Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Karl Eldar Evang

Viser innlegg | Se kommentarer (212)

De papirløse pasientene

Publisert 9 februar

Erfaringer etter 5 års drift ved Helsesenter for papirløse migranter, viser at det er store udekkede behov for helsehjelp hos de papirløse.

Helse­senteret ble opprettet i 2009 som et humanitært svar på at myndighetene ikke gir helsehjelp utover øyeblikkelig hjelp til de papirløse. Frivillig, ulønnet helsepersonell ved helsesenteret har siden 2009 gitt helsehjelp til rundt 3000 pasienter, 12 000 konsultasjoner er utført av leger, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter og jordmødre. Venterommet er stadig fullt, og kapasiteten er tett på å bli sprengt.

Helsesenteret ser pasienter i en ustabil tilværelse, ekskludert fra samfunnet, med lite framtidsutsikter. De ser pasienter som blir utnyttet psykisk, fysisk og seksuelt og som lever på eksistensminimum. Mange av pasientene kommer med sammensatte problemstillinger der tidligere og nåværende psykiske belastninger spiller en sentral rolle. De de møter, lider under manglende tilgang på forebyggende og behandlende helsehjelp for psykiske og fysiske invalidiserende plager. Frykt gjør at det er store barrierer for å motta helsehjelp. Selv om det heter i forskriften at barn og gravide har rett på helsehjelp, er også syke barn og gravide utsatt for ikke å få den medisinske oppfølgingen de trenger.

Det er høy forekomst av hepatitt, hiv og tuberkulose hos pasientene. Det er ingen ordnet finansiering av helsehjelp for papirløse mennesker, ikke for voksne, ikke for barn. Mange pasienter bekymrer seg for hvordan de skal kunne betale for helsehjelpen de får og ønsker å unngå gjeld. Man skjønner at dette gir fare for alvorligere helseskader, og at i verste fall kan det å ikke oppsøke lege medføre død. De aller fleste pasientene har ikke råd til livsviktige medisiner som for eksempel antibiotika, insulin eller hjertemedisiner. På sykehus og blant helsepersonell er det store uklarheter i tolkningen av gjeldende forskrift, og erfaringen er at den ofte praktiseres strengt. Med jevne mellomrom når noen opprørende enkeltsaker gjennom i nyhetene, som nylig om den papirløse moren som fikk en kjemperegning etter fødsel. Dette er dessverre en gjenganger. Under Anne-Grete Strøm- Erichsens tid som helseminister, husker vi at en kvinne ble krevet for 80 000 kr etter å ha født.
De i det regulære norske helsevesenet som jobber med gravide, vet hvor sentralt det er å bidra med trygghet i denne tida. Fra arbeid som psykolog på helsestasjon med gravide, vet jeg at muligheten til å kjenne omsorg og ivaretakelse, og å få tillit til helsesøster og jordmor, er viktig for den som skal føde. Dermed blir det også viktig for spedbarnet, som er helt avhengig av sin mor. Papirløse gravide vil i stor grad frarøves denne tryggheten, da de risikerer å bli presentert for en regning de ikke har sjanse til å betale. Det er lett å skjønne at dette kan forstyrre den fødende, før og etter fødsel. Men dette gjelder ikke bare gravide, det gjelder alle de papirløse pasientene, de får ikke sjanse til å bygge opp en nødvendig tillit til en lege, til helsevesenet som sådan. De er utstøtt. I tillegg råder utryggheten om hva som skjer om de blir syke. Det er helseskadelig. Det skaper mer sykdom, det skaper potensiell smitte, det skaper unødvendig menneskelig lidelse.

I et opprop har en rekke tunge organisasjoner nå krevet at papirløse pasienter får reell tilgang til helsehjelp, basert på medisinske vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper. Jeg vil utfordre Arbeider­partiet spesielt til å svare på kravene. Jeg forstår rett og slett ikke at helsepolitikere i partiet, som Jonas Gahr Støre og Torgeir Micaelsen, kan unnlate å ta stilling til de papirløse pasientene. Dette er jo politikere med mye kjennskap til hvordan bygge opp et fungerende helsevesen, og med synspunkter på hvordan å håndtere helseutfordringer som oppstår i samfunnet.

Arbeiderpartiet forvalter et stort ansvar for å tette de rifter i sikkerhetsnettet som kan oppstå i forhold til nye svake pasientgrupper, som flyktninger, som de papirløse. Helsesenter for papirløse migranter har nå over 120 frivillige helsepersonell tilknyttet og en omfattende pasientvirksomhet gjennom 5 år. Det burde representere et påtrengende dilemma for Arbeider­partiet at frivillige organisasjoner, Kirkens Bymisjon og Oslo Røde Kors, samt frivillige helsepersonell, har en så omfattende rolle i et helsesenter og overfor en betydelig pasientpopulasjon. Dette uten å få noe støtte fra myndighetene. I Norge har det vært slik at menneskers grunnleggende behov for helsehjelp har vært ivaretatt av det offentlige. Det har sikret helheten, forsvarligheten og fagligheten i tilbudet, og at man ivaretar de mest sårbare. Det gir mulighet for å få oversikt over forekomst av sykdommer, og særskilte behov, som kan kreve særskilte tiltak. Dette gjelder all pasientgrupper, også de papirløse.

