Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Conrad Myrland

Viser innlegg | Se kommentarer (32)

Fordømmelsene har på ny regnet ned over Israel mens landet har forsvart sine innbyggere mot rakettangrep fra voldelig islamistgrupper. Mange av dem som fordømmer har selv ofte gitt støtte til norsk og mer brutal krigføring.

Alle som fordømmer Israel for «uforholdsmessig maktbruk», ja det gjelder også utenriksminister Børge Brende, bør studere hvordan norske styrker kjempet mot Taliban og andre islamistiske grupper i Afghanistan. Norske soldater forteller om «voldsom norsk maktbruk» – de dro ut «nærmest på drapsraid». I ett tilfelle «eliminerte» en norsk styrke «en gruppe bevæpnede opprørere» på 3,5 kilometers avstand. De norske soldatene antok bare at det var afghanske opprørere. En norsk oberstløytnant kan, i Norges største avis, løfte en slik aksjon fram som skoleeksempel på hvordan Norge ønsker å kjempe, uten noen frykt for fordømmelse, langt mindre straffeforfølgelse. Har noen sjekket om det faktisk var opprørere? Hadde norske soldater, etter krigens lover, frihet til å eliminere dem selv om de ikke utgjorde en umiddelbar trussel mot deres liv? Har noen norske journalister undersøkt om det var mindreårige afghanere i gruppen?

Det er ikke bare under den rødgrønne regjeringen at Norge har vært lette på avtrekkeren. Bondevik-regjeringen deltok som full partner av bombingen i Serbia i 1999. Anslagene for sivile drepte varierer fra langt over tusen til flere tusen. Brendes partikollega, Kristin Krohn Devold, da hun var forsvarsminister i Bondevik-regjeringen, ville ha «færrest mulig begrensninger» på norske spesialsoldaters bruk av dødelig vold i Afghanistan. I Nord-Afghanistan gjennomførte mer regulære norske styrker «offensive angrepsoperasjoner». Hvor mange mål for amerikanske droneangrep som er pekt ut av norske soldater er ukjent, men det er sikkert at det er de samme typene mål som er blitt rammet av Israel under den siste ukens krig mot Hamas på Gaza-stripen.

Alle som fordømmer Israel for bombing av boligene til Hamas-ledere, bør huske at den rødgrønne regjeringen, med statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre i front, var ivrig samarbeidspartner i bombingen av Gaddafi-regimets boliger for bare tre år siden. Sendte Norge og NATO ut advarsler på forhånd, slik Israel gjør for å redusere sivile tap? Regjeringen hentet inn støtte for Libya-bombingen via SMS fra partilederne på Stortinget. Det er derfor god grunn for alle partier å gå stille i dørene.

Alle som fordømmer Israel for bombing av sivile mål, må huske at norske myndigheter har gitt høyeste utmerkelse til en norsk offiser som pekte ut et hotell som bombemål for NATO. Bombeaksjonen krevde livet til flere sivile kinesere.

I Afghanistan kan norske soldater i løpet av ti år ha drept flere afghanere enn antallet palestinere drept av israelske soldater under den første og andre intifaden til sammen. Norske myndigheter bruker titalls millioner av kroner på å henge israelske soldater ut som krigsforbrytere. Norske medier følger villig opp med enorm overdekning. På den annen side blir norske soldaters krigsinnsats møtt med øredøvende stillhet.

Resultatet? 4 av 10 nordmenn sidestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene. 4 av 10 nordmenn har grunnleggende mangel på historisk kunnskap om andre verdenskrig og/ eller dagens situasjon i Midtøsten.

 

Kriminaliserer norske ledere

Enhver står selvsagt fritt til å fordømme Israel, men du må finne deg i å få din moral avslørt når du dømmer Israel med en helt annen standard enn den du bruker på andre lands ledere og soldater. Når politikere og mediefolk, som selv har gitt sin godkjennelse eller velsignelse til den norske krigføringen kommer med kritikk av Israel, blir dobbeltstandarden åpenbar i all sin gru.

Enhver står selvsagt fritt til å fordømme Israel, men husk at du i samme øyeblikk kriminaliserer flere ulike norske regjeringer, offiserer og soldater som har vært med på det samme du fordømmer Israel for. For det er vel ikke slik at du vil dømme Israel med en annen standard enn den du bruker på oss selv og andre land?

Det er godt at stater og organisasjoner er opptatt av at krigens lover blir fulgt. Israel er i forkant på dette, påpeker juristen og Midtøsten-eksperten Cecilie Hellestveit. Men dersom noen utelukkende vil fordømme og straffe israelske ledere og offiserer for forhold som nordmenn, dansker, briter og amerikanere har gjort i mye større skala og med mindre varsomhet, må man spørre seg hva som er motivet. Er det fordi disse lederne og offiserene er jøder eller forsvarer en jødisk stat?

Les mye mer i artiklene Norge fører krig slik som Israel og Norge fører krig slik som Israel II.

 

Støtte til Israel er på sin plass

Alle som fordømmer Israel må også huske at tusenvis av norske soldater har opplevd å stå overfor en fiende med det samme kampropet som Hamas bruker. Det er tid for å gi åpen støtte til Israels forsvarskrig mot radikale islamister. Norge og Israel står overfor den samme hovedtrusselen.

Alle som fordømmer Israel må huske at Norge har sendt soldater og bombefly mange tusen kilometer bort fra våre grenser, mot en fiende som ikke på noen måte var en umiddelbar trussel mot sivile nordmenn. Israel kjemper mot en fiende som står like opp mot landets grenser med titusenvis av raketter.

