Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Pål Steigan

Viser innlegg | Se kommentarer (105)

Fire forskere fra HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) har rykket ut mot debattanten Kari Jaquesson med beskyldninger om at hun «reproduserer anti-semittiske stereotypier».

Det var et innlegg på Facebook som fikk forskerne til å rulle ut de store kanonene ute på Villa Grande, for med 30 millioner i statsstøtte, så må de jo vise seg bevilgningene verdig når noe så farlig som et kjapt innlegg dukker opp på sosiale medier. Men nazismen i Ukraina holder de totalt kjeft om. Hvorfor det, mon tro?

Hvorfor tier HL-senteret om den framvoksende ny-nazismen i Ukraina?

Hvorfor tier HL-senteret om den framvoksende ny-nazismen i Ukraina?

Fortielsen av Hitler-faktoren i Ukraina

Nå skal ikke jeg blande meg i diskusjonen mellom HL-forskerne og Kari Jaquesson. De stilte jo opp bare fire statsfinansierte forskere for å steine en enslig kvinne, så det regner jeg med at hun klarer fint på egen hånd. Innlegget deres er dessuten så langt fra forskningsmessige standarder at det burde være en nokså grei oppgave.

Men jeg vil benytte anledningen til å ruske litt i HL-senterets prioriteringer nettopp av det som burde være en av senterets hovedoppgaver, nemlig å belyse framveksten av ny-nazisme i Europa, og spesielt av den aggressive og brutale ny-nazismen i Ukraina. Nå er ikke Villa Grande akkurat prototypen på et glasshus, men de fire forskerne klarer likevel å få det til å single godt i eget glass når de prøver å steine Jaquesson.

Dovid Katz, som er tidligere professor i jiddisch-studier ved universitetet i Vilnius, Litauen, skriver for ConsortiumNews at Vesten har en farlig tendens til å undervurdere eller se bort fra oppvåkningen av nazismen i Ukraina og resten av Øst-Europa. Han skriver at det er særlig to punkter som går ut over Ukraina og ikke minst gjelder de nye medlemslanda i EU:

Det første eruformellaksept avnynazistiskeelementer,symbolikk ogideologisom en delav enhver form foretangiveligsentrumsmainstream.ILatviaog Estland,kan man se detteved enstilltiende(eller ikke såstilltiende)statlig støttetilutmerkelser fordisselandenesWaffenSSdivisjoner.I Litauenkandet uttrykkesistatsstøtteteminnestederforden LitauiskeAktivistFrontens (LAF)morderesomutløsteHolocaustpåjødiske naboerfør de førstetyskesoldatene haddekommet.

Mendet er et annetproblem somer mye dypere,og har ingenting ågjøre meddisse merprangendetypernazitilbedelse.Og detproblemeter historie.

Det kan gjelde heltedyrkelse av Ungarns Miklós Horthy, av Kroatias hitleristiske Ustasja, Waffen-SS-divisjonene i Latvia og Estland eller slike folk som Ukrainas Bandera og hans OUN og UPA.

Det er en hån mot vestlige verdier at en NATO- eller EU-stat, eller kandidat til å bli det, gir statsstøtte til forvrengning av historien, tilsløring av Holocaust og oppbygging av samfunn som beundrer noen av de verste rasistene i historien.

Nazi-plakat som hyller massakren i Odessa

Nazi-plakat som hyller massakren i Odessa

HL-senteret svarer ikke på spørsmål og er tause om nazismen

På bakgrunn av artikkelen til Kotz, sendte jeg følgende epost til forsker Terje Emberland, som er en av de fire, 18. august i fjor:

Jeg kan ikke se at HL-senteret har publisert noe om den voksende nazismen og anti-semittismen i Ukraina og visse nye EU-medlemsland i Øst-Europa.
Jeg viser til denne artikkelen av Dovid Katz fra Litauen, som advarer mot at Vesten har en tendens til å overse og bortforklare dette.
Hva gjør HL-senteret?

Emberland svarte ikke, og han har så vidt jeg kan se heller ikke på noen måte tatt opp kritikken av nynazismen i Ukraina i offentligheten siden da. Han fortsetter altså det Kotz kaller «en farlig tendens til å undervurdere eller se bort fra oppvåkningen av nazismen i Ukraina».

Siden Emberland ikke verdiget meg et svar, sendte jeg 8. september 2014 en likelydende epost til forskerne Odd Bjørn Fure og Christhard Hoffmann. Heller ikke de verdiget meg noe svar på et høflig, og etter måten, enkelt spørsmål. Og hvis HL-senterets egne hjemmesider er noe å legge til grunn, har ingen av dem heller skrevet så mye som to linjer kritikk av nazismen i Ukraina i 2014 eller 2015. Nå er de jo bare 33 ansatte på senteret, så man skal kanskje ikke vente så mye, men med over 30 millioner i statsstøtte kunne man kanskje forventet at forskerne hadde vært i stand til å produsere en liten kronikk i det minste, når nazisbander brenner uskyldige mennesker til døde i Fagforeningenes hus i Odessa mens de jubler «brenn coloradobille, brenn»? Eller når en nazist og Banderatilhenger blir politisjef i Kiev? Eller når fascisten Dmitro Jarosj blir rådgiver for generalstaben med kontroll over sin egen fascistiske armé?