Misforstått raushet fra NRK

Publisert 27 desember 2014

Det bør markeres en nulltoleranse for trusler og drapsprat rettet mot journalister.

Norsk Journalistlag sier i et oppslag i Dagbladet at de er bekymret over en utvikling hvor stadig flere journalister og redaktører opplever at de utsettes for trakassering og trusler i jobben. Noen saker har kommet fram for offentligheten, som de ekstremt alvorlige truslene som journalist Nina Johnsrud i Dagsavisen ble utsatt for og den omfattende trakasseringen av Sidsel Wold i NRK.

Jeg vil i lys av dette sette spørsmålstegn ved måten NRK og Kyrre Nakkim har håndtert saken hvor politiker Mazyar Keshvari fra Fremskrittspartiet truet journalist Ingunn Solheim med drapsprat. Ifølge vitner, som var til stede på restauranten, gjentok Keshvari ulike varianter av følgende budskap: At han hater henne, at han drømmer om å drepe henne og at han skal skyte henne. Nakkim sier i en utveksling på Twitter med meg at journalister også bør vise raushet noen ganger. Jeg mener at dette blir en misforstått raushet og at det bør markeres en nulltoleranse for trusler og drapsprat rettet mot journalister.

Jeg vil òg advare mot at det legges for stort ansvar på den rammede, i forhold til å avgjøre om trusler skal anmeldes. Man kan tenke at journalister ikke anmelder, fordi de ikke vil at fokus skal komme bort fra deres pågående journalistiske arbeid, det kan tenkes at de ikke ønsker å komme i en offer-posisjon og fordi journalisten kan frykte at anmeldelse kan ødelegge relasjonen til den som blir anmeldt eller det miljøet vedkommende tilhører. Dette siste blir ekstra aktuelt når den som truer er en offentlig person, som det stadig vil være aktuelt å intervjue. I lys av den utviklingen som Norsk Journalistlag peker på, mener jeg det blir helt feil at Keshvari-saken dysses ned. Her er det en politiker i særdeles betrodd posisjon som har feilet grovt. At en person i en utpreget maktposisjon i samfunnet finner på å snakke til en journalist på denne måten, burde føre til ekstra sterke reaksjoner.

Det burde ikke stå tilbake noen tvil om at en maktperson skal kunne komme unna med slike utsagn om å drepe, som for de aller fleste vil fortone seg som meget ubehagelig og potensielt meget skremmende, uten at det får konsekvenser for vedkommende. Vi snakker om en grensedragning som andre potensielle truere skal måtte merke seg. Fremskrittspartiet ønsker ikke oppmerksomhet rundt saken, og vi får dermed ikke en skikkelig offentlig debatt om det som har skjedd. Mye taler for at NRK burde anmeldt truslene fra Mazyar Keshvari mot Ingunn Solheim.

Selv små barn har avslørt for meg at de følger med og vet hva som foregår: ”Vet du at Pappa satt i fengsel i går”, hvisket en treåring alvorlig til meg, hun mente det var best at jeg visste!

 Gjennom mitt arbeid for papirløses rettigheter har jeg blitt godt kjent med mange lengeventende asylbarn. Flere asylbarn har stått fram på talerstoler og på Dagsrevyen og modig kjempet sin kamp foran alles øyne, Neda, Yalda, Jasmin og Nathan er navn som de fleste kjenner. Men alle de lengeværende barna som kalles asylbarn kjemper en stillferdig kamp hver dag i Norge. De kjemper for noe så enkelt som å få til å leve et barneliv. Få være et barn. Leke. Få være en ungdom. Kunne ha en venn. Ingen selvfølgelighet. Eller de kjemper for sin familie. For å kunne håpe på en framtid. Det er en uro som ikke forsvinner.

Kampen er mot en ansiktsløs overmakt, en overmakt som kan la venting i måneder bli til år, og år bli mange år, bli utydelige og henge sammen i en ullen grå uendelighet. Uendeligheten tar gradvis håpet. Men overmakten kan også plutselig banke på døren og storme inn og ta mor og far og barna inn i politibilen og videre til Trandum asylfengsel. Der er det flere nettinggjerder utenpå hverandre.

Overmakten bestemmer at pappa ikke skal jobbe og at det ikke er nok mat. NYe klær kan du glemme.