Jøders suksess generelt og Israels suksess spesielt motbeviser på mange felter mange av venstresidens myter og er en viktig faktor bak den negative holdningen, mener Rafael Castro.

en artikkel av Rafael Castro 3. oktober 2013 spekulerer forfatteren over hvorfor venstresiden er så negativ til Israel. Han kommer med noen tanker som sikkert  ikke gir et fullstendig svar. Men det kan kanskje være delforklaringer.

Vel halvparten av jødene i Israel har bakgrunn i muslimske land. Ca. 20 % av befolkningen er arabiske muslimer. De fleste av de øvrige jødene har bakgrunn i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa ellers.

Israels strålende suksess økonomisk, teknologisk, i landbruk, sosialt og på mange andre felter er oppnådd med en nokså fri markedsøkonomi. Da blir det vanskelig å overbevise folk om at det er markedsøkonomien, demokratiet og vestlige institusjoner som har skylden for at naboene er nedsunket i fattigdom og indre strid.

Rafael Castro mener altså at den suksessen den jødiske befolkningen generelt og Israel spesielt har på mange felter, motbeviser mange av venstresidens myter og er en viktig faktor bak den negative holdningen til Israel. Det er da en viktig grunn til at Israel må framstilles i et mye dårligere lys enn landet fortjener i forhold til andre land. For hvis Israel er så mislykket og/ eller ondt som mediene framstiller det som, kan venstresiden beholde noen av sine illusjoner.

Castros forslag

Hvordan kan Israel bekjempe de negative holdningene fra venstresida? Castro kommer med noen forslag som kan synes litt merkverdige. Han vil at Israel skal vektlegge dekningen av en del saker mye mer enn det kanskje i utgangspunktet var naturlig:

  • De få kibbutzene som fremdeles driver etter de gamle, “kommunistiske” prinsippene om felles eiendom.
  • Homofile par, særlig der de to er en jøde og en araber.
  • Blåse opp problemer Israel deler med alle vestlige land: Forurensning, fattigdom, alkohol og narkotika for å få Israel til å virke mindre vellykket enn det er.

Er det noe i Castros forklaring på venstresidas forhold til Israel? Vil dette kunne hjelpe Israel? Hva mener dere?

Les mer på miff.no

Barth Eide overreagerer

Publisert 22 oktober 2012

Hovedstyret i Med Israel for fred (MIFF) protesterer kraftig på utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av Israel etter bordingen av skipet Estelle. - Det langsiktige målet med skipene til Gaza er å drive den militære konflikten mot Israel videre.

Mandag morgen sendte MIFF følgende pressemelding til norske medier:

Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) protesterer kraftig på utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av Israel etter bordingen av Gaza-skip. – Sjøblokaden av Gaza er lovlig etter folkeretten og hindrer store våpenleveranser til Hamas og Islamsk Jihad. I stedet for å kritisere Israel burde utenriksdepartementet hindre stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene fra å delta i provokasjonen, sier Morten Fjell Rasmussen, styreleder i MIFF.

Utenriksminister Espen Barth Eide skal ha ros fordi han i forrige uke advarte to stortingsrepresentanter og to andre nordmenn mot å bryte den israelske sjøblokaden av Gaza-stripen. Det var også riktig å understreke at det “ikke er noen humanitær nød i Gaza”.

Men etter at Israel i helgen stanset skipet Estelle, rotet Barth Eide det til for seg.

- En inspeksjon i seg selv hadde ikke vært så problematisk. Men det å arrestere de om bord og taue inn denne båten er en kraftig overreaksjon og langt utover det man kan si er rimelig. De hadde neppe noe ulovlig om bord, sa utenriksministeren til NTB søndag.

- Utenriksministeren glemmer at sjøblokaden er lovlig, og at forsøket på å bryte blokaden er ulovlig, kommenterer Rasmussen. Å taue inn et skip som forsøker å bryte sjøblokade er helt i overensstemmelse med folkeretten, slik den er nedfelt i San Remo-konvensjonen fra 1994. Å ta skip i arrest er ellers vanlig praksis for norsk kystvakt.

- Estelle var på ingen måte ute på noe humanitært oppdrag. Stortingsrepresentantene Aksel Hagen (SV), Herman Elias Reksten (AP) og de andre provokatørene ombord forsøker å gjøre det umulig for Israel å  opprettholde blokaden, slik at det er fritt frem for Iran, Syria og andre land å sende båtlaster med våpen inn til Gaza. Det langsiktige målet med Gaza-skipene er å drive den militære konflikten videre og på et høyere nivå. Utenriksdepartementet burde advare norske statsborgere mot slik aktivitet som ødelegger fredsutsiktene i området.  I stedet for å kritisere Israel burde utenriksdepartementet sendt en gratulasjon til Israel for vel utført oppdrag, understreker Rasmussen.

Norge er tjent med at det ikke oppstår rettsløse tilstander på havet. Ved å kritisere en stats lovlige stans av ulovlig opptreden på havet, undergraver utenriksdepartementet en viktig forutsetning for norsk sjøfart og internasjonal handel.

MIFF mener det er en skam at Barth Eide ikke tok avstand fra de norske provokatørene på Estelle også etter at de ble stanset.

