Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Jan Bojer Vindheim

Viser innlegg | Se kommentarer (84)

NATO, Tyrkia og Kobane

Publisert 6 oktober

Norge må legge press på NATO-landet Tyrkia om åpne grensa, slik at det kan bli mulig å forsvare av Kobane. og NATO må øke angrepene på ISILs stillinger rundt byen

De velbevæpnede styrkene til ISIL har i tre uker presset seg inn mot sentrum av den kurdiske byen Kobane. På sin vei har de massakrert, brent og voldtatt. Kobane ligger ved Syrias grense til Tyrkia, og nærmere 200 000 sivile har flyktet til nabolandet. I stedet for å hjelpe forsvarerne av byen har Tyrkia stengt grensa med store troppestyrker. Dette i skarp motsetning til det svake vaktholdet langs grenseområder behersket av ISIL.

I over to år har de syriske kurderne, under ledelse av PKKs lokale avlegger PYD, utviklet sine tre autonome områder, kalt kantoner, som tilsammen utgjør Rojava eller Vest-Kurdistan. Nesten like lenge har Kobane og området rundt, som den mest sårbare av de tre kantonene, vært under angrep fra islamistene. Først etter å ha oppgradert sitt arsenal med tunge våpen de har erobret i Irak, har imidlertid ISIL fått et overtak på de lett bevæpnede kurdiske forsvarsstyrkene.

Til tross for at det tyrkiske parlamentet har gitt Erdogan frie hender til å rykke inn i Syria, gjør den tyrkiske hæren ingen forsøk på å stanse ISILs angrep på Kobane. Derimot angriper tyrkerne kurdiske demonstranter som krever støtte til Kobane. President Erdogan hevder PKK og ISIL er like ille, men i praksis later han til å mene at PKK er verst. Erdogan og hans NATO-hær er åpenbart såre fornøyd med at ISIL utsletter en av de tre kurdiske kantonene.

På tyrkisk side av grensa står nå internasjonale media sammen med den tyrkiske hæren og ser på mens ISIL sakte knuser de kurdiske forsvarstyrkene. Kurdiske demonstranter er jagd vekk med tåregass. Grensa åpnes bare for å slippe flyktninger fra den beleirede byen inn i Tyrkia. Heller ikke den internasjonale koalisjonen - hvis mål jo skal være å utslette ISIL - gjør noe helhjertet forsøk på å bistå forsvarerne av Kobane. Amerikanske luftangrep kan nok ha sinket ISILs framrykking, men de har vært for få og for spredt til å gjøre noen avgjørende forskjell.

Også USA anser PKK, og dermed forsvarerne av Kobane, som terrorister. Sannsynligvis legger Tyrkia press på USA for ikke å gi Kobane mere enn en symbolsk flystøtte. Denne taktikken er kontra-produktiv både for Tyrkia og USA og for kampen mot ISIL.

Når det drøftes hvem som skal sette støvler på bakken i kampen mot ISIL er kurdiske styrker de mest aktuelle, i Syria så vel som i Irak. Dersom målet om å knuse ISIL skal nås er det en merkelig prioritering å tillate at Kobane faller, og de kurdiske styrkene der blir nedkjempet.

For Tyrkia har krisen ved Kobane satt konflikten med PKK i fokus nok en gang. De haltende fredsforhandlingene er i ferd med å bryte helt sammen. PKK har vist muskler ved å gjennomføre flere angrep inne i Tyrkia de siste dagene, og såvel den fengslede PKK-lederen Öcalan som kommandantene i Qandil har gjort det klart at fredsprosessen nå kan spore fullstendig av.

Siden vår egen Jens Stoltenberg nå er leder for NATO er det på tide at norske politikere gjør det klart at også kurdere har rett til å forsvare seg mot ISIL. Det er mandag 6. oktober 2014 ikke for seint å hindre de nådeløse fanatikerne fra å innta Kobane. NATOs fly kan sette ISILs stridsvogner og artilleri ut av spill. NATO må forklare for Erdogan at medlemslandet Tyrkia - for sin egen skyld - børhjelpe Kobanes forsvarere i stedet for å stanse dem.