Selv små barn har avslørt for meg at de følger med og vet hva som foregår: ”Vet du at Pappa satt i fengsel i går”, hvisket en treåring alvorlig til meg, hun mente det var best at jeg visste! Hun tok feil om tid og sted, men fanget presist opp både fortidens brutalitet og dagens aktuelle dirrende frykt.

”Vet du hva som skjer i Norge nå, kan en ungdom spørre, er det noe håp for oss? Hva skjer når Frp kommer? Liker ikke folk sånne som oss?” En annen sier ansvarsfullt, ”jeg forteller foreldrene mine alltid ok ting som hender ute, for at de i det hele tatt skal ha noe positivt å tenke på!”

Hvorfor? Hvorfor vil ikke Norge ha meg? Er det noe galt med oss? Spørsmålet ligger som en vedvarende tristhet i ansiktene til mange av barna. Sjelden er det noen som stiller spørsmålene direkte, det er bedre å være stille. Men Neda spurte oss alle på Dagsrevyen, spørsmålet var formulert slik: ” Jeg liker egentlig Norge, men Norge liker visst ikke meg!”

Markering for humanitet lørdag 22.mars er en markering hvor vi kjemper for helt konkrete politiske mål, vi sier at Engangsløsningen er totalt urettferdig og vilkårlig, vi sier at økt bruk av lukkede mottak truer rettsikkerheten til mennesker på flukt. For meg er det også viktig å slå hull på den ulne grå uendeligheten, og kraftig utfordre den uendelige overmakten! Kom til markeringen og la oss gi barna og deres foreldre dette, å få kjenne en solidaritet, interesse og varme i Norge, som ikke er til å ta feil av! Kom!

Overgrepene

Publisert 14 januar 2014

Europas nåværende turbulente økonomiske klima har ført til en økning i populistisk anti-rom-språkbruk.

Fordi vi i Norge ikke har tatt et oppgjør med våre egne overgrep mot rom, står vi som samfunn i fare for å gjøre stadig nye overgrep og bidra til marginalisering og utstøting av mennesker fra denne minoriteten, slik det skjer daglig mange steder i Europa. Romfolket var ved lov utelukket fra Norge mellom 1927 og 1956 og norske myndigheter avviste en gruppe rom med norske pass før krigen. Mange ble drept i konsentrasjonsleire.

Nyheten kom på NRK-nyhetene midt i valgkampen; Statens vegvesen vil støpe fast enda større kampesteiner under Sinsenkrysset for å hindre at bostedsløse slår seg til der. Filmsnutten som ledsager innslaget viser romfolk som ligger og sitter blant steinene. Jeg husker sjokket jeg fikk da en 72 år gamle kvinne ble filmet liggende under en dyne, blant steinene, første gang et filmteam beveget seg inn under Sinsenkrysset. Representanten fra Vegvesenet forklarte på Dagsrevyen at det ikke nytter med gjerder, og at det ikke har vært tilstrekkelig at det ligger kampesteiner der. Derfor skal enda større kampesteiner støpes fast, slik at de ikke kan flyttes på for å lage soveplasser for mennesker. Det vises til bydelsoverlegen. Innslaget sluttet brått og ukommentert.

Tankene sveiper tilbake til da Ruskengeneralen i Oslo i 2011 på Dagsrevyen viste filmteamet rundt samtidig som teltene til en gruppe rom ble revet. Ruskengeneralen forklarte at de ofte ba om å få beholde tingene sine. Han forklarte videre til seerne at det var best å ta de personlige eiendelene og bare kaste dem, for da ble det ikke like lett å vende tilbake. I innslaget var menneskene filmet på avstand, mens vi så nærbilder av klær og soveposer som ble samlet opp som søppel.

I en artikkel i Time Magazine, «For Europe‘s Roma, Racism gets worse in tough economic times», leser jeg om hvordan solen steiker på tusener av fattige rom i kø for å få vann. Dette skjer 2. august 2013 i byen Ozd i Ungarn. Det er kjempevarmt og behovet for vann er stort, men en lokal borgermester har stengt ned en offentlig vannpumpe som de fattige i slummen er avhengige av. Han anklager rom for å sløse med vannet. Etter flere dager griper regjeringen i Ungarn inn og beordrer vannpumpen åpnet.

I artikkelen pekes det på at denne episoden bare er den siste i rekken av diskriminerende hendelser rettet mot rombefolkningen i Europa. Europas nåværende turbulente økonomiske klima har ført til en økning i populistisk anti-rom-språkbruk, samtidig som også myndigheter leter etter syndebukker som kan bli målskive for utbredt misnøye i befolkningen. Men hvorfor i Norge?

Det «gjengse» bildet av Frp

Publisert 8 oktober 2013

Sonderingene er over, og regjeringsforhandlingene i skrivende stund helt i sluttfasen. Det har hastet med å få Frp til å framstå utad som en akseptabel partner for Høyre i regjering.