Men nei da, forskerne har spart sin energi slik at de kan steine en aerobicinstruktør for et Facebook-innlegg. Man har da sine prioriteringer ute på Bygdø.

Hyllest av fascisten Stepan Bandera er nå beskyttet av loven

Hyllest av fascisten Stepan Bandera er nå beskyttet av loven

Simon Wiesenthal-senteret fordømmer Ukraina for å hylle nazister

Da Ukrainas nasjonalforsamling vedtok å forby kommunismen og å hylle fascister i ukrainsk historie, og gjøre det ulovlig å kritisere dem, ble det for mye for Simon Wiesenthal-senteret. I følge Jerusalem Post har de uttalt følgende:

The passage of a ban on Nazism and Communism equates the most genocidal regime in human history with the regime which liberated Auschwitz and helped end the reign of terror of the Third Reich, said Wiesenthal Center director for Eastern European Affairs Dr. Efraim Zuroff.

In the same spirit the decision to honor local Nazi collaborators and grant them special benefits turns Hitler’s henchmen into heroes despite their active and zealous participation in the mass murder of innocent Jews. These attempts to rewrite history, which are prevalent throughout post-Communist Eastern Europe, can never erase the crimes committed by Nazi collaborators in these countries, and only proves that they clearly lack the Western values which they claim to have embraced upon their transition to democracy, he added.

Jeg har omtalt vedtaket i Verkhovna Rada her.

I et blogginnlegg 15. april 2015 stilte jeg da for n-te gang spørsmålet: Hvorfor tier HL-senteret om nazismen i Ukraina?

Hyllest til fascistene i lovs form

9. april 2015 vedtok Verkhovna Rada, Ukrainas parlament, å forby kommunistiske symboler og propaganda for kommunismen. Alle byer, gater, steder, plasser m.m. som er oppkalt etter kommunister skal skifte navn. Monumenter over kommunister, som ikke allerede er blitt ødelagt av fascistiske bøller, skal ødelegges.

Dette skriver Solidarity with the Antifascist Resistance in Ukraine.

In order to justify this legislation, the ruling parties have resorted to the trick of equating Communism and Nazism. … Of course, the condemnation of Nazism is just a fig leave, as in the same breath, the Rada passed the law “On Legal Status and to commemorate fighters for Ukraine’s independence in the twentieth century.” This law lists dozens of organisations which are recognised as Ukranian freedom fighters, including those which collaborated with the Nazis and carried out massacres of Jews, Poles and others, like the Organisation of Ukrainian Nationalists and the Ukrainian Insurgent Army. Their symbols are widely used by far-right organisations and paramilitary fascists organisations which are now part of the state apparatus.

Så mens man liksom fordømmer nazismen, så hyller man nazistiske og fascistiske personer og grupper som har begått forbrytelser mot menneskeheten. Make no mistake: Når man i Ukraina snakker om å «fordømme nazismen», så mener man den tyske, ikke den ukrainske!

Ikke bare det, men fra nå av er disse fascistiske kreftene beskyttet av loven:

Public denial of the legitimacy of the struggle for the independence of Ukraine in the twentieth century recognized insult to the memory of fighters for independence of Ukraine in the XX century constitutes disparagement of the Ukrainian people and is illegal.

Det er heretter forbudt å kritisere de fascistiske personene og organisasjonene som har spilt en rolle i Ukrainas historie. «Forbudet» mot nazismen er altså en finte. Den virkelige hensikten var å forby kommunismen og hylle fascismen. Straffen for propaganda for kommunismen og produksjon av kommunistiske symboler vil ligge på mellom 5 og 10 års fengsel.

(Les mer i artikkelen Folkemord, fascisme og førerkult i Ukraina.)

Men fortsatt er man tause i Villa Grande. Selv ikke en lovfestet hyllest til holocausttilhengere og folkemordere i et stort europeisk land er nok til å vekke forskerne i HL-senteret fra dvalen. De må som vi har sett konsentrere seg om større oppgaver.

Azov-brigaden med SS-runen Wolsangel

Azov-brigaden med SS-runen Wolsangel

Kongressen i USA forbyr støtte til den ny-nazistiske Azov-bataljonen

På forslag fra John Conyers jr. (Demokratene) og Ted Yoho (Republikanerne) vedtok Kongressen i USA 11. juni 2015 enstemmig at det heretter skal være forbudt for USA å trene og utruste «den ny-nazistiske Azov-bataljonen». Conyers sier i et intervju etter vedtaket:

I am grateful that the House of Representatives unanimously passed my amendments last night to ensure that our military does not train members of the repulsive neo-Nazi Azov Battalion, along with my measures to keep the dangerous and easily trafficked MANPADs out of these unstable regions.

Conyers skriver videre på sin egen hjemmeside:

Ukraine’s Azov Battalion is a 1,000-man volunteer militia of the Ukrainian National Guard that Foreign Policy Magazine has characterized as “openly neo-Nazi,” and “fascist.”  Ukraine’s Interior Minister Arsen Avakov, who oversees Ukraine’s armed militias, announced that Azov troops would be among the first units to be trained by the Pentagon in Operation Fearless Guardian, prompting significant international concern.