Økologiens dybder

Publisert 23 januar 2013

Dyp-økologien til Arne Næss har hatt enorm betydning for utviklinga av den internasjonale miljøbevegelsen, men har i seinere år fått mindre oppmerksomhet.

Filosofen Espen Gamlund spør i  en artikkel i Norsk Filosofisk tidsskrift hvorfor. Kort sammenfattet kan vi si at Gamlund mener dypøkologien er for personlig og krevende til å få politisk gjennomslagskraft, og derfor er uegnet som grunnlag for politisk virksomhet i vår tid.

Næss ville erstatte etiske krav med personlig erfaring; han mente at direkte opplevelse av enheten i naturen og erkjennelse av seg selv som dypt innvevd i livets nettverk naturlig vil føre til handlingsvalg som er gunstige for selvrealisering. Implikasjonen er at den som har realisert sitt selv også vil handle til beste for fellesskapet og den økologiske helheten.

Gamlund spør om moderne urbane mennesker virkelig kan identifisere seg med en natur som de sjelden eller aldri opplever direkte. Nå har nok Arne Næss ment at friluftsliv gir impulser til utvikling av dypøkologisk erkjennelse, ikke desto mindre er det fullt mulig å sitte i en byleilighet og oppleve sin egen eksistens som et aspekt av en større helhet av liv. Næss sin egen variant,  Økosofi T , forutsetter jo nettopp at de grunnleggende premissene - så vel som handlingsalternativene på lavere nivåer - kan være forskjellige fra person til person. Det er derfor ingen grunn til å tro at Næss forutsetter at fjellklatring eller andre former for friluftsliv er forutsetninger for dypøkologisk erkjennelse.

Om mange by-boere ikke opplever en slik erkjennelse er det neppe økosofiens skyld; men det faktum at mange mennesker hverken tenker holistisk eller langsiktig er ikke et argument mot økosofiens gyldighet; bare et argument mot dens anvendbarhet i dagsaktuell politikk og handling. Selv der vil jeg, ut fra egen politisk erfaring, hevde at en dypøkologisk erkjennelse kan anspore til gode valg også i kortsiktige spørsmål.

Det er også slik at mange mennesker deler en dyp erkjennelse av at mennesket er innvevd i en helhetlig natur. Spørsmålet blir derfor ikke om de skal søke en slik erkjennelse, men hvilke konsekvenser erkjennelsen bør få.

Og et hovedpoeng hos Næss er jo nettopp at dypøkologiske perspektiver er nødvendige for å spisse problemstillingene og løsningene hos de mange grunne og ofte kosmetiske forslagene til tiltak for å bedre klima og miljø. Hvorvidt politikk basert på dypøkologi er å foretrekke for en mere overflatisk reparasjons-politikk, kommer derfor an på hvilke målsettinger man har.

Mange som ikke kjenner  de 8 grunntesene for dyp økologi , formulert av Næss og Sessions i 1984, vil likevel si seg enig dersom de 8 punktene presenteres for dem. Dette er ikke nødvendigvis mennesker som deltar i akademisk debatt, snarere kan de finnes innenfor det ofte uglesette feltet som gjerne kalles New Age. En av  Murray Bookchins hovedanklager mot dypøkologien  var jo i sin tid påstanden om at dypøkologien er full av «eco la-la».

Beleilig nok kom boka  Contemporary Esotericism inn gjennom døra. I denne samlingen av foredrag fra en konferanse med samme navn, er det også et kapitel som nettopp tar for seg forholdet mellom dypøkologi og esoterikk; eller sammenhengen mellom dypøkologi og mystikk . Joseph Christian Greer hevder her ikke bare at det er rom for esoteriske tenkning innen det dypøkologiske feltet, men at de grunnleggende forestillingene i dypøkologi gjenspeiler hovedtemaer fra den vestlige mystiske tradisjon. Sitater fra Næss og Sessions så vel som fra mere eksplisitt metafysiske videreførere som Warwick Fox og Freya Matthews underbygger sammenlikningene, det samme gjør henvisninger til Henri Bergson, hvis filosofi er sterkt influert av esoterisk tenkning.