Med Israel for fred har over 6200 medlemmer. Organisasjonen samler alle norske venner av Israel uavhengig av tro og livssyn. MIFF driver Nordens største pro-israelske nettsted og har 17 lokalforeninger fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Formålet til organisasjonen har vært det samme siden 1970-tallet: Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøsten-konflikten, det jødiske folk og dets historie ønsker MIFF å skape en dypere og større sympati for Israel og det jødiske folk.

Les mer på MIFFs nettside. 

Barneombudet og Senterpartiet pakker sine forslag om forbud mot omskjæring av guttebabyer inn i fine ord, og det forsvares som en tvingende nødvendighet i modernitetens og humanismens navn.

Men den religiøse intoleransen forslaget bygger på har røtter helt tilbake til 1600-tallet.

Selv om det får lite oppmerksomhet i massemediene, er debatten om omskjæring av guttebarn langt fra avsluttet. Torsdag i denne uken inviterer Studentersamfunnet i Bergen til debatt med tittelen Mannlig kjønnslemlestelse? I panelet sitter stortingsrepresentantene Jenny Klinge (Sp) og Kjell Ingolf Ropstad (KrF), skribent Leif Knutsen som representerer Det Mosaiske Trossamfund og barnekirurg Øystein Drivenes fra Den norske legeforening.

I sommer ble det klart at hele Senterpartiets stortingsgruppe går inn for forbud mot omskjæring av gutter. Barneombudet vil ha en nedre aldersgrense.

Et forslag om forbud mot jødenes årtusenlange religiøse ritual er dessverre ikke noe nytt i Skandinavia. Da Norge var under Danmark på 1600-tallet, åpnet den framstående lutherske teologen Jesper Brochmand (1585-1652) for å tillate jøder i “den evangeliske stat”, men bare dersom man forbød dem å utøve sin religion og foreta omskjærelser. Jøder kunne komme inn i det dansk-norske kongeriket, men bare dersom de godtok å gi slipp på sitt viktigste religiøse ritual, mente professoren ved Københavns Universitet. Skulle man holde seg helt til Luthers ord, var det best å utelukke dem helt, skrev han. Brochman var også biskop over Sjælland fra 1638-1652.

Det var nok geistligheten som hadde mest intolerant holdning til jødene, skriver Oskar Mendelsohn i boken Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (Universitetsforlaget, 1969). Teologene brukte sin innflytelse på universitetet i København til å nekte jøder – og alle andre som ikke var lutheranere – adgang til studier.

Til tross for motstand fra prester og biskoper, fikk noen jøder adgang til riket. De kongelige leidebrevene tillot dem å leve etter de jødiske seremonier, men det ble tilføyd at dette måtte skje “udi al Stilhed og uden nogen Forargelse”.

Først i 1684 fikk jødene i København tillatelse til å avholde gudstjeneste, men det måtte skje bak lukkede dører og uten preken. Almuen måtte ikke kunne oppdage at “kjettere” fikk holde gudstjeneste og ta anstøt av det, skriver Medelsohn. Det hører med til historien at reformerte og katolikker først fikk adgang til å avholde egne gudstjenester omtrent på samme tid.

Religiøse intoleranse har dype røtter i Norge. Et forslag om forbud mot omskjæring av åtte gamle dager guttebabyer er ikke et skritt i retning av framskritt, men et langt skritt tilbake til tiden før opplysningstid, religionsfrihet og pluralisme.


Relatert artikkel:

Anklager mot jødene gjennom tidene
Gjennom tidene har det vært forskjellig hva jødene er blitt sterkest anklaget for. Det har ofte vært bestemt av tidsånden, hva mange syntes var viktige verdier til enhver tid. Nå er det “menneskerettigheter” som brukes i angrep på jødenes viktigste ritual. 

Norge fører krig slik som Israel

Publisert 21 september 2012

Norske ledere har gjentatte ganger fordømt Israel for luftangrep mot fiendtlige ledere i tettbebygde områder. En ny bok avslører at en norsk offiser pekte ut et sivilt mål - et hotell - for bombing av NATO.

Israelske offiserer blir forsøkt stilt for retten for krigsforbrytelser, norsk offiser blir hedret som krigshelt.

Boken Krigshelten, Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle blir lansert denne uken.



Pekte ut sivilt mål for NATO

Ifølge VG og NTB var Tolle etterretningsagent på Balkan på slutten av 1990-tallet. I 1999 skal Bolles spiongruppe ha avdekket at den serbiske militslederen Željko Ražnatović, bedre kjent som Arkan, skulle oppholde seg i Hotel Jugoslavija sammen med sin kone 7. mai 1999. Arkan var på dette tidspunktet ettersøkt, anklaget for krigsforbrytelser under krigene på Balkan.

Opplysningene om Arkans hotellbesøk gikk videre til NATO, ifølge VG via Bolles overordnede i Oslo. Kildene til forfatterne Hans Petter Aass og Rolf J. Widerøe sier at Bolle og andre i etterretningen var overbevist om at informasjonen de skaffet til veie ble utslagsgivende da USA bestemte seg for å aksjonere mot den beryktede militslederen.

7. mai ble hotellet bombet, uten at Arkan ble rammet. Ifølge Wikipedia ble hotellet truffet av to raketter, og en gjest ble drept. Hotellet ble så skadet at det var ute av drift i mange år. I samme bombetokt ble den kinesiske ambassaden i Beograd truffet, og tre kinesiske journalister ble drept. 20 personer ble skadet. Ifølge boken lå den kinesiske ambassaden 500 meter unna hotellet. NATO hevdet de traff kineserne ved en feil.

