Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Øyvind Vada

Viser innlegg | Se kommentarer (1)

Skjør stordrift i staten

Publisert 28 februar

Robust smådrift i nettverk er løsningen på mange av utfordringene i det offentlige. De siste tiårene har åpnet for ny styring og koordinering som i for liten grad tas i bruk i stat og kommune.

I klassisk økonomisk teori er skalaproduksjon opprinnelig knyttet opp til kostnadsfordeler som oppnås gjennom stordrift. Høy skala reduserte prisen på varene. De faste kostandene ble spredt over flere produserte enheter. Stordrift, har tradisjonelt vært forbundet med effektivitet både i private og offentlige organisasjoner.

I høyere deler av statsforvaltningen synes stordriftstanken å ha blitt en religiøs størrelse. Troen på skala for enhver pris har skapt styringsutfordringer. Komplekse operative problemer blir forsøkt løst med for enkle virkemidler, og enkle problemer forsøkt løst med alt for komplekse virkemidler. 

Hierarkiene som fortsatt preger våre offentlige organisasjoner, var en forutsetning for å lykkes med skala tidligere. Ulik fordeling av formell autoritet i høyden og sterk grad av spesialisering i bredden var avgjørende for klassisk styring og koordinering. Hodene øverst og hendene nederst. Ulik ekspertise og fokus skilt fra hverandre på tvers.

Men verden har endret seg. De siste tiårene har økt kravene til individuell tilpasning av tjenester. Samtidig har utstrakt bruk av kommunikasjonsteknologi i komplekse sosiale nettverk, og krav om tverrfaglighet ført oss langt bort fra hva hierarkiene kan håndtere.

“Enkel” fysisk vareproduksjon er stort sett flyttet ut av Norge til lavkostland. Her til lands har vi posisjonert oss med høykvalifisert dyr tjenesteproduksjon.

Det er her ballongen sprekker, og skalafilosofien revner i stykker. Vi må tenke robust smådrift i nettverk fremfor skjør stordrift i hierarki. 

Jo høyere kompleksitet i oppgavene, jo mer skjønn må utøves. Mange offentlig ansatte er nærme oppgavene som skal utføres. Dette gjelder bl.a. læreren, politibetjenten og helsearbeideren. Nærhet tar ikke kompleksiteten bort fra oppgavene. Snarere tvert i mot. Kompleksiteten i en skoleklasse, på et åsted, eller i en sykehusavdeling er svært høy.

Skalatiltak på makroplan løser ikke komplekse utfordringer på mikroplan. Vi må revurdere overbevisningen om at styring og kontroll gjennom enkel og høyaggregert analyse virker på bakken. Det må isteden designes systemer som gir færre fjernkrav, og større individuell frihet. Kompleksiteten i operativ praksis må anerkjennes og verdsettes. I forholdet mellom lærer og elev, lege og pasient, og politi og publikum må stramme rammer for mikrorapportering og styring utenfra reduseres. Det innebærer å handle stikk i strid med skalalogikk og ”rasjonelle tenkning” som dagens mentale rammer representerer.

Overordnede mål og krav bør fortsatt være tydelige og gitt utenfra, men de må samtidig være enkle å forstå i handling på alle nivåer. Å redusere byråkratiske oppgaver for den ansatte på hver enkelt skole, på politistasjonen og på sykehuset vil øke effektiviteten dramatisk i tjenesteproduksjonen. Gi heller hver enkelt kompetente lærer, helsemedarbeider og politibetjent større spillerom og støtte i sammenhengen der praksis utøves. Først da etableres grunnlaget for reell ledelse, styring og koordinering i vår materielt rike stat.

 

Den globale allmenningen

Publisert 28 januar

Vi må løfte frem igjen våre gamle mentale modeller for hvordan vi maksimerer nytte i allmenningen. En helhetlig politisk filosofi om hvordan Norge skal opptre som ansvarlig bruker mangler.

En allmenning  er et fellesområde hvor bruken av ressursene er distribuert til flere. Ordningen med allmenninger har sine aner tilbake til middelalderen, hvor man delte på beiterettigheter, seterdrift, tømmerhogst, bærsanking og andre goder. I byene utviklet det seg også områder med regulert tilgjengelighet for alle. Torvallmenningen i Bergen bærer fortsatt i seg navnet.