Spørsmålet blir likevel ikke om dypøkologien direkte er avledet av esoterisk tradisjon. Det som teller er at dypøkologi lar seg kombinere med ulike spirituelle livssyn, ikke bare de etablerte religionene. Dyp økologisk forståelse av verden har inngått i et fruktbart samspill med en raskt voksende folkelig spiritualitet som utvilsomt er avledet fra esoterisk tradisjon, og som gir seg slike utslag som vegetarisk kosthold og dyrevern.

For å fastslå dypøkologiens realiserte så vel som dens potensielle innflytelse er det derfor ikke nok å forholde seg til akademiske eller miljøfaglige tekster; dypøkologien er sprell levende i folkelig religiøsitet. Det er for tidlig å erklære dypøkologien som avlegs.

Den kurdiske faktoren

Publisert 14 januar 2013

I det urolige Midtøsten er den kurdiske befolkningen en faktor som ofte blir oversett. De anslagsvis 30 - 40 millioner kurderne splittes av grensene mellom flere stater, og har overalt vært forfulgt og marginalisert av flertallsbefolkningene.

Fra Arbil,  den kurdiske hovedstaden i Irak.

Internasjonale observatører har lett for, i likhet med arabere, tyrkere og persere, å undervurdere styrken i kurdisk nasjonalisme.

I dagens urolige situasjon kommer kurdernes lenge undertrykte ambisjoner til overflaten, og det vil neppe være mulig å oppnå langsiktig stabilitet i området uten at kurdiske krav blir tilgodesett. Kurderne i Syria har utnyttet det rom borgerkrigen har åpnet, til å hevde sin kulturelle og politiske identitet, i Irak står kurdiske og arabiske hærer oppmarsjert mot hverandre, og i Tyrkia er det innledet en ny runde forhandlinger mellom regjeringa og kurderlederen Abdullah Öcalan.


Irak
Den kurdiske befolkningen i Irak har motsatt seg integrering i den arabiske staten helt siden opprettelsen. En lang rekke oppstander har blitt møtt med omfattende massakrer og i 1987/88 også med utstrakt bruk av giftgass.

Etter Gulfkrigen i 1991 ble det opprettet en kurdisk region i Nord-Irak med eget parlament og egen hær. I mer enn 20 år har kurdisk språk og kultur blomstret i dette Sør-Kurdistan. Sikkerheten skiller seg klart fra de arabiske delene av Irak, og oljeinntekter har gitt det kurdiske området en kraftig økonomisk blomstring.

De kurdiske partiene har lagt kravet om full uavhengighet til side og sier seg idag fornøyd med autonomi innen Irak. Formelt sett omfatter irakisk Kurdistan bare de tre provinsene Dohuk, Erbil og Suleimania, men i praksis behersker kurdiske styrker også mange områder i naboprovinser med stor kurdisk befolkning (og store oljeressurser). De siste månedene har det vært en spent situasjon med store militære styrker utplassert langs grensene mellom arabiske og kurdiske maktområder.

Statsminister Maliki veit at hans irakiske hær ikke kan måle seg med kurdernes velutstyrte pesj-mergas. Hovedorganet til Malikis Dawa-parti sier nå at det kanskje er like greitt å la kurderne forlate Irak, men faren for militær konfrontasjon er fortsatt betydelig.

Kurdistan-Irak har en betydelig samhandel med Tyrkia,og det har utviklet seg et godt forhold mellom Tyrkia og den kurdiske ledelsen i Nord-Irak, men Tyrkia opprettholder samtidig det militære presset mot Qandil-fjellene der geriljaorganisasjonen PKK har sine baser.


Tyrkia
De anslagsvis 20% av befolkningen i det moderne Tyrkia som er kurdere, har vært utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk med forbud mot kurdisk språk og politikk. En lang rekke opprør har blitt møtt med omfattende massakrer og utslettelse av kurdiske landsbyer. Siden 1984 har det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, ført en væpnet kamp under ledelse av Abdullah Öcalan, som har vært fengslet siden 1999.