Jeg har lenge pekt på at Azov-bataljonen er en ny-nazistisk styrke og at den spiller en sentral rolle i Kiev-juntaens militærapparat.

Men HL-senteret fortsetter å tie. Så lenge de fortsetter å lukke øynene for denne framveksten av hitleristisk nazisme i Ukraina, så lenge de systematisk unnlater å ta opp og kritisere disse nazistiske kreftene i hjertet av Europa, skal de være meget forsiktige med sin steinkasting. Jeg får lyst på å sitere en ikke helt ukjent religionsstifter: De ser splinten i sin brors øye, men bjelken i sitt eget blir de ikke vár.

 

Hans-Wilhelm Steinfeld heter en mann. Han er ikke journalist, men PR-konsulent i firmaet Corporate Communications.

Wikipedia definerer begrepet corporate communication slik: ”en serie aktiviteter som handler om å styre og orkestrere all intern og ekstern kommunikasjon med det mål å skape en gunstig holdning blant målgruppa overfor det firmaet som er avhengig av den”.

Hans Wilhelm Steinfeld og fascisten Jarsosj 3. mai 2014 og PR-rådgiver Steinfeld 21. april 2015

Hans-Wilhelm Steinfeld og fascisten Jarsosj 3. mai 2014 og PR-rådgiver Steinfeld 21. april 2015

Kundelista til Steinfeld er hemmelig, så vi vet ikke hvem som betalte for hans opptreden på NRK i Dagsrevyen 21. april, men vi vet hva oppdraget besto i: demoniser Putin, bagatelliser fascistene i Ukraina. Og det skal han ha, Steinfeld, han jobbet hardt for pengene i beste sendetid. Men noe særlig til argumenter hadde han ikke.

Steinfeld brukte det første minuttet til å sammenlikne Vladimir Putin med både Joseph Goebbels og Adolf Hitler. Der går han i fotsporene til Fox News og The Sun, uten egentlig å tilføye noe. PR-rådgiveren hadde to argumenter for at Putin driver med løgnpropaganda.

Argument 1: Russland har kalt ”stakkars Carl Bildt” for CIA-agent. Nå er det ikke bare Russland som har gjort det. 15. mars 2013 skrev den svenske avisa Aftonbladet over hele forsida: ”Dokumenten bevisar: Carl Bildt gav hemliga uppgifter – till USA.”  Aftonbladets avsløring bygger på lekkasjer fra CIA via Wikileaks, som viser at adelsmannen Carl Bildt regelmessig ga CIA informasjoner om hva som foregikk på hemmelige og fortrolige regjeringsmøter i Sverige. PR-rådgiver Steinfeld: Vil du likestille Aftonbladet med Goebbels også?

carl bildt cia

Argument 2: Russland overdriver fascistenes innflytelse i Ukraina for å sverte regimet der. Eksempel: Lederen for Høyresektoren fikk bare 0,61 % ved presidentvalget.

Her må det føyes til at Steinfeld snakker om Dmitro Jarosj, den samme mannen som han 3. mai i fjor hadde et langt koseintervju med i NRK, uten å stille ett kritisk spørsmål. Dagen før hadde partifellene til Jarosj brent i hjel, stukket i hjel og skutt om lag femti mennesker i Fagforeningenes hus i Odessa. Men dette underslår PR-rådgiveren. Nå må det tilføyes at under parlamentsvalget ble Jarosj valgt inn som enkeltrepresentant fra Dnepropetrovsk, så han sitter i parlamentet. Men han er også nylig utnevnt til rådgiver for generalstabssjefen med kommando over sine egne styrker. Fascister tar det ikke så nøye med hvor mange stemmer de får, bare de får kontrollere våpnene. Det samme parlamentet vedtok nylig å forby kommunistpartiet og all kommunistisk propagada og å hedre minnet over Hitlers kompanjonger i Ukraina OUN/UPA, som var ansvarlige for massedrap på jøder, polakker og russere. Fra nå av er det straffbart i Ukraina å uttale seg nedsettende om disse kreftene. I regionen Ivano-Frankivsk har regionalrådet ganske enkelt forbudt alle opposisjonspartier. I følge Steinfeld måtte man være “ganske tett i pappen” for å tro at fascistene har noen innflytelse i Ukraina. Han får nevne det for Simon Wiesenthal-senteret som nylig tok skarp avstand fra Kievs “heroisering av Hitlers banditter på tross av deres aktive og nidkjære deltakelse i massedrap på uskyldige jøder”.

Det var alt PR-rådgiveren hadde å fare med. Resten var gamle, beskjedne og forsiktige Steinfeld, bare blåst noen divisjoner opp.

Kjære NRK: Neste gang dere bruker Steinfeld som “ekspert”, kan dere ikke opplyse hvem oppdragsgiveren hans er, om ikke annet? Alternativt kunne dere jo bruke fagfolk som ikke er betalt for å orkestrere informasjon.