Kristin Clemet går i innlegget «Hvitvasking av Frp?» i Dagsavisen 3. oktober pedagogisk til verks.

Innledningsvis viser hun til at andre partier også har populistiske trekk. Korrekte observasjoner, men dermed nedtones problemene knyttet til Frps høyrepopulisme. Helt korrekt tar hun avstand fra koblingen mellom Frp og Breivik, da Breivik er en totalitær fascist og høyreekstrem og tyr til vold og drap. Det er ikke Frp.

Clemet anerkjenner derimot at det er likheter mellom Dansk Folkeparti og Frp. Hun skriver: «Den innvandringspolitikken Frp har programfestet, og som likner på DFs innvandringspolitikk, er den samme som den danske regjeringen fører.» Hennes tanke med å trekke fram dette, er å vise hvordan innvandringspolitikken til Frp og Dansk Folkeparti ikke lenger er ekstrem. Samtidig gir hun dermed nettopp et urovekkende eksempel på hvilken dyptgripende virkning det får for et samfunn som Danmark, eller Norge, å ta et høyrepopulistisk parti inn i regjering!

Hovedgrepet til Clemet er å framstille problemene med Frp som noe som hører fortida til. Den skarpe kritikken som hun tidligere selv har målbåret av Frps fiendtlige utsagn knyttet til innvandring og innvandrere, erstattes av det ulne: «Det finnes fortsatt noen i partiet som argumenterer på måter det er grunn til å ta avstand fra. Men dette er ikke det gjengse bildet av partiet nå.»

Men problemene med Frp hører slett ikke fortida til; hver uke kommer det uttalelser med front mot innvandrere og asylsøkere fra sentrale politikere. Slike utspill vil, som filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen skriver om i en kronikk i VG, oppleves som skremmende for mange mennesker i Norge. Det er ikke uvesentlig at Tybring-Gjedde skriver at «vi graver vår etniske grav i Norge» eller at Siv Jensen ikke vil ta avstand fra sitt eget begrep «snikislamisering.» Problemene med Frp er også blitt vondt dagsaktuelle på en helt ny måte, fordi Clemets parti har invitert dem inn i regjeringen. Frp har nå fått den mektigste plattformen i Norge.

Flekker på Høyres drakt

Publisert 24 september 2013

Å gjøre Frp til mainstream innebærer en sving brått til høyre.

I løpet av de siste dagene har både Kristin Clemet og Erna Solberg sagt høyt og tydelig at Frps innvandringspolitiske synspunkter er «mainstream i Europa», altså: det er ikke grunn til å beskrive Frp som et høyrepopulistisk parti.

Denne påstanden om mainstream har minst to alvorlige slagsider:

1. Frps angrep på retten til å søke asyl og angrep på flyktningkonvensjonen, forslag om å fengsle asylsøkere, påstanden om at «vi graver vår etniske og kulturelle grav», utestengning av rom ved grensen o.s.v. - dette er ikke mainstream.

2. Ved uttrykket «mainstream» hefter også konnotasjoner som: «noe som de fleste kan slutte seg til», «noe som er ganske akseptabelt.» Her flytter Høyre og Civita i disse dager med sin retorikk på merkesteiner i forhold til eget politisk ståsted. Hvitvasken kan så å si gi flekker på egen drakt,

Men enda mer alvorlig, å gå god for Frps retorikk kan få konsekvenser i forhold til hele det politiske klimaet i Norge!

Å gjøre Frp til mainstream innebærer en sving brått til høyre. Som i Danmark kan vi frykte en dypere endring til et kaldere klima på en rekke områder.

Derfor er det nå utrolig viktig at et Høyre i regjeringsmodus besinner seg i sin iver etter å refortolke Fremskrittspartiet!

Romfolk truer ikke den norske modellen med smitte eller råte, det eneste de truer er eventuelt vårt grandiose selvbilde, og vår tro på at vi kan leve suverent alene i vårt luksuriøse boblebad.

Fredrik Mellem, leder av Oslo Arbeidersamfunn, går i en kronikk i Morgenbladet nylig og på bloggen Sosialdemokrat.no http://morgenbladet.no/ideer/2013/de_gode_hjelperne?fb_action_ids=10151724906416420&fb_action_types=og.likes&fb_ref=.Ucg1V7heWzc.send&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582 langt i å spre negative myter om rom. For meg var det en overraskelse da jeg oppdaget at kronikken er skrevet av en med posisjon i Arbeiderpartiet. De har jo, iallefall historisk sett, krevd solidaritet med de fattige, og kjempet mot utstøting og marginalisering.