I nasjonalstaten Norge har vi fortsatt statsallmenninger, bygdeallmenninger og private allmenninger hvor det i dag deles på fellesressurser. Dette har virket, og vært ivaretatte av by- og bygdesamfunn gjennom århundre. Men dette er ikke gitt.

Garrett Hardin har skrevet om “allmenningens tragedie”.  En allmenning blir ødelagt på grunn av overbeite. Dette på tross av at bøndene med sine husdyr ser at det bærer galt av sted.

Alle bøndene vil at sine dyr skal være mest mulig velfødd. Tilgangen til allmenningen koster ikke noe, så de vil ha så mange beitende dyr som mulig.  Allmenningens kapasitet er begrenset, så fôrmengden går ned når antallet dyr stiger. Bøndene vil uansett at alle deres egne dyr skal gresse. Hvis en bonde tar ut ett dyr fra allmenningen, vil det være nyttig for alle de andre, men ikke for bonden selv. Bøndene med kortsiktig egeninteresse har med andre ord ingen insentiver for å fjerne deler av besetningen, og allmenningen blir fullstendig ødelagt.

Når vi løfter oss ut av allmenningene innenfor nasjonalstatene, og ser på forvaltningen av våre globale fellesressurser så er vi fanget av samme dynamikken.  Bruk av fossil energi og utslipp av karbondioksid i atmosfæren med nedsmelting av polene er eksempler på ”overbeite”.

Å maksimere nytte og redusere kostander med utgangspunkt i nasjonalstatlige egeninteresse, vil ta oss nærmere og nærmere den globale allmenningens tragedie. Vi vet dette.

Så hva kan ta oss ut av tristessen? Vi må opptre som vi har gjort med allmenningene innenfor nasjonalstaten. Norge er et av de landene i verden med best forutsetning til å ta enda større "bygdeansvar". Vi kan tiltrekke oss global oppmerksomhet, og virkelig få gjennomgripende innflytelse på hvordan vi forvalter den globale allmenningen.  Dette skjer kun gjennom eksemplets makt:  “Det nytter ikke bare å rope halleluja - du må gjøre det også”.

Nøkkelen ligger i statsselskapene Statoil, Statkraft, Statnett og i Oljefondet. Mer markedsattraksjon og politisk attraksjon oppnås gjennom et aktivt statlig eierskap som kombinerer kommersielt og politisk mot.

De statseide energiselskapene representerer det norske arvesølvet. Det er her de store mulighetene ligger hvis vi handler ansvarlig i allmenningen.

Europa er i full endring. I  løpet av de neste 10-årene vil fossil energi som kull og olje fases ut til fordel for fornybare kilder. I den pågående markedsdesignet endres produksjon, distribusjon, lagring og forbruk av energi. Disse endringene er drevet frem av ambisiøse målsettinger om reduksjon av “overbeite”. Investeringer i ny teknologi for å få dette til anses ikke som en kostnad alene.  Omleggingen er avgjørende for å få fart på en mer bærekraftig økonomi, skape nye jobber og øke konkurransekraften. 60 år etter etableringen av kull- og stålfelleskapet i Europa blir et nytt felles energimarked utformet.

Skala- og stordriftsfilosofi, suppleres og erstattes med nettverkstenking i kombinasjon med småskala. Ja, det er vanskelig å lage batterier som kan lagre store mengder energi, men ikke småkvanta. Amerikanske Tesla har gjennom sine bilbatterier gjort noe som ingen trodde var mulig for 4-5 år siden. Disse batteriene videreutvikles sammen med andre for å lagre energi også til bruk i hus. Når mange nok lagrer litt ren energi som noder i et nettverk, revolusjonærers energimarkedet. Mikrosystemer hvor solen også benyttes som energikilde, vil meget raskt endre Statoils markedsverdi. Solen er for alle.

Det er i dette feltet Norge med statsselskapene og Oljefondet må kjenne sin besøkelsestid. En helhetlig politisk filosofi om hvordan Norge skal opptre som ansvarlig bruker av den globale allmenningen mangler. At Oljefondet trer ut av kullkraftinvesteringer skulle bare mangle. Å legge ytterligere føringer på Oljefondets investeringer som forener det kommersielle med det politiske er fult mulig. Tilsvarende må egennytten for Norge, sees i sammenheng med fellesinteressene i allmenningen. De norske energiselskapene har en historisk mulighet til å opptre sammen i Europa. Modige kommersielle og politiske fellesdisposisjoner krever nytenkning. Vi må igjen løfte frem våre gamle modeller for hvordan vi maksimerer egennytte i et felleskap. Nå i den globale allmenningen.