Nettavisa Minerva stort sett har vært tause om framveksten av fascistiske og nazistiske grupper i Ukraina og om det USA-ledete kuppet der.

Men nå lar de John Færseth gjøre jobben med å hvitvaske forbryterne som sto bak massakren i Fagforeningenes hus i Odessa 2. mai 2014. Færseth setter i grunnen tonen i innlegget sitt når han sier at Pravij sektor (Høyresektoren) «ikke egentlig er høyreekstreme». Resten av artikkelen framstår som et omfattende arbeid for å male og sminke en nazistisk forbrytelse for å få den til å se ut som en uheldig hendelse.
2. mai 2014. Fagforeningenes hus i Odessa brenner.

2. mai 2014. Fagforeningenes hus i Odessa brenner.

Minerva passivt og tilslørende

Tatt i betraktning at Minerva sier seg å være et liberalt tidsskrift, er det nesten utrolig hvor lite det har engasjert redaksjonen at de liberale rettighetene i Ukraina har vært under et massivt og kontinuerlig angrep fra det USA-styrte statskuppet 22. februar i 2014 og fram til i dag. Uansett om nazister har fylt gatene med hyllest til krigsforbryteren Stepan Bandera mens de har vaiet med nazifaner fra trettitallet, har Minerva holdt tett. Rett skal være rett: De har ikke vært alene. Den såkalte tankesmia Civita har vært like lite i stand til å få øye på nazistene i Ukraina og like villig til å tie om deres forbrytelser. Det samme gjelder folk som den sjøloppnevnte demokraten og menneskerettstilhengeren Bernt Hagtvet. Det USA-regisserte statskuppet i Kiev 22. februar 2014 og den etterfølgende styrkinga av fascistiske krefter i et av Europas største land er blitt stilltiende akseptert av praktisk talt samtlige sv disse påståtte demokratene. Ukraina er deres moralske og intellektuelle konkurs.

Nå skal det sies at Minerva ikke har opptrådt som noe aggressivt propagandaorgan for det høyreekstreme regimet i Kiev heller. De har valgt passiviteten, unnlatelsen og fortielsen. Men med artikkelen til John Færseth om drapene i Odessa går Minerva over fra passivt forræderi mot de liberale verdiene til aktiv tilsløring og skjønnmaling av en av de største naziforbrytelsene i etterkrigs-Europa.

Var det ingen massakre?

2. mai 2014 ble Fagforeningenes hus i Odessa omringet av fotballhooligans og maidanaktivister. Blant dem var det også velorganiserte fascister og nynazister fra Svoboda og Pravij sektor. Bygningen, som Færseth kaller «stalinistisk», som om det skulle ha noen betydning, ble satt i brann, og da dagen var over var minst 48 mennesker drept. (Noen hevder at tapstallene var større og at det er ofre det ikke er gjort rede for.) Mens folk døde i flammehavet og desperate mennesker hoppet i døden for å komme unna flammene, sto naziungdom utenfor og sang: «Vi griller coloradobiller» (et nazibegrep for de russisktalende). Jeg og mange med meg har sagt at dette var ikke noe annet enn en massakre. Hele hensikten med Færseths artikkel er å benekte at noen massakre fant sted. Konklusjonen hans er som følger:

Ingen av sidene er uskyldige i det som skjedde denne dagen. Men det er likevel ingen grunn til å fremstille et sammenstøt mellom to godt forberedte og bevæpnede parter som en massakre.

Færseth ønsker spesielt å sette på plass to norske kritikere av forbrytelsen i Odessa:

Også her i Norge har flere fremmet denne «massakrelinjen» og hevdet at de døde ble «brent i hjel eller myrdet på andre måter» av «nazistiske pøbler» eller til og med skutt eller slått i hjel etter å ha kommet seg ut av bygget. Blant dem som har fremmet denne linjen er tidligere AKP (ml)-leder Pål Steigan og Aslak Storaker fra Bevegelsen for sosialisme.

Undersøkelseskommisjon

Færseth mener å vite hva som skjedde med de drepte:

Undersøkelser foretatt av 2.mai-gruppen – en uavhengig granskningsgruppe bestående av journalister, eksperter fra ulike fagfelt og representanter for begge sider i konflikten – viser at bare ni av de omkomne døde av brannskader, alle sammen i tredje etasje. De øvrige døde av gass som utviklet seg fra de brennende barrikadene og fra materialet i bygget, eller av å puste inn karbonmonoksid som binder seg til hemoglobinet i blodet og hindrer kroppen fra å ta opp oksygen. Åtte døde av skader etter å ha hoppet ut av vinduene. Alle de de de døde var fra Odessaregionen. Aldersmessig varierte de fra slutten av tenårene og opp til pensjonistalder.

Stopp en hal. I en rettsstat ville en hendelsen som den i Odessa bli behandlet som en forbrytelse, og det ville ha vært gjennomført en offentlig utredning og det ville ha vært iverksatt rettssaker mot de ansvarlige. Politiet ville ha stått for etterforskningen og man ville ha brukt rettsmedisinere, ballistikere og en hel serie med fagfolk for å finne ut hva som skjedde og hvem som var ansvarlige for hva. Og man ville ha dømt de skyldige. Noe sånt har åpenbart ikke skjedd i Ukraina.