- Det var amerikanerne som gjorde feil i målutvelgelsen. De bombet rett og slett feil, blant annet fordi de hadde utdaterte kart. De var heller ikke oppdatert på at den kinesiske ambassaden nylig var flyttet til området, sier Aass og Widerøe til VG.

Men bombingen av hotellet, et av de eldste luksushotellene i Serbia, var tilsynelatende ingen feil. Skal vi tro gjengivelsene fra boken, hadde norske offiserer direkte ansvar for at et sivilt mål ble rammet. Som nevnt, ble flere ikke-stridende drept i bombetoktet. (NATOs bombing av Serbia i 1999, hvor Norge deltok med støttefly, kostet forøvrig et stort antall sivile livet.)



Lovlig mål?

Det er godt mulig Arkan var et lovlig mål for NATO etter krigens folkerett under Kosovo-krigen. Det er også godt mulig at hans rolle i krigen var så sentral at et luftangrep mot et sivilt mål, med mulighet for store konsekvenser for ikke-involverte sivile, kunne forsvares.

Israelske ledere har ofte hatt lignende dilemma. Dere lokale krigshelter – dyktige etterretningsoffiserer som Bolle – har fremskaffet opplysninger om hvor fiendtlige ledere oppholder seg. Skal de angripe fra luften, selv om de vet det kan bety tap av sivile liv? Skal de angripe, selv om de vet at kone og kanskje barn til de fiendtlige lederne oppholder seg i umiddelbar nærhet?

Ofte har Israel blitt fordømt av norske politikere og redaktører når regjeringen og generalstaben har valgt å aksjonere. Historien om Bolle viser at norske offiserer fører krig på akkurat samme måte. I Kina og Serbia sitter det etterlatte, som minnes sine kjære som de mistet 7. mai 1999.

Dersom israelske ledere involvert i denne typen luftangrep kommer til Norge, kan de risikere å bli arrestert og anklaget for krigsforbrytelser. Et kobbel med norske advokater og aksjonister sitter klare med anmeldelser.



Fortjent ære

Våre egne offiserer hedrer vi, endog med Norges høyeste militære utmerkelse. Trond André Bolle ble drept i tjeneste i Afghanistan 27. juni 2010. Alt tyder på at den heder han har fått i ettertid er velfortjent.

Israelske generaler fortjener å bli behandlet etter den samme standard vi behandler våre egne offiserer og andre NATO-offiserer. 

Er 1. mai-komitéen tilregnelige?

Publisert 30 april 2012

Statsminister Jens Stoltenberg er hovedtaler i Bergen 1. mai. Han møter elleve paroler. Ni handler om Norge. To om verden. Den ene demoniserer Israel, den andre krever boikott av Israel.

Er 1. mai-komitéen i Bergen tilregnelige? Det er god grunn til å spørre. Kanskje det er helt andre forklaringer på deres sykelige snevre fokus i utenrikspolitiske spørsmål? Kanskje det er deres forkvaklede verdensbilde som får dem til å lyve statsministeren rett opp i ansiktet?

Les hele innlegget på miff.no 

Dobbelstandard hos Norsk Folkehjelp

Publisert 9 desember 2011

Hva ville skjedd dersom Norsk Folkehjelp fikk realisert sin julekampanje?

Norsk Folkehjelp bruker sin julekampanje til å kjempe for palestinske flyktningers "rett" - snarere deres etterkommeres "rett" - til å "vende tilbake".  “Ved å støtte Norsk Folkehjelp støtter du de palestinske flyktningene i deres kamp for én dag å kunne vende hjem. Hjelp oss å gi palestinske flyktninger nøkler til virkelige hjem!” skriver Norsk Folkehjelp i et brev som de har sendt til et "stort antall" adresser i Norge.

Det er ikke slik at alle flyktninger alltid har rett til å vende tilbake til områdene de måtte ha flyktet fra. Ingen av de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig har fått noen slik rett, og heller ikke palestinerne har en slik rett.

Når det gjelder flyktninger som kommer til Norge, arbeider ikke Norsk Folkehjelp for noe slags tilbakevending i det hele tatt. Tvert imot. “Gjennom lokallagene og medlemmene [vil Norsk Folkehjelp] bidra aktivt til at flyktninger blir integrert i det norske samfunnet”, skriver organisasjonen i sitt prinsipp-program for 2011-2015.

Dersom Norsk Folkehjelp, UNRWA og de andre organisasjonene som lever på å opprettholde palestinernes flyktningstatus hadde arbeidet for å integrere og gi varig bosetning til de palestinske flyktningene der de nå er, hadde vi tatt et milelangt skritt på vei mot fred i Midtøsten. Israel integrerte de jødiske flyktningene fra den arabiske verden.

Norsk Folkehjelp arbeider for integrering av flyktninger i Norge. Norsk Folkehjelp burde også arbeide for integrering av flyktninger på Gaza-stripen, i stedet for å bruke en annen standard på de palestinske flyktningene og misbruke dem i en politisk kamp mot Israel.

Les mer om Norsk Folkehjelps julekampanje

 

Palestinernes fantasistat

Publisert 30 august 2011

Om noen uker kommer sannsynligvis Norge og et flertall av FNs medlemsland til å gi en kollektiv anerkjennelse av en palestinsk stat i FNs generalforsamling.