 

Gamle kart i nytt terreng

Publisert 21 januar

Hvilke helhetlige politiske og filosofiske tankesett benyttes for å styre og koordinere det norske samfunnet i dag? Massive endringer i og rundt nasjonalstaten Norge, fanges ikke opp av de tradisjonelle ideologiene.

Gammel konservatisme, liberalisme og sosialisme er uegnet som kart for å navigere godt i nytt terreng. Ny dynamikk har utviklet seg i samfunnet og ideologiene favner ikke disse. Allerede på 1960-tallet skrev den svenske samfunnsviteren Herbert Tingsten at ideologiene var døde. Dette er over førti år siden. Likevel brukes utgåtte ideologiske termer som honnørord av våre politikere og ledere i arbeidslivsorganisasjonene – nå med enda mindre treffsikkerhet i praktisk politikk. Det gamle tankegodset trenger kraftig fornyelse. Ensidig fokus på forvaltning og fordeling av materielle verdier besvarer ikke hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Nyere teoretiske og filosofiske referanser må tas inn i utviklingen av Norge når samspill mellom kompetente mennesker er de primære virkemidlene for å skape operative effekter. 

Det har de siste årene vært vanskelig å få øye på de lange linjene som kjennetegnet politikken den gangen ideologiene hadde realpolitisk relevans.  Fraværet av tydelige tankesett, har skapt politiske reformer som ikke virker i henhold til intensjonene.  Det har oppstått styringsskleroser i skole, helse og politi i Norge. Dette handler ikke om penger og materiell fordeling. Dette handler om hierarkier som har stivnet, og gammelmodig organisering som virker i mindre og mindre grad på mennesker i praksis. 

Videreutviklingen av det globaliserte og sammenvevde Norge, hvor delene er så gjensidig avhengig av hverandre, krever ideologisk tankesett som tydeligere bygger på det som virker lokalt. Lokal suksess skaper i sum helhetlige effekter på alle samfunnsområder. Tradisjonelt fokus på rigid stordrift og skala dreper den fleksibiliteten som er nødvendig for å møte kompleks operativ virkelighet.

I løpet av de siste tiårene er det utviklet styring og koordinering av komplekse sosiale systemer som nettopp tar utgangspunkt i det lokale. Dette er moderne teorier som egner seg godt til ideologisk fornying. Å fordele og administrere materielle størrelser, er en annen øvelse enn å virkelig mobilisere mennesker til deltakelse og samarbeid. Dette skjer i møtet mellom godt orienterte politiske ledere, og en innovativ sentralforvaltning som redefinerer kontrollbegrepet og åpner for mer lokal selvorganisering.

Det må skapes ny balanse mellom det som kan veies, telles, måles, og den kompetansen, holdningen og arbeidsmoralen læreren, sykepleieren og politibetjenten må bære med seg for å takle praktisk variasjon og samspill med omgivelsene i hverdagen. Systematisk og digitalt støttet nettverksorganisering med mer selvstyrte enheter, må tydeligere ses i sammenheng med tradisjonell hierarkisk styring.

Nye former for deltakelseog samskapinger i løpet av de siste tiårene muliggjort gjennom digitale maurtuesystemer. Wikipedia på kunnskapsproduksjon og -forvaltning, Kiva på finansiering, og Open Source bevegelsen innen programmering, er noen få eksempler på velfungerende nettverksmodeller. Det bugner av nye virkemidler for å mobilisere og styre Norge mer effektivt og med større effekt i det videre. Nytekning rundt hvordan politikk skapes og ikke minst settes ut i livet er nødvendig. Dette krever politisk mot.

Utfordringen ligger i en hierarkisk orientert forvaltning og nasjonale politikere som er satt til å indirekte representere oss for fire år av gangen. Men det skulle være mulig. Problemet er ikke tilgangen til nye ideer og virkemidler som virker i praksis. Problemet er gamle referanserammer og styringsideologi som ble skapt i en annen tid. De tradisjonelle partiene har bygd sin identitet på høyre-venstre aksen. Det spørs om de vil og kan oppdatere kartene sine.