Bare det at man må bygge sine antakelser på en uoffisiell granskningsgruppe, uansett hvor hederlig og oppriktig den måtte være, sier sitt om rettstilstanden i Ukraina. Det er tydelig at Færseth ikke forstår dette, men det er avslørende nok.

2. mai-gruppa som Færseth viser til sier om seg sjøl (maskinoversatt fra russisk) «Gruppe av 2 mai» – en ikke-politisk, ikke-ideologisk fellesskap av mennesker, innbyggerne i Odessa, som satte et mål om å gjennomføre en uavhengig journalistisk etterforskning av de tragiske hendelsene den 2 mai 2014 i Odessa, ved hjelp av alle de legitime rettighetene til journalister i Ukraina.»

Det er altså i hovedsak journalister som har gjort dette arbeidet, og de har i stor grad basert seg på videomateriale og øyenvitneskildringer. Blant dem som har deltatt i gruppa er journalist og redaktør Jurij Tkatsjev fra nettavisa Timer. Han sier til avisa Aftonbladet:

– Till och med president Petro Porosjenko har hyllat händelserna den 2 maj som en seger över ”separatismen” i Odessa, och många anhängare av Euromajdan beskriver öppet massakern som något bra, medan de flesta Odessabor ser det som en fruktansvärd tragedi, säger han.

Som man vil se, sier dette medlemmet av undersøkelseskommisjonen i likhet med meg, at det dreide seg om en massakre, og at den var politisk. Nettavisa Timer ble stengt av myndighetene rett før årsdagen, men er kommet opp igjen. Avisa har intervjuet sjefen for det rettsmedisinske kontoret i Odessa, Boris Jaworski, og skriver at han «fortalte reportere litt om dødsårsakene til ofrene for maimassakren».

Jaworski forteller at han er utsatt for et hardt press fra myndighetene, og han finner det svært vanskelig å være både lovlydig og ærlig på samme tid. Han sier «Alle ofrene i House of Trade Unions har skuddsår som kan føre til døden.«

Færseth har en helt annen oppfatning en sjefen for rettsmedisinen i Odessa. Han skriver: «bare ni av de omkomne døde av brannskader, alle sammen i tredje etasje. De øvrige døde av gass som utviklet seg fra de brennende barrikadene og fra materialet i bygget, eller av å puste inn karbonmonoksid.»

Nazistene vil feire massakren

Timer kan også fortelle at det nynazistiske partiet Svoboda vil gjøre 2. mai til festdag for å feire det de kaller «seieren over Colorado». De sier at drapene 2. mai var nødvendige for å hindre at Odessa skulle løsrive seg på samme måte som Donbass. Timer viser også til en uttalelse fra en tsjekkisk diplomat, kommisjonær for energisikkerhet Vaclav Bartuska, som sa at brenning av mennesker i Odessa rettferdiggjøres av dette klarte å hindre krig i regionen.

Nazi-plakat som hyller massakren i Odessa

Naziplakat med det brennende fagforeningshuset i bakgrunnen og teksten: «Jeg husker Odessa 2. mai 2014. Jeg er stolt!» Dette er suppler med to molotovcocktails, to kalashnikover og en grill der to coloradobiller blir brent. «Coloradobiller» er det rasistiske og avhumaniserende begrepet som ukrainske fascister bruker på de russisktalende.

Ihor Mosiychuk, som sitter i det ukrainske parlamentet for regjeringspartiet Det radikale parti, verken prøver å glemme eller bortforklare. Han hyller tvert i mot de nazistiske pøblene for denne forbrytelsen. På sosiale medier har han erklært at 2. mai var «en god dag for Ukraina» og at massakren var et uttrykk for at «ukrainske patrioter forsvarte landet mot okkupanter og kollaboratører».

I kommentarfeltet blir Færseth konfrontert med denne uttalelsen, og han svarer:

Mye tvilsomt rundt det radikale partiet, og noe av det mest tvilsomme er Mosiychuk. Jeg skulle virkelig ønske folk som ham ikke ble innvalgt i parlamentet. Samtidig er det som Nordtømne sier en krigssituasjon der det vil være andre «regler» for hvem man samarbeider med enn i fredstid.

«Mye tvilsomt» er vel dagens understatement. Det Færseth ikke tar inn over seg er at Mosiychuk er medlem av et parti som inngår i regjeringskoalisjonen i Ukraina. Det radikale partiet ledes av Oleh Liashko. Han skrøt under valgkampen av at han torturerte og drepte en politisk motstander, og det var han som forelo loven som hyller de fascistiske bandene som samarbeidet med Adolf Hitler under annen verdenskrig. Han leder ei parlamentsgruppe på 22 medlemmer.

Enda mer velvillig er Færseth overfor Pravij sektor. De er i følge ham «egentlig ikke høyreekstreme». Nei da, de er bare fanatiske tilhengere av massemorderne i OUN/UPA som myrdet hundretusener og var allierte med Hitler. Pravij sektor sier åpent at de bruker vold som politisk metode og de ser på våpenhvilen fra Minsk som «et forræderi mot Ukraina».