De gir en anerkjennelse til en fantasistat, som ikke har noen fungerende regjering og som heller ikke oppfyller kravene til en stat i folkeretten. Samtidig finnes det allerede to palestinske enheter som langt på vei oppfyller kravene.

Steven J. Rosen, tidligere ansatt i American Israel Public Affairs Committee, påpekte dette i en artikkel i Foreign Policy 3. august. Rosen er nå direktør for Washington Project i Middle East Forum. Her gjengir vi alle hovedpunktene i hans artikkel.

Kravene til en stat
Montevideo-avtalen om rett og plikter til stater (1933) er et av hoveddokumentene som definerer en stat etter folkeretten. En stat må ha a) permanent befolkning, b) definert landområde, c) én sentralmyndighet/ én regjering og d) kapasitet til å inngå kontakt med andre stater.

- Både den Hamas-kontrollerte enheten på Gaza-stripen og den Fatah-kontrollerte enheten på Vestbredden oppfyller alle disse kriteriene til statsdannelse. Staten som FN vil stemme for gjør det ikke, slår Rosen fast.

Staten Gaza
Gaza består av en permanent befolkning innenfor et klart avgrenset område (våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt i 1949). Hamas-myndighetene kontrollerer området, og har internasjonale forbindelser til et betydelig antall stater. Fra et rent juridisk ståsted kunne Hamas Gaza derfor blitt en stat. "Et nytt miserabelt tillegg til en veldig ufullkommen verden," kommenterer Rosen.

Hamas søker ikke anerkjennelse for sin stat. Deres mål er større enn kyststripen ved Gaza, de håper en gang å herske over hele det gamle britiske mandatområdet Palestina, ikke bare Vestbredden og Gaza, men også dagens Israel.

Staten Vestbredden
Fatah-myndighetene på Vestbredden oppfyller også de juridiske kravene til statsdannelse, og kunne også fått mer internasjonal støtte enn Hamas-staten. PA er fungerende regjering, befolkningen er permanent og Ramallah har diplomatiske forbindelser med et stort antall land. Arealet som PA har effektiv kontroll over, er Område A og B etter Oslo II-avtalen fra september 1995. Innenfor disse grensene kunne Fatahs Vestbredden blitt anerkjent som stat etter folkeretten.

Men verken Fatah, PA eller PLO søker anerkjennelse for sin Vestbredden-stat. Deres minimum krav er Gaza, de østlige delene av Jerusalem, og alle andre deler av det gamle mandatområdet som var under jordansk og egyptisk kontroll før 1967. PLO krever landområder og myndighet over en befolkning som allerede er under styre av Hamas og Israel.

Fantasistaten Palestina
Staten Palestina, som FN etter alt å dømme kommer til å anerkjenne, eksisterer ikke, argumenterer Rosen. Den er en fantasi, en forestilling, og ikke virkelig. Staten oppfyller heller ikke de juridiske betingelser. Rosen gir fire argumenter:

1) To presidenter
For det første kommer Palestina til å ha to rivaliserende presidenter. Mahmoud Abbas utgir seg for å være president, men blir ikke anerkjent av det største politiske partiet. Og her har Hamas loven på sin side. Abbas ble valgt for en firårsperiode i 2005. I 2009 utvidet han sin presidentperiode frem til januar 2010, men dette vedtaket var i strid med palestinsk lov. Ifølge artikkel 65 i det som ligner mest på palestinernes grunnlov (Basic Law), skulle presidenten for palestinernes lovgivende forsamling (PLC), Abdel Aziz Dweik, ha fungert som president inntil nytt presidentvalg blir avholdt. Hamas anser Dweik som den lovlige presidenten av Palestina, og har en sterk sak rent juridisk sett.

2) To statsministre
For det andre kommer Palestina til å ha to rivaliserende statsministre. Hamas avviser at Abbas hadde rett til å utpeke Salam Fayaad til statsminister, både fordi valgperioden til Abbas har utløpt, og fordi PLC ikke har gitt sitt tillitsvotum (slik artikkel 66 krever). Verken den første utnevnelsen 15. juni 2007, eller den andre 19. mai 2009, ble godkjent av PLC. Hamas ser på Ismail Haniyeh som den lovlig valgte statsministeren for PA. Haniyeh fikk tillitsvotum fra PLC i februar 2006, men Abbas ga ham sparken 14. juni 2007, etter at Hamas gjennomførte kupp på Gaza-stripen. Haniyeh mener oppsigelsen var et brudd på artiklene 45, 78 og 83, og hevder han fortsetter med å utøve rollen som regjeringssjef på grunnlag av artikkel 83. Igjen er det Hamas som har loven på sin side, skriver Rosen.

3) Lovgivning ute av funksjon
For det tredje kommer Palestina til å ha en lovgivende forsamling som aldri møtes. Den nåværende forsamling ble valgt for fire år 25. januar 2006, men har ikke vedtatt noen lover eller avholdt noen møter siden 2007. I mellomtiden hevder Abbas sin rett til å styre landet ved presidentdekreter.

Noen vil hevde at Israel har ansvaret for at PLC ikke kan fungere. I juni 2006 arresterte Israel 21 av forsamlingens mest radikale Hamas-medlemmer, som en reaksjon etter at Hamas hadde kidnappet soldaten Gilad Shalit fra israelsk territorium mot grensen til Gaza. I dag er antallet som sitter i fangenskap redusert til omlag 14, ifølge denne oversikten på Wikipedia.
Men PLC kunne avholdt møter uten fangene. Loven krever at 67 representanter, én mer enn halvparten av forsamlingens 132 medlemmer, skal være til stede for at den er beslutningsdyktig.