Det herskende AK-partiet har lempet på forbudene mot kurdisk språk, det er nå f.eks. tillatt å snakke kurdisk offentlig (!) og å gi ut kurdisk musikk og litteratur, men den politiske undertrykkelsen er fortsatt sterk, Folkevalgte representanter for kurdervennlige partier blir hyppig arrestert, liksom journalister og redaktører. Flere tusen påståtte terrorist-sympatisører sitter i varetekt og venter på å bli stilt for retten.

Regjeringa Erdogan har nylig innledet forhandlinger med Öcalan, som har moderert sine standpunkter i betydelig grad etter at han ble arrestert i 1999. Han, og PKK med ham, krever ikke lenger et selvstendig Kurdistan, men ber om større selvstyre innenfor dagens Tyrkia. PKK-gerilja har det siste året vært mere aktiv enn på lenge, noe som ses i sammenheng med den pågående borgerkrigen i Syria.

Syria
Også i Syria har kurdisk identitet vært fornektet av myndighetene, Store deler av den kurdiske befolkningen har vært nektet syrisk statsborgerskap og kurdisk språk har vært forbudt i skole og administrasjon. Samtidig har Baath-regimet støttet PKK, og tillatt organisasjonen å holde baser både i Syria og i Libanon. Mange av PKKs geriljakjempere som har kommet fra Syria, har derfor kjempet mot den tyrkiske regjering og ikke mot regimet i Damaskus.

Kurdiske grupper har hatt ulik tilnærming til det væpnede opprøret som nå pågår. Ingen har elsket Bashar Assad, men mangelen på garantier for kurdiske rettigheter har hindret oppslutning om de ulike motstands-frontene. Kurdisk skepsis til Tyrkia har også gjort det vanskelig å stole på organisasjoner med sete i Tyrkia og avhengig av tyrkisk støtte.

Våren og sommeren 2012 overlot den syriske hær kontrollen i et antall kurdiske byer til PYD, som er nært alliert med PKK. PYD tok også kontroll i flere bydeler i Aleppo. I disse områdene er det blant annet undervist på kurdisk i skolene.

PYD beskyldes for å løpe regimets ærend, men hevder selv å være nøytralt. Andre kurdiske partier beskylder PYD for å opprette et maktmonopol i de kurdiske områdene, og har dannet egne væpnede grupper i strid med PYD. Det finnes også kurdiske kjempere innen FSA, som hevder at kampen mot regimet i Damaskus må prioriteres foran kurdisk nasjonsbygging.

Realiteten er at det idag er en autonom kurdisk region i Syria, som en eventuell ny regjering i landet må forholde seg til. At det er politiske uenigheter kurderne imellom forhindrer ikke at det er overveldende tilslutning til kravet om autonomi eller selvstendighet for de viktigste kurdiske områdene.


Den kurdiske faktor
Flere internasjonale observatører mener nå at kurderne kan bli de store vinnerne etter det som kalles den arabiske våren. Framgang i Syria har styrket kurdernes posisjon også i Irak og Tyrkia. Ikke i noen av disse landene kan det tenkes en permanent løsning uten at kurderne tilkjennes kulturelle og politiske rettigheter. Kurdisk selvstyre synes derfor å være innen rekkevidde i alle tre land. Et fritt og uavhengig Kurdistan er fortsatt bare en drøm, men drømmen er nærmere realisering enn noen gang tidligere.

Tyrkia, Syria og kurderne

Publisert 6 april 2012

Et stort antall internasjonale notabiliteter med Hillary Clinton i spissen lyste for få dager siden sin velsignelse over den syriske opposisjonsfronten SNC som var samlet i en tyrkiske byen Istanbul. Det er selvsagt utmerket at den syriske opposisjon

Den tyrkiske regjeringa forsøker åpenbart å få kontroll over opposisjonen i Syria, og har like åpenbart sine baktanker med dette. Det er naturligvis legitimt av Erdogan og hans AK-parti å ønske å dempe volden og å få et bedre forhold til nabolandet. Det er også utmerket at Tyrkia tar imot de mange tusen flyktningene som strømmer over grensa, men det er også påfallende at SNC konsekvent nekter å anerkjenne de kurdiske syrernes ønsker. (I klar motsetning til den iranske opposisjonen).