Nazismen er i ferd med å bli stueren

John Færseth og Minerva gjør sitt ytterste for å ufarliggjøre og hvitvaske nazismen i Ukraina. Dette føyer seg inn i en farlig internasjonal tendens. Kapitalismen er inne i en økonomisk krise som kanskje er verre enn krisa på trettitallet. Arbeidsløsheten er større enn på trettitallet og det er helt åpenbart at  velferdsstaten og det borgerlige demokratiet står for fall i land etter land. På trettitallet førte en liknende situasjon til framveksten av det tyske nazipartiet og Hitlers erobring av makta. Dt gode borgerskap i Norge, med Aftenposten i spissen, hyllet Hitler for hans anti-bolsjevisme og hans fredsvilje. Akkurat det samme skjer i dag. USA ser seg tjent med å bruke nazister i Ukraina og jihadister i Syria og andre steder, og den norske borgerligheten følger opp og gir fascistene og deres støttespillere all den økonomiske, militære og pllitiske støtten de trenger. Færseth og Minerva er bare to tegn i tida.

Aftenposten 17. juli 1935. (klikk på bildet for større utgave)

Aftenposten 17. juli 1935.

De siste dagene har handlet om tallet 10.000. Politikere som ønsker å framstå som gode og menneskekjære sier 10.000. Både de og alle mediene som går i takt later som om dette handler om flyktningekatastrofen i Syria.

 Men ikke en eneste av disse humanistiske politikerne har sagt et eneste ord om å stoppe krigen i Syria. Det er et nedverdigende spill for galleriet, og i mens dør folk i hopetall og nye hundretusener flykter fra imperiets kriger. Bare krigen i Jemen, som ingen i Norge protesterer mot har drevet 500.000 på flukt. Uten at menneskevennene sier et ord.

Hvorfor flyktningekatastrofe?

Vi ser hjerteskjærende scener fra Middelhavet og fra havet rundt Indonesia. Båtflyktninger i titusentall våger livet i noen vrak av noen båter. Menneskesmuglere gjør stor forretning og tusener av flyktninger dør. Klart vi ønsker å gjøre noe! Men for å gjøre noe må man prøve å skjønne problemet. Flyktningekatastrofen er ingen naturkatastrofe. Jo, det har begynt å komme klimaflyktninger, og dem vil det bli mange flere av, men når vi snakker om de store tall er forklaringen mye enklere. Tallenes tale er helt klar! Ved utløpet av 2013 regnet FNs flyktningeorganisasjon med 16,7 millioner flyktninger. Fem millioner av dem var palestinere. Blant de øvrige 11,7 millioner kom 58% fra fire land: Afghanistan, Syria, Somalia og Irak. Siden da har tallet på flyktninger fra Syria økt, og FN regner med ca. 4 millioner flyktninger i tillegg til 6,5 millioner internt fordrevne. Saudi Arabias krig mot Jemen, som er støttet av USA, og som Norge ikke har protestert mot, har i løpet av et par måneder drevet 500.000 på flukt intrent i det landet. Det er altså sionismen og den amerikanske imperialismen som er de fremste årsakene til dagens katastrofale flyktningesituasjon. Verdens flyktningeproblem handler først og fremst om de krigene våre allierte fører, til dels med direkte støtte og deltakelse fra Norge.

Hyklerske politikere

De politikerne som har løpt som en lemenflokk gjennom radio- og TV-studio for å forsikre om sin omsorg for flyktningene støttet alle sammen uten unntak Norges krig mot Libya, som har bidratt vesentlig til den humanitære katastrofen som utspiller seg i Middelhavet. Og de er fortsatt tilfredse med Norges bombing av Libya! Likevel vil de at vi skal se på dem som menneskekjære humanister.

Norge deltar i krigen i Afghanistan og har støttet USAs krig i Irak, som har splittet opp og ødelagt landet til det ugjenkjennelige. Og vi støtter jihadistenes krig i Syria, som har ødelagt og nærmest totalrasert et land som riktignok var et diktatur, men som var velfungerende og etter måten trygt. Det er ene og alene krigen mot Assad som har skapt flyktningekatastrofen i Syria.

Irak og Syria, det er den menneskelige sivilisasjonens vugge. Det var der jordbruksrevolusjonen hadde sitt gjennombrudd. Det var der byene, matematikken og den avanserte handelen oppsto. Området har opplevd utallige kriger, men ingen så totalt ødeleggende og hensynsløse som dem som er styrt fra Pentagon og Det hvite hus.

Hjelpe dem hvor?

De menneske- og bombekjære politikerne diskuterer heftig om «vi skal hjelpe dem her eller der». Men ikke en av dem, ikke en eneste en, sier at vi må stoppe disse krigene. Jeg ser det som hevet over enhver tvil at syrere ønsker å leve i Syria. USAs, Saudi Arabias og andre oljediktaturers støtte til jihadistkrigen i Syria gjør dette umulig for stadig flere mennesker. Tyrkia og Israel bidrar på sin måte til å holde nedslaktninga i gang. Men se nå å få stoppet dem, da!