Mellem begynner sin artikkel i en tilsynelatende lett sommer-kåserende stil: " Våren er over og trekkfuglene er kommet for lenge siden. Nå er sommeren her, med den kommer foruten ferien, også trekktiggere og trekkkriminelle fra Sør- og Øst-Europa." Foruten den distanserte tonen, og koblingen mot kriminalitet, vil man merke seg at rom beskrives som  et naturfenomen, de er nomader som fuglene. Ifølge den franske historieprofessoren Henriette Asseo, som er en fremstående forsker i Frankrike,  er rom slett ikke nomader, de er fastboende. ( Le Monde Norge Nei, romfolket er ikke nomader  http://www.lmd.no/index.php?article=12745...) . Kun en liten prosentdel er fortsatt reisende. Ved å beskrive dem som nomader blir de enda mer rettsløse, ingen land behøver å ta fullt ansvar for deres rettigheter, de er uansett på evig flyttefot.

 De europeiske landene kan alle vise til et annet sted, i et uverdig spill. Vest-Europa viser til landene i Øst-Europa, de nye nasjonalstatene som har vokst frem i tidligere Øst-Europa definerer til dels rom utenfor nasjonen. Nomadebetegnelsen gjør også at de mest sentrale grunnene til at folk reiser, som vil være nød, fattigdom og direkte forfølgelse, forsvinner. Som Tor Jarl Bielenberg skriver i sin bok: Roma/Sigøynere i går, i dag, i morgen: " I Italia blir sigøynere jaget og til og med drept uten at de ansvarlige stilles for retten. De som flykter fra dette er "nomader". Karusellen er igang igjen."

Maria Rosvoll, forsker knyttet til Holocaustsenteret i Oslo, skriver i en artikkel i Materialisten at det de siste tiårene har blitt arbeidet blant forskere i Europa med å teoretisere begrepet antisiganisme. " For stereotypier og fordommer om rom er like over hele kontinentet, også i Norge, og har historisk sett hatt en forbløffende kontinuitet."

Det er grovt sett to stereotypier som går igjen om rom- en positiv og romantiserende og en negativ og stigmatiserende fremstilling. Disse fremstillingene kan overlappe hverandre, og er ikke gjensidig utelukkende.

Rosvoll skriver at rom i all hovedsak har vært fremstilt som kriminelle og parasitter i hele Europa. " Forestillingene er mange, og ofte består de av utsagn som " sigøynerne vil ikke jobbe", " sigøynerne lever på trygd", "sigøynerne har ikke noe yrke", sigøynerne er skitne", " sigøynerne er tyver" og " sigøynerne sender ikke barna sine på skole".

Den norske debatten om rom fikk en ny omdreining og en ny dynamikk da Ruskengeneral Jan Hauger ble brukt som kilde høsten 2011 av magasinet dittOslo. Det het, under overskriften:

Spiser hunder og rotter

"Usjenert ligger søppel, gamle klær, muggen mat, ekskrementer og rottebein slengt rundt. Lukten av denne blandingen ligger som en eim i området. Middagsrestene er grillet rotte, men duer, ender og hunder har også stått på menyen. Nylig ble restene av en hund funnet."

Helge Øgrim i Journalisten har påvist hvordan historien om hundegrilling og rottespising var falsk og ikke tålte etterprøving, men at den allikevel ble ukritisk spredd. Den ble gjengitt av Aftenposten uten at alarmklokkene ringte. Ruskengeneralen, som er ekspert på søppelhåndtering, fikk utbre seg om menneskehåndtering på riksdekkende tv. På merkelig vis fikk disse historiene nedslag i Norge. Det virket som om gamle forestillinger falt på plass og ble bekreftet.

 Dette er gamle antisiganistiske myter i tidsmessig hygienisk Rusken-drakt. Forestillinger om urenhet, smitte og kobling til foraktede og fryktede dyr er virksomme i hierarkisering av mennesker. Likeså anklagen om å bryte kulturelle tabuer. ( Spise hunder). Mary Douglas behandlet dette temaet i boka Rent og Urent allerede i 1966.

Da Mellem spredde sin kronikk fra Morgenbladet også på bloggen Sosialdemokrat.no la han nettopp til et illustrasjonsfoto fra DittOslo, hvor det sto med store typer: ”De griller hunder og bæsjer i buskene.” Han fjernet bildet med denne teksten, da jeg gjorde ham oppmerksom på dets tvilsomme historie, og skrev til meg han hadde vært for rask da han valgte det som illustrasjon.

For meg ser det ut som om forestillinger om urenhet blir dels raskt og ukritisk, dels aktivt og målrettet spredd og brukt mot rom i Norge, noen ganger eksplisitt, andre ganger mer fordekt. Det er påfallende at dette går sammen med en stor motstand mot å tilby sanitæranlegg.