Faktum er at verken Fatah eller Hamas ønsker at PLC skal komme sammen. Hamas ønsker ikke at nye lover skal bli vedtatt mens deres flertall er utvannet. De ønsker spesielt å unngå endringer i valgordningen, som sikret dem så overlegent flertall ved valget i 2006. Fatah er heller ikke interessert, fordi de frykter et Hamas-dominert PLC vil sette makt bak loven og skifte ut president Abbas og statsminister Fayyad.

4) Ute av stand til å avholde valg
For det fjerde kommer Palestina til å mangle evnen til å avholde president- og parlamentsvalg, fordi de rivaliserende palestinske gruppene ikke kan bli enige om hvordan det skal skje. Presidentens valgperiode gikk ut i januar 2009, og PLCs valgperiode gikk ut i januar 2010, men ingen av partene ønsker valg etter de valgregler som den andre parten anser som juridisk bindende. Ingen av partene ønsker et fritt og åpent valg i de områdene som de kontrollerer, slik begge sett av valgregler krever.

Konklusjon
- I stedet for å anerkjenne noen av de to statslignende enheter som allerede eksisterer, som begge oppfyller mange av de betingelser som settes til en stat i folkeretten, vil FNs generalforsamling skape en imaginær stat som har to inkompatible presidenter, to rivaliserende statsministre, kjernepunkter i en grunnlov som begge parter bryter, ingen fungerende lovgivning, ingen evne til å avholde valg, en befolkning som for det meste ikke er under deres kontroll, grenser som vil annektere territorium under kontroll av en annen makt og ikke noe klart opplegg for å løse disse konfliktene. Det er en resolusjon som planter frøet til borgerkriger og internasjonale kriger, ikke en som fremmer fred, konkluderer Rosen.

Ingen trenger å tvile på hva som slipper gjennom israelske grensestasjoner til Gaza-stripen. Alle med grunnleggende kunnskap om regneark kan hente ut sine egne tall.

Ingen trenger å tvile på hva som slipper gjennom israelske grensestasjoner til Gaza-stripen. Alle med grunnleggende kunnskap om regneark kan hente ut sine egne tall.

FNs "kontor for koordinering av humanitære saker i okkupert palestinsk territorium" [OCHAOPT] har en online database.

I venstre meny kan du laste ned rådata i Excel-format. Jeg velger å se på perioden fra 23. april 2011 til 23. juni 2011 [siste dato med data].

Jeg kan dermed få en oversikt over leveransene de siste to måneder. Her er de tørre tall:

8885 lastebil-lass med varer er levert til Gaza gjennom israelske grensestasjoner siste to måneder. Dette tilsvarer ca 1100 i uken.

Av disse lastebil-lassene er bare 1991 klassifisert som humanitære varer (22 prosent), 6894 er klassifisert som kommersielle varer.

Se hvordan lastebil-lassene fordeler seg på varegrupper.

Andre tall
IDFs talsmann Bjørn Hermann opplyser at Israel siden 1. januar har gitt logistikkstøtte til over 150 internasjonale og palestinske infrastruktur-prosjekter på Gaza-stripen. Dette inkluderer nye skoler, boligprosjekter, kloakksystemer og annen infrastruktur.
I samme periode har nesten tusen innbyggere fra Gaza-stripen fått medisinsk behandling i Israel.

1.250 forretningsfolk fra Gaza har reist til Israel eller brukt Israel som transittland for videre reise.

Over 70 prosent av strømforbruket på Gaza-stripen blir levert fra israelske kraftverk.

Huskeliste
Syv norske politiske aktivister skal denne uken delta i en internasjonal flåte som prøver å bryte blokaden av Hamas-regimet på Gaza-stripen. Her er en huskeliste til dem.

Det vil skje igjen

Publisert 25 januar 2011

Kunnskapsdepartementet har misbrukt sin sjanse til å sette skikkelig grundig fokus på nordmenns jødehat generelt, og norske muslimers jødehat spesielt.

Det er tydelig for mange at jødehatet i Europa får næring av mangelfull forståelse for Israel, men Eidsvåg-utvalget gjør ingenting for å foreslå samarbeids- og utvekslingsprosjekter med landet. 

En rapport med utvannet fokus og uten forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av antisemittiske krenkelser ble levert denne måneden. Det er god grunn til å frykte at den lille gruppen med jødiske skolebarn - kanskje om lag 160 barn - opplever ny trakassering.

Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen leverte sin rapport 12. januar 2011. Bakgrunnen for å opprette arbeidsgruppen var NRK-journalist Tormod Strands reportasjer i Dagsrevyen i mars 2010. Her fortalte lærere om grov hets fra muslimer mot jøder i klasserommene, og en jødisk far fortalte om dødstrusler mot sin sønn framsatt av muslimsk ungdom.

I ettertid satte kunnskapsminister Kristin Halvorsen ned en arbeidsgruppe, Eidsvåg-utvalget etter gruppeleder Inge Eidsvåg, som skulle komme med forslag til hvordan skolen kan arbeide mot rasisme, antisemittisme og diskriminering på bakgrunn av elevers etniske, religiøse eller kulturelle tilhørighet. Arbeidsgruppen fikk også i oppdrag å kartlegge og søke forklaringer på utbredelsen av rasisme og antisemittske holdninger blant elevene.

