and humiliations of a sexual nature, etc. It is widely recognized, including by former Special Rapporteurs on torture and by regional jurisprudence, that rape constitutes torture when it is carried out by or at the instigation of or with the consent or acquiescence of public officials
 

Det rapporteres med andre ord fra mange og tunge hold at voldtekt og seksuelle overgrep er satt i system av offentlige tjenestemenn i Etiopia, og metodikken er av FNs spesialrapportør definert som tortur.

Hensikten med å ramse opp disse eksemplene på rapporterte hendelser, er å illustrere at når UDI skriver at de ikke har noen opplysninger om at seksualisert vold benyttes av etiopisk politi og styresmakter, så finner vi dette besynderlig, i og med at  informasjon har vært tilgjengelig i mange år via mange anerkjente kilder.

Blant de mange kvinnene som har opplevd denne torturen, befinner en andel seg altså i Norge. Mange av disse skal nå deporteres. Flere har fått barn i Norge som ikke kjenner til en annen tilværelse. De har levd i asylmottak i mange år, uten anledning til å få etablert et normalt liv, og etter januar 2011 uten mulighet til å forsørge seg og sine.

Dette er behandlingen de får for å ha kommet seg unna mishandlingen og den groteske seksualiserte voldsbruken utført av etiopisk myndighetspersonell.

De samme kvinnene har levd som papirløse i en årrekke med de manglende rettighetene en slik tilværelse innebærer. I fjor ble det kjent at flere etiopiske kvinner har blitt fakturert for barnefødsler ved norske sykehus. Summene varierte fra NOK 17 000,- til NOK 40 000,-. Flere kvinneorganisasjoner, inkludert Norsk kvinnesaksforening, Jordmorforeningen, Norges Bygdekvinnelag med flere reagerte kraftig på dette, og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen måtte på banen og presisere at disse kvinnene ikke skulle belastes regningen med mindre de var i stand til å betale.

Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Erik Solheim har god kjennskap til returavtalen. Faremo som Justisminister forsvarer avtalen og har ansvaret for at denne er utarbeidet som et ledd i returpolitikken. Gahr Støres avdeling stod for signeringen av avtalen. Erik Solheim framstilte Etiopia som en afrikansk suksesshistorie samtidig som han tonet ned kritikken av menneskerettsbruddene da han senest forrige uke svarte følgende på Ine Marie Eriksen Søreide sin kritikk av regimet:  “Vi kan altså ikke ta og slenge ut løse påstander om noe så alvorlig som menneskerettighetsovergrep uten grundig å undersøke dem.”

Returavtalen er utsatt for massiv kritikk. Mye er skrevet om at folk står i fare for å tvangsdeporteres til forfølgelse på grunn av politisk aktivitet. I tillegg til at konsekvensene av avtalen synes å være i klar strid med Barnekonvensjonen, vil konsekvensene også være kvinnefiendtlige. Man skal lete lenge for å finne et godt argumentert forsvar som viser at det er i tråd med FNs resolusjon 1325 å tvangsreturnere statlig seksuelt mishandlede kvinner og deres barn tilbake til forfølgerne.

8. mars, en uke før returavtalen trer i kraft, markeres den internasjonale kvinnedagen. De omtalte etiopiske kvinnene har vært utsatt for voldsomme lidelser. De har greit å flykte til Norge, de har klart å  komme seg på bena, startet et liv. De har fått barn som har vokst opp blant andre norske barn. De er godt integrerte, mange har arbeidet og betalt skatt til Norge før den muligheten ble fratatt de i januar 2011. De har ingen garanti for at de ikke vil bli utsatt for nye overgrep ved en tvangsretur.

Dette skjer mens Gahr Støre, Faremo og Solheim sier:
- Norge vil fortsette sitt arbeid med å beskytte og støtte kvinner mot seksualisert vold, og hjelpe ofre med rehabilitering. 

Spørsmålet vårt er hvordan regjeringen på en og samme tid kan gå inn for å motarbeide overgrep mot kvinner og beskytte ofre for seksualisert vold internasjonalt i parallell med at de går inn for å tvangsdeportere traumatiserte voldtektsofre, kvinner utsatt for seksualisert vold og tortur av etiopisk myndighetspersonell tilbake til det etiopiske regimet.

Kildehenvisninger

Foreningen av tolvte januar

Marit Grønseth