Lederen i Oslo Arbeidersamfunn skriver i sin artikkel: " Den prisen synes å være at vi må være så kulturrelativistiske at vi må avstå fra å adressere samfunnsproblemer knyttet til etnisitet eller kultur – og heller tilrettelegger for en ukultur som systematisk reproduserer elendighet. Skal vi dømme etter sporene som etterlates i Oslos gater, parker, portrom, barnehager og private hager er ukultur neppe et for sterkt ord." Referansen til avføring er ganske eksplisitt, og koblingen til etnisitet og kultur er tydelig for enhver som kan lese.

Mellem ser ut til å legge hele skylden på rom selv, eller deres kultur, for det meste av problemer:

” Men blant de frukter denne kulturen avler finner vi også systematisk reproduksjon av analfabetisme, fattigdom, dårlige boforhold – og dårlig folkehelse. Alt sammen er råtne frukter som vi i Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen i Norge har bekjempet i mer enn 100 år.”

Han nevner ikke den systematiske diskriminering som rom har møtt og møter både i tidligere Øst–Europa, med dårligere tilgang til sosiale ordninger, diskriminering i forhold til arbeidsmarkedet, at rom-barn i flere land systematisk har blitt plassert i spesialskoler med tilbakestående, økende hatkriminalitet og voldelige angrep fra høyreekstreme, og utkastelse fra boliger og manglende beskyttelse fra myndigheter. Han nevner ikke at det visse steder har blitt bygget murer for å skille rom fra andre. Han nevner ikke vold mot rom i Italia, Hellas eller tvangsflytting i Frankrike. Han nevner ikke bulldosere eller brannbomber.

Han nevner ikke at de betydelige midler som skulle komme romfolk til gode gjennom EU-systemet etter EU utvidelsen, systematisk har forsvunnet på veien.

Han nevner kort sagt ikke noe av bakteppet for nøden, men legger ansvaret tungt og ensidig på de som kommer for å tigge. Egentlig bruker han her en fortolkningsstrategi som høyresiden tradisjonelt er eksponenter for.

Til sist ser han ut til å advare mot at de fattige som kommer til Norge skal true den norske modellen, og bringe smitte eller råte inn i den norske frukthagen. Men rom truer ikke den norske modellen med smitte eller råte, det eneste de truer er eventuelt vårt grandiose selvbilde, og vår tro på at vi kan leve suverent alene i vårt luksuriøse boblebad.

Helsesviket mot de papirløse

Publisert 19 april 2013

Norske myndigheter har iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse mennesker, som er så strenge at det med nødvendighet stadig vil oppstå uverdige situasjoner, utrygghet, sykdom, smerter og i verste fall kroniske skader eller dødsfall.

 

av Karl Eldar Evang psykologspesialist og talsmann for Foreningen av tolvte januar

Norske myndigheter har iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse mennesker, som er så strenge at det med nødvendighet stadig vil oppstå uverdige situasjoner, utrygghet, sykdom, smerter og i verste fall kroniske skader eller dødsfall. Grunnprinsippet er at man som papirløs bare har rettigheter til øyeblikkelig hjelp. Man har ikke fastlege. Psykiatrisk syke får kun hjelp om de er akutt suicidale, eller til fare for andre.

Nrk hadde for en tid tilbake et innslag om Abdul på 8 år med en alvorlig medfødt tilstand i urinblæren, han skulle ut fra medisinske kriterier blitt operert på Rikshospitalet før han fylte 7 år. Fordi foreldrene fikk avslag på asylsøknaden har det nå gått to år uten operasjon. Abdul lever med stadig større smerter, og skadene hans kan ifølge artikkelen påNrk.nobli mer omfattende. Legene viser til at han ikke kan opereres fordi han kan komme til å bli sendt ut hvert øyeblikk. Dette på tross av at alle barn etter forskriftene skal ha rett til helsehjelp i Norge. Den harde linjen fra regjeringen fører ofte til at helsepersonell blir usikre og tilbakeholdne med helsehjelp også der det er rettigheter.

En papirløs pasient har alvorlige psykiske traumer etter at militsen i landet hun flyktet fra drepte flere familiemedlemmer. Hun faller ofte ut i timene, og må spørre meg om hva vi snakker om. Hun reagerer på lyder i huset, blir stiv i blikket og begynner å skjelve ukontrollert i kroppen . Hun sier det høres ut som skudd i nærheten. Hun er heldig, som får tilbud av frivillige, hun har vært i Norge i syv år uten å motta noen helsehjelp overhodet fra det offentlige. Dette er mer regel enn unntak.

I går ble jeg kontaktet omkring en papirløs flyktning som trenger rullestol, men som ikke får det gjennom det offentlige, i dag ble jeg kontaktet av en flyktning som har fått akutt hjelp på grunn av store tannsmerter, men som nå trues med inkasso på grunn av regningen. Han makter ikke å betale, da han jo ikke har noen inntekt. 