Arbeiderpartiet, partiet som gikk i spissen for å ødelegge Libya, vil skåre valgkamppoeng på å kreve 10.000 syriske flyktninger til Norge, men vil for all del ikke ta avstand fra Vestens ødeleggelse av Syria. FRP, som også helhjertet har støttet de samme krigene, snakker salvelesfullt om å hjelpe dem der de er. De har et poeng naturligvis, men den aller viktigste hjelpen vi kan gi er å få stoppet de imperialistiske krigene, og det er ikke FRP med på.

Kristelig folkeparti, Venstre og SV er jo ikke noe bedre. De støttet alle tre helhjertet den forbryterske krigen mot Libya, og de har ikke lagt to pinner i kors for å bekjempe ødeleggelsen av Syria.

Medienes rolle

Og ingen journalister ødelegger festen med å stille kritiske spørsmål. Samtlige medier lar politikerne gjennomføre dette nedverdigende sirkuset, og ikke et eneste mikrofonstativ klarer å vise at keiseren ikke har noen klær på. De får det til å se ut som om det hele handler om tallet 10.000, som dessuten alle nå vet ikke blir 10.000. Men ingen av dem spør: Hvofor gjør dere ingenting for å stoppe disse krigene som gjør folk til flyktninger? Hvorfor støtter dere disse krigene som gjør folk til flyktninger? Ingen stiller slike spørmål. Og så sier man at vi har en «våken presse».

 

Hvorfor kunne Den islamske staten i Syria og Irak oppstå så fort ut av nesten ingenting, og hvordan kunne den oppnå så stor framgang?

Dette er spørsmål som mange har stilt, men som det har vært vanskelig å få svar på. Nå er det frigitt dokumenter fra USAs militære etterretning som viser at USA alt i 2012 visste at salafistene ville prøve å etablere «et fyrstedømme» i Syria – og at USA og deres allierte så positivt på det.

Det er noe svært merkelig med IS

Dette skrev jeg på steigan.no 7. januar 2015:

Det er noe svært merkelig med IS, eller Den islamske staten. Gruppa oppsto tilsynelatende fra ingenting. Så plutselig hadde de en større hær som feide inn i Irak med en kolonne hvite Toyota SUV-er og fikk den irakiske hæren til å fordufte som vann i ørkenen. Og så har USA og Gulfstatene med lettlurte nasjoner som Norge på slep, startet en krig mot dem som ikke ser ut til å ha verken taktikk eller strategi. I hvert fall hvis hensikten er å bekjempe IS.

Jeg viste videre til en svært velinformert artikkel i The New York Times 24. mars 2013 der det blir påvist hvordan våpen og utstyr ble fløyet inn fra Saudi Arabia og Qatar via Tyrkia, Jordan og Kroatia (!). Og vi snakker ikke om en liten skala, men om en massiv operasjon som omfattet minst 160 flygninger med store transportfly. Og Times lar det ikke være noen tvil om CIAs rolle i dette prosjektet:

Fra kontorer på hemmelig sted har amerikanske etterretningsoffiserer hjulpet arabiske regjeringjer med å kjøpe våpen, inklusive en svær ordre fra Kroatia, og valgt ut de opprørskommandantene og gruppene som skulle motta våpnene ved ankomst, i følge amerikanske tjenestemenn som uttaler seg under forutsetning av at de får være anonyme.

“Et konservativt anslag på den lasten disse flygningene hadde med seg er omkring 3500 tonn militært utstyr,” sier Hugh Griffiths, fra det svenske fredsinstituttet SIPRI, og fortsetter: “Det omfanget og den hyppigheten det er snakk om viser at det dreier seg om en vel planlagt og koordinert hemmelig logistikkoperasjon.”

Våpentransporten var så enorm at en tidligere amerikansk tjenestemann omtalte den som en foss av våpen.

I følge New York Times var tidligere CIA-sjef David H. Petraeus sentral i å få dette nettverket på plass og han var også på flere land for å få dem til å samarbeide.

Norge støtter krigen mot Assad

Da NATO bestemte seg for å utplassere Patriot-raketter på grensa til Syria uttalte den rødgrønne forsvarminister Espen Barth Eide: – Vi er svært positive til det. 9. desember 2012 uttalte samme Eide at Norge nå anser den syriske opposisjonsgruppa Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket. Dette representerte ei ny, krigsaktivistisk linje fra Norge, som ble demonstrert i angrepet på og ødeleggelsen av Libya, som de rødgrønne sto i spissen for. Erna Solberg har bare vært lykkelig over å kunne fortsette denne linja fra Jens Stoltenberg.

Men de kreftene Norge støtter i Syria er ingen andre enn ulike typer ekstreme islamister.

USA visste at de støttet IS

Den konservative gruppa Jurdical Watch har fått rettens kjennelse for å få utlevert hemmelige dokumenter fra USAs militære etterretningstjeneste (DIA). I disse dokumentene fra 7. august 2012 viser at samarbeidet med jihadistene ikke er noe hendelig uhell. Det er bevisst og målrettet. USA visste hva de gjorde og så med tilfredshet på planene om å skape et islamistisk kalifat i Syria. Det er et dokument på sju sider, og på side 5 kan man lese dette:

syria telegram_edited-1

“… there is the possibility of establishing a declared or undeclared Salafist Principality in eastern Syria (Hasaka and Der Zor), and this is exactly what the supporting powers to the opposition want, in order to isolate the Syrian regime, which is considered the strategic depth of the Shia expansion (Iraq and Iran).”