Allerede i utformingen av mandatet ble fokuset spredt betydelig bort fra det aktuelle problemet, muslimers trakassering av jødiske elever i norsk skole. Arbeidsgruppen bidro til å utvanne saken enda mer, med også å rette et særskilt søkelys mot "islamofobi".

Det er nok helt nødvendig å granske den norske flertallsbefolkningens frykt og fiendskap mot muslimer og islam. (Den norske befolkningen er mer skeptisk til muslimer enn til tilhengere av de andre verdensreligionene. I 2009 svarte 53 prosent av de spurte at de ikke ville stille seg positive til eventuelle svigerbarn med muslimsk bakgrunn. Det tilsvarende tallet for svigerbarn med jødisk bakgrunn var 26 prosent.) Men hvorfor måtte man på død og liv slå islamofobi sammen med en rapport om jødehat, en rapport som utspringer fra konkrete episoder av muslimers verbale og fysiske vold mot jødiske elever?

"Alle former for diskriminering og rasisme har sin særegne historie, samtidig som de grunnleggende mekanismene er de samme," er forklaringen til Eidsvåg-utvalget.

Arbeidsgruppen påpeker at Norge ikke har offisielle data for verken hatkriminalitet, diskriminering eller fordommer mot jøder. Her ligger vi mange år etter EU, som startet arbeidet med å innhente data om antisemittisme i medlemslandene i 2002. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er i ferd med å kartlegge antisemittiske holdninger i Norge, men resultatene vil først foreligge vinteren 2011/2012.

Norske holdninger påvirker muslimer
På side 25 i rapporten antyder arbeidsgruppen at muslimers jødehets kan skyldes den norske flertallsbefolkningens holdninger. "Vage holdninger i majoritetsbefolkningen kan gi legitimitet til aksjonsmønstre hos minoritetsgrupper. Majoritetens ambivalens overfor jøder kan for eksempel legitimere antisemittiske krenkelser fra marginaliserte grupper," skriver arbeidsgruppen.

Dette er en viktig betraktning. Det er god grunn til å tro at mange muslimer hadde med seg antisemittisme i bagasjen da de kom til Norge, og vi vet at arabiske satellitt tv-stasjoner ikke akkurat forer sine seere med et toleransebudskap overfor jøder. Likevel har også den norske folkeopinionen, og ikke minst de norske mediene, en stor påvirkningskraft på norsk, muslimsk ungdom. Det er god grunn til å tro at den massive, uberettigede, fordømmelsen av Israel fra norsk samfunnselite var med å oppildne voldspøbelen som herjet i Oslo noen dager under Gaza-krigen i januar 2009. Når mainstream, jødiske synspunkter fra Israel kommer sterkere fram på Al-Jazeera enn på NRK, gjør det noe med alle, ikke minst med ungdom som kanskje allerede er disponert for fordommer mot jøder.

Jødehat og konflikten i Midtøsten
I flere europeiske land, inkludert Norge, ser arbeidsgruppen "en tydelig sammenheng mellom økningen i antisemittisme og konflikten mellom Israel og palestinerne i forbindelse med den andre intifadaen".

Jeg vil tro denne sammenhengen i stor grad skyldes forskjellen i hvordan Israels konflikter med sine naboer blir dekket av mediene, i forhold til hvordan andre konflikter blir dekket. I Norge er det en enorm overfokusering på konflikter hvor Israel er involvert, så selv om alle rapporter isolert sett skulle være korrekte og objektive, får folk inntrykk av at Israel er den mest brutale krigsmakt i verden. Dette blir forsterket når en betydelig del av rapportene også er klart tendensiøse til fordel for palestinerne, og Israels beste argumenter blir fortiet.

Arbeidsgruppen synes det er "viktig å slå fast at det er uakseptabelt dersom kritikk av Israel glir over i trakassering av norske jødiske skolebarn". De mener skolen må "gi en mangesidig og saklig framstilling av konflikten mellom Israel og palestinerne, der personlige fortellinger fra begge sider får plass". For norsk skole vil dette bety et mye sterkere fokus på å framstille israelernes side av saken, og israelernes historier.

Eidsvåg-utvalget svikter i å følge opp dette i sine anbefalinger. Den norske stat bruker årlig titalls millioner av kroner på å støtte organisasjoner som formidler palestinernes historie. Kunnskapsdepartementet kunne med fordel satt i gang utvekslings- og samarbeidsprosjekter med Israel, som kunne vært med å dempe fiendebildene av jøder generelt og israelere spesielt. Slike prosjekter kunne vært svært verdifulle og virkningsfulle, ikke minst på skoler hvor det er en stor andel av elever med minoritetsbakgrunn.

I Norge er vi veldig opptatt av å forstå døde jøder, og det arrangeres derfor et stort antall skoleturer til nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen. Vi burde også investere i å forstå jøder som fortsatt lever.

I Norge er vi veldig opptatt av etterkommerne til palestinske flyktninger. De jødiske flyktningene fra arabiske land er nærmest helt ukjent, og må inn i norsk skolepensum.

Ikke marginaliserte
Etter mitt skjønn går rapporten alt for langt i å forklare antisemittiske krenkelser med at disse blir utført av ungdom som er "marginalisert" og "faller utenfor samfunnet". En rekke undersøkelser har vist at hatangrep fra muslimer er gjennomført av personer som økonomisk tilhører middelklassen, er godt integrert og gjerne har høyere utdanning. Selvmordsterroristen i Stochholm fra desember er bare et ferskt eksempel. Islamisters vold mot jøder og andre vestlige mål er drevet fram av en ideologi.