Justisdepartementet har overtatt helt for Helse og omsorgsdepartementet når det gjelder papirløses helse, og vi har utelukkende fått innvandringsregulering , ikke adekvat helsehjelp for denne spesielt sårbare gruppen mennesker. Fagmyndighetene, Helsedirektoratet og Helsetilsynet har uttalt seg meget kritisk om forskriftene i høringsuttalelser, og Helsedirektøren har tilrådd at både forebyggende og kurativ i primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste skal være tilgjengelige for asylsøkere med avslag.

Forskriftene til regjeringen er bygget opp rundt den innvandringspolitiske forutsetningen at alle som får avslag på asylsøknadene sine skal reise ut etter kort tid, d.v.s. tre uker. Samtidig vet alle at dette ikke alltid skjer. Mange reiser etter avslag, men noen blir, noen er ureturnerbare, noen er satt ut av sykdom, noen har komplikasjoner i sakene sine, noen vil ikke dra. Noen blir her i måneder, noen over år, og noen i årevis. Voksne og barn.

Disse som er her over tid blir, som resten av befolkningen også syke, eller de er kanskje syke allerede av krig, tortur og flukt. Men tilbudet, eller mangelen på tilbud, er lagt opp som om alle returnerer innenfor tre uker.

Legeforeningen er blant de skarpeste kritikerne av dagens situasjon når det gjelder helsehjelp til papirløse. Legene vet av erfaring hvordan dette faktisk slår ut i praksis.

 Legeforeningen vedtok i mars:

"Rett til helsetjenester må springe ut fra individets medisinske behov, våre internasjonale forpliktelser og ikke innvandringsregulerende hensyn."

Professor Henriette Sinding Aasen ved Universitetet i Bergen sier det slik: "Etter vår oppfatning er endringen av pasient- og brukerrettighetsloven problematisk i lys av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som vi har forpliktet oss til. Vi snakker om rett til helsehjelp for en sårbar gruppe."

Min erfaring som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre år er at det er et stort og udekket behov for helsetjenester. Ikke minst er behovet stort når det gjelder psykiske vansker, som PTSD , angst og depresjon. Vi som engasjerer oss når det gjelder rettigheter for asylsøkere, får med jevne mellomrom desperate telefoner fra helsepersonell om medisinsk uforsvarlige situasjoner som har oppstått rundt asylsøkere med avslag.

Jeg mener at myndighetene i et ansvarlig valg om hvilke helsetilbud de papirløse skal ha, må gi prioritet til humanitære prinsipper og til medisinsk-faglige overveielser. Fagmyndighetene, dvs Helsetilsynet og Helsedirektoratet, videre fagfolkenes organisasjoner, Legeforeningen og Psykologforeningen må få innflytelse. Sykdom skal behandles, og traumatiserte skal hjelpes uavhengig av status. 

Ivaretagelsen av folkehelsen må veie tungt . Når vi har en hel gruppe av mer eller mindre rettighetsløse mennesker i samfunnet, som ikke tør å gå til lege, eller som ikke tør å ta sine barn til sykehus, da kan det få alvorlige følger for den enkelte papirløse, men det kan også påvirke folkehelsen. Eksempelvis kan smittsomme sykdommer bli vanskeligere å fange opp og holde kontroll på. I Norge har vi ingen registrering av selvmord på asylmottakene. Også når det gjelder dette alvorlige problemet er tilgangen til grunnleggende helsetjenester og spesialisthelsetjenester for asylsøkere med avslag helt nødvendig. Det kan være for seint når krisen har blitt total.

Jeg ber om at helseminister Jonas Gahr-Støre og hans stab lytter til de erfaringer som er gjort ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre års drift, videre lytter til Helsedirektoratet, Legeforeningen og Psykologforeningen, og deretter tar ansvaret for å bygge opp en adekvat og tilgjengelig helsehjelp også til de papirløse pasientene.

 

 

Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna.

Fra en artikkel på NRK.no (16.03), om politisk dragkamp om asylbarna på fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal, sakser jeg følgende: «Regjeringen la i fjor frem en melding om barn på flukt og har bedt om få en gjennomgang av praksis. Faremo sier denne gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold.»

Strategien til Arbeiderpartiets ledelse synes klar: Opprøret til støtte for asylbarna i befolkningen, og ikke minst innad i Arbeiderpartiet, skal for enhver pris kveles. Det skal skje på to måter. Først massivt press fra ledelsen på årsmøtene. Martin Kolberg sa på fylkesårsmøtet i Troms: «Det er ikke humant, men skal vi holde kontrollen på innvandringspolitikken, så må vi gjøre dette. Det er ikke humant i forhold til barna. Det er et dilemma.» Deretter; forsikre om at det er liten grunn til bekymring for asylbarna, fordi det jo kommer en evaluering av UNEs praksis.