SNC har liten støtte fra den kurdiske befolkningen i Syria, som utgjør 10- 15 % av befolkningen i landet. SNC nekter for det første å ta hensyn til det overordnede kravet om endre definisjonen av Syria som en arabisk stat. SNC nekter dessuten å imøtekomme det kurdiske minimumskravet om autonomi for etniske minoriteter. SNC avvises derfor av mange kurdere og andre opposisjonelle.

For Tyrkia er det plagsomt nok å ha et autonomt Kurdistan i Irak, og en misfornøyd kurdisk minoritet innen egne grenser. Etter en forsiktig åpning for kurdiske krav for noen år siden har Erdogan nå slått inn på den samme harde politikken overfor kurderne som hans forgjengere har ført. PKK-lederen Erdogan sitter isolert på fangeøya Imrali, og tusenvis av kurdiske politikere sitter i fengsel for slike diffuse forbrytelser som å ha "støttet separatisme".

Samtidig som SNC ble tiljublet av internasjonale ledere i Istanbul, ble i samme by 193 medlemmer av den kurdiske organisasjonen KCK siktet for forbrytelser mot den tyrkiske staten, mens ytterligere 1200 saker står på vent. Dette kommer etter at tyrkiske styrker i slutten av desember massakrerte 35 kurdiske smuglere på grensa til Irak.

Det ble først hevdet at de var PKK-soldater, men hæren innrømmet seinere at det dreidde seg om lokale smuglere som var vel kjent også for de tyrkiske militærpostene.
Uroen i tyrkisk Kurdistan er derfor mere spent enn på lenge, og et selvbevisst og selvstyrt kurdisk område sør for grensa er derfor det siste Erdogan ønsker seg.

Men det er naturligvis ikke bare Erdogan som fisker i opprørt vann. Presidenten i irakisk Kurdistan Massoud Barzani, samlet nylig de fleste kurdiske organisasjonen fra Syria til en konferanse i Erbil. Disse gruppene dannet sin egen motstandsfront, KNC.

Én stor kurdisk organisasjon glimret imidlertid med sitt fravær, nemlig PYD som er den syriske greina av PKK. PKK og Assad-regimet har samarbeidet i årtier, og det er derfor ikke overraskende hverken at PKK trapper opp sin militære aktivitet i Tyrkia eller at PYD aktivt støtter det syriske regimet. PYD-styrker skal ved flere anledninger ha gått til angrep på demonstranter, og mange beskylder nå PYD for mordet på den kurdiske opposisjonslederen Mishaal Tammo i oktober 2011.

Mens det nå er klart for de fleste at Assad-regimet står for fall er det derfor uklart både når regimeskiftet kommer og hva Syria får i stedet for Baath-partiet. Den kurdiske befolkningen i Syria håper på en slik kulturell og politisk frihet som deres frender i Irak har oppnådd. Bare ved å imøtekomme disse ønskene kan SNC få den støtten de trenger i syrisk Kurdistan.

Krigen mot klimaforskerne

Publisert 14 mars 2012

Oljeindutsrien skyr ingen midler i sin kamp for å ødelgge klimaet. Men nå slår forskerne tilbake

Fonts by Typekit


De store oljeselskapene bruker alle midler for så tvil om realiteten i menneskeskapte klimaendringer. Lenge var hovedstrategien å benekte forskningsresultatene, men klimafornekterne går også til personlige angrep på klimaforskerne. I noen tilfelle fysisk, men vanligvis gjennom offentlig skitkasting. Også her i Norge kan vi se hvordan klimafornekterne systematisk framstiller sine meningsmotstandere som løgnaktige og korrupte.