Muslimsk antisemittisme
Rapporten bruker mindre enn én side på å skrive om "Islam og antisemittisme". Dette er selvsagt svært underlig, med tanke på rapportens utgangspunkt. Det sier seg selv at dette blir svært mangelfullt. De få avsnittene går langt i å legge ansvaret for muslimenes jødehat på "kristne grupper" som påvirket araberne i Midtøsten fra 1800-tallet av.

I andre halvdel av 1900-tallet ble "antijødisk tankegang (…) en del av ideologien hos mange religiøse ledere, spesielt hos ytterliggående islamister", skriver arbeidsgruppen. MIFF har dokumentert at dette ikke bare gjaldt ytterliggående muslimske teologer, men eliteteologene i den sunni-muslimske retningen. Les sitater fra Den fjerde konferansen ved Det islamske forskningsakademiet (1968) ved Al-Azhar universitetet i Kairo.

Rapporten neglisjerer fullstendig jødenes historie med diskriminering og forfølgelse i muslimske land. Også dette må inn i grunnskolens opplæring.

Tolker islam
Rapporten indikerer at det pågår en teologisk strid blant muslimer omkring de koranvers og hadither som er negative mot jøder. Noen muslimer mener tekstene bare gjaldt til en bestemt tid og i en bestemt sammenheng. Arbeidsgruppen mener dette "en vanlig muslimsk lesning".

"Likevel ser en ofte eksempler på at koranvers og hadither blir tatt ut av sin sammenheng og brukt som et arsenal for hets av jøder. Eksempler er skjellsordet "aper og svin" fra sure 5 og formuleringen "kom og drep ham" fra en hadith om dommedag, som blir sitert i Hamas sitt charter. Også i offisielle egyptiske lærebøker har en kunnet finne framstillinger av jødene som svikefulle av natur," skriver arbeidsgruppen.

Med dette tar Kunnskapsdepartementets hjelpere klar side i en teologisk strid, og hevder negative utsagn mot jøder i muslimske skrifter er "tatt ut av sin sammenheng". Jeg kan vanskelig forstå at gruppen har en slik kompetanse.

Det er et utall eksempler på en annen tolkning.

I Iran blir jødene fremstilt som fiender av islam og muslimer, løftebrytere og forræderske i skolepensum.

På tv-stasjonene til PA og Hamas kommer antijødisk propaganda med motiver fra islamske skrifter stadig fram. Også skolesystemet til palestinske selvstyremyndigheter gir opplæring i hat.

Holocaustfornektelse
"Holocaustfornektelse er tradisjonelt knyttet til høyreekstreme grupper, men spres i dag også i visse muslimske miljøer med tilknytning til Midtøsten og Nord-Afrika," skriver arbeidsgruppen.

De unngår å være presise når det gjelder hvor Holocaust-benektelse kommer fra. Den går helt til topps både i Iran og Hamas.

Det hører med til historien at Holocaust ikke blir nevnt med et ord i pensumlitteraturen til 200.000 barn på Gaza-stripen som får sin grunnskoleutdanning på FN-skoler, delvis finansiert med norske skattepenger. Heller ikke i Irans pensumlitteratur blir Holocaust nevnt med et ord.

Forholdet antisemittisme-islamofobi
Rapporten advarer mot en for lettvint sammenstilling av antisemittisme og islamofobi. "Det kan føre til en bagatellisering av den antisemittismen som endte med nazistenes folkemord på seks millioner jøder," skriver gruppen. Det blir påpekt at "jødene i Vest-Europa i 1900 var tallmessig helt ubetydelige minoriteter".

En slik presisering er nødvendig, men det blir utelatt også en annen vesentlig forskjell. Før 1948 hadde ikke Europas jøder noe land de kunne kalle sitt eget, ikke noe sted som kunne være en nødhavn når presset fra nazistene øket. For dagens muslimer i Europa finnes det over 50 stater med muslimsk flertall.

Med Israel som en stat med jødisk flertall er jødene i dag i en lignende situasjon som muslimene: Dersom de blir forfulgt, er det et land som alltid står åpent for dem, deres eget land.

Det er også et annet vesentlig forhold som tydelig beskriver forholdet mellom alvorsgraden av antisemittiske og islamfobiske krenkelser i Europa og Norge: Det går en klar netto flyttestrøm av jøder ut fra flere europeiske land, mens det pågår en betydelig netto flyttestrøm av muslimer inn i de samme europeiske landene.

Samtaler med ungdommer
I oktober 2010 hadde arbeidsgruppen et møte med fem jødiske og fem muslimske ungdommer. De muslimske ungdommene hadde ikke selv opplevd krenkelser, men kunne fortelle eksempler på andre muslimer som hadde blitt krenket. De forstod at det måtte være vanskeligere å være jøde enn muslim.

Alle de jødiske ungdommene fortalte at de personlig hadde opplevd krenkelser knyttet til sin jødiske bakgrunn. Krenkelsene kom både fra elever og lærere.

- Arbeidsgruppen tolker deres fortellinger som tydelige indikasjoner på at de få jødiske elevene i norske skole er svært utsatt. Dette er altså et alvorlig problem. Men det lave antallet jødiske elever gjør at omfanget av antisemittiske krenkelser gir lite utslag på statistikken, heter det i rapporten.

Arbeidsgruppen innrømmer at de ikke har skaffet seg noen forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av antisemittiske krenkelser.