Vi kan altså rolig vente på evalueringen. Arbeiderpartimedlemmer eller andre trenger ikke å kreve forskriftsendringer for å ivareta barna. Og så, uten å gå nærmere inn i tallmaterialet eller innholdet i de faktiske asylbarnsakene, si at: «gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold!»

Det er umulig å kontrollere denne påstanden for alle oss som ikke har innsyn i sakene, men kanskje en perfekt strategi for å manipulere bort den kvasse kritikken og de klare vedtakene om endringer i forskrift fra partifeller? Tidligere har jo Faremos statssekretær vært ute med de samme antydningene om endringer, på et svært så tynt tallmateriale.

Hvem er det forresten som gjør gjennomgangen som Faremo henviser til? Er det UNE selv eller uavhengige? Er det seriøst å komme en evaluering i forkjøpet, slik Faremo her forsøker?

Jeg tror på min side at ledelsen i Arbeiderpartiet grovt har feilberegnet folks holdninger og deres bestemthet og årvåkenhet når det gjelder asylbarna. Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna. Barn er de mest verdifulle og de mest sårbare blant oss, og de er framtida.

Skånselsløs Velferdsstat

Publisert 31 januar 2013

Det er en villet hardhetspolitikk overfor barn i en asylsituasjon i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre, som slåss om historien om etableringen av velferdsstaten i Norge, er samtidig enige om å behandle disse barna og deres foreldre hardere enn hardt.

Den siste tiden har det kommet flere nyhetsinnslag om asylbarna. Først de landsomfattende marsjene, som dominerte media hele helga rundt den tolvte januar. Deretter rapporten fra Press, Redd Barnas ungdomsorganisasjon, som viser at siden 2008 har 237 barn forsvunnet fra asylmottak, og advarer mot at mange er lette ofre for kriminelle voksne. Det siste er at Barneombud Anne Lindbo går ut og krever at asylbarna får tilgang til vanlig barnehage, og ikke avspises med ad hoc pregede barnebaser på mottakene. Hun spør sågar om det er forskjell på asylbarn og andre barn i Norge. Tidligere i år ble det avslørt at suicid ved asylmottak ikke registreres i Norge, og dermed heller ikke forskes på. Alt dette er del av en villet hardhetspolitikk overfor barn i en asylsituasjon i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre, som slåss om historien om etableringen av velferdsstaten i Norge, er samtidig enige om å behandle disse barna og deres foreldre hardt og skånselsløst i en hardhetspolitikk uten menneskelig ansikt. Det som rammer asylbarna, har sitt utgangspunkt i en enighet om å sette hardt mot mykt, når det gjelder asylsøkere. Det rammer barna tungt å bli frarøvet tilgang til vanlig sosialisering og stimulering i en normal barnehagesetting, ekstra tungt når de da må tilbringe hverdagen sammen med foreldre som er traumatiserte og kanskje syke, men som blir nektet helsehjelp, som sterkt ønsker å bidra i samfunnet og forsørge familien, men som er nektet å arbeide. Barna opplever at foreldrene ydmykes og passiviseres. Noen opplever å leve uavklart i 5, 7, 10 år, de har ingen grunn til å forestille seg en framtid. Norske myndigheter er i utgangspunktet gode i forhold til barn, vi har et ganske finmasket nett som skal fange opp barn som lider i tide, som Barnehage, PPT, AKS, skolehelsetjeneste, fastlege, videregående tilbud, spesialisthelsetjeneste, fritidsaktiviteter,sosialhjelp. Myndighetene river med vitende og vilje bort det meste av dette nettet når det gjelder barna på asylmottak. Det skader barna, noen for resten av livet. Det er fordi det er hardhetspolitikken som råder grunnen, og det humanitære perspektivet ikke har like stor prioritet som tidligere. For ikke lenge siden var det en nyhetssak om at det var flere enn tidligere blant asylsøkere som ikke returnerte etter avslag på søknaden om asyl. Det blir ikke satt i sammenheng med Norges ekstremt sterke fokus på retur til hvilke stater det måtte dreie seg om. Trond Helleland fra Høyre rykket ut og erklærte at da skulle man gjøre det mer guffent på mottakene, han viet tilsynelatende ikke en tanke på asylbarnas allerede gufne situasjon. Statssekretær Pål Lønseth sa at forskningen har vist at dette ikke motiverer for retur. Men hardhetspolitikken dominerer allerede i asylfeltet i Norge, den er blitt et politisk mantra for ledelsen i de tre store partiene, og det er det som gjør at vi ikke skåner barn. Før humanitære hensyn får hovedrollen på nytt, vil vi oppleve en stadig strøm av nyhetssaker om menneskelig lidelse, ikke minst hos barna.