Pentagon forutså altså at Den islamske staten ville oppstå som en direkte følge av USAs strategi, og så på muligheten for opprettelsen av et «salafistisk fyrstedømme» som positivt, fordi det ville svekke Assad. Og Pentagon visste om at disse salafistene fikk våpen fra våre allierte islamister i Libya.

Vestens islamister

Dette er altså Vetens islamister. De er skapt av våre fremste allierte og støttet av oss. Når våre ledere gir uttrykk for avsky over disse jihadistenes blodige og sjokkerende gjerninger, så er det reint hykleri. Det er våre allierte som har væpnet dem og finansiert dem og som har sørget for at de har fått den makta de har i dag. Dette har de gjort helt bevisst fordi de vil ødelegge Syria og den sekulære syriske staten.

Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver også om denne avsløringa:

De (USA) så i et slikt scenario en sjanse for å destabilisere Syria og styrte Assad. Dokumentet er et vitnesbyrd om en fullstendig feilslått politikk, som er grunnlaget for fyktningebølgen mot Europa og den verdensomspennende innskrenkningen av borgerretter og friheter.

Når Syria har 6,5 millioner internt fordrevne og 4 millioner flyktninger i andre land, så er det et direkte resultat av Vestens krig mot Syria med salafistene som redskap. Det er dette som er kjernen i dagens flyktningekatastrofe.

 

Det ukrainske svartjordsbeltet er blant den mest fruktbare jorda på planeten. Det er kalt Europas brødkurv og internasjonal agrobusiness sikler etter å slå klørne i den.

Kombinasjonen av økonomisk katastrofe og et korrupt lederskap i Kiev åpner veien for Monsanto, GMO og storstilt landbrabbing. EU Porosjenko

Nei, det er ikke en begravelse, det bare ser sånn ut. Fra undertegnelsen av EUs assosieringsavtaler med Ukraina og Moldova.

Kampen om ressursene

Konflikten i Ukraina dreier seg blant annet om landets naturressurser. Det omfatter uran og andre mineraler, og ikke minst om Ukrainas fruktbare jord. Landet har vært verdens tredje største eksportør av mais og femte største eksportør av hvete. Det ukrainske svartjordsbeltet har djup og næringsrik matjord. Bedre dyrkingsjord skal man lete lenge etter. Denne jorda er internasjonal storkapital på jakt etter å få kontrollen over. Denne kampen er ikke ny. Mer enn 1,6 millioner hektar (omtrent som Hordalands areal) er allerede solgt til utenlandsk agro-business. De største kontraktene har gått til selskaper i Luxemburg, Kypros (kanskje cover for russiske eller ukrainske oligarker) og Frankrike. Kina undertegnet en avtale i 2013 om å kjøpe 3 millioner hektar jord (omtrent på størrelse med Belgia, eller 5% av all matjord i Ukraina), men det er ennå uklart om denne avtalen blir iverksatt. (Les Land Grabs in the Black Earth: Ukrainian Oligarchs and International Investors.

Oligarkene ser landbruket som enda en kilde til profitt, og det er de som til nå i størst grad har tatt kontrollen over jorda. Ukrainas rikeste mann Rinat Achmetov eier store landområder, og det samme gjør oligarken Oleg Bachmatjuk, som er en av verdens største eggprodusenter. Hans selskap er registrert i skatteparadiset Kypros. Blant de største utenlandske eierne er US NCH Capital (400,000 ha) og Russian Ukrainian Agrarian Investments (260,000 ha). (Les: Land concentration, land grabbing and people’s struggles in Europe. (pdf))

Drastiske reformer for å legge til rette for utenlandsk agro-business

Med USAs foretrukne mannskap ved roret i Kiev er veien lagt åpen for internasjonal agro-business. Til nå har lovverket vært et hinder for et selskap som Monsanto, med det kommer høyreekstremistene i Kiev snart til å gjøre noe med, sterkt presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og sine amerikanske «rådgivere». Ukrainsk lov tillater for eksempel ikke genmanipulerte produkter (GMO), men i integrasjonsavtalen med EU er det en passus som sier at begge parter skal «samarbeide for å utvide bruken av bioteknologi». Denne vil bli brukt for å få inn GMO. Eller som Michael Cox, forskningssjef i investeringsbanken Piper Jaffray: «Ukraina, og i et videre perspektiv, Øst-Europa er blant de mest lovende vekstmarkedene for produsenter av landbruksmaskiner som John Deere og frøproduenter som Monsanto og DuPont

Verdensbanken har allerede i flere år krevd i Ukraina må legge til rette for internasjonale investeringer i landbruket. I 2013 ble Ukraina valgt ut av banken som ett av ti land som skulle følges opp spesielt i det som kalles Benchmarking the Business of