Hvordan disse skitne metodene organiseres og finansieres er grundig dokumentert av Naomi Oreskes og Erik Conway i boka Merchants of Doubt. De påviser at kampanjen mot klimaforskningen drives av de samme interessene – og ofte de samme personene – som tidligere har motarbeidet forskning som har truet tobakksindustri, kjemisk industri og andre forurensere.

Få har fått merke de personlige belastningene fra disse skitne metodene sterkere enn Michael Mann. Han ble ei viktig skyteskive på grunn av sitt arbeide med den berømte hockey-kølla, den grafiske framstillinga av hvordan temperaturen har skutt i været de siste hundre år. I boka The Hockey Stick and the Climate Wars forteller han detaljert både om forskningen bak hockeykølla og om hvordan han ble utsatt for mer og mer nærgående forfølgelse.

Det begynte med at forskningen ble trukket i tvil, noe enhver forsker er forberedt på, men det eskalerte snart til et hylekor som stilte spørsmålstegn ved hans motiver og personlige integritet. Det ble hevdet at han bevisst hadde forfalsket grafen. Komisk nok ble det også hevdet at hockeykølla, som første gang ble offentliggjort i april 1998, var hovedgrunnlaget for Kyoto-protokollen som ble vedtatt i desember 1997. I virkeligheten er selvfølgelig både Kyoto-protokollen og hockeykølla basert på langvarig arbeide av et stort antall individer og institusjoner. Men klimafornekternes finansielle bakmenn er ikke opptatt av faglig drøfting; deres eneste hensikt er å skape tilstrekkelig tvil til å forhindre avtaler om utslippskutt som vil ramme dem økonomisk.

Blant klimaforskere er tvilen ikke lenger til stede. Bevisene for at menneskeskapte utslipp øker drivhuseffekten, og dermed den globale temperaturen, blir stadig sterkere. Sannsynligheten for at vi klarer å begrense temperaturøkningen til 2 grader blir mindre og mindre jo lenger vi venter med sette in de nødvendige tiltaka. Stern-rapporten og den norske KLIMAKUR-rapportenviser at det vil bli vanskelige og dyrere å redusere utslippene av klimagasser jo lenger vi venter.

Men redusert bruk av olje vil ramme de store oljeselskapene hardt. Verdens mest lønnsomme konsern, EXXON-Mobil med et overskudd i 2011 på mer enn 40 milliarder dollar, er blant de viktigste pådriverne i fornektelsesindustrien. Også Statoil arbeider for å fjerne miljøkrav.

Etter at FNs klimapanel og Al Gore fikk fredsprisen i 2007 har metodene blitt tøffere. Rett før klimatoppmøtet i København i 2009 ble det offentliggjort utdrag fra tusenvis av e-poster som var ulovlig lastet ned fra et britisk universitet. Ved fiffig redigering av løsrevne setninger fra disse private meldingene ble det gitt inntrykk av at Mann og andre klimaforskere hadde forfalsket sine resultater. En velorganisert kampanje, Climategate, sørget for at disse påstandene ble spredt over hele verden. Det var åpenbart at denne kampanjen var godt forberedt og at offentliggjøringen hadde til hensikt å forhindre at det ble en ny forpliktende klimaavtale i København. Flere offentlige granskinger har frikjent Mann og de andre forskerne fullstendig for disse anklagene, men har ikke oppnådd samme oppmerksomhet i media som de falske beskyldningene.

Fossil-lobbyens agenter bruker også mange andre tvilsomme metoder, blant annet blir Mann og andre klimaforskere bombardert med krav om detaljert informasjon om sitt arbeide, krav som er ment å forhindre dem fra å konsentrere seg om videre forskning.

Klimafornekterne i Norge følger i de samme fotspor som sine internasjonale forbilder, og resirkulerer de samme argumentene. Det er nå på tide at vi slår tilbake mot deres tåkelegging og bakvaskelser. Boka til Mann slutter i en optimistisk stemning; han er overbevist om at skittkasternes tid er forbi, og at vi nå kan konsentrere oss om å finne løsninger på klimautfordringene. La oss håpe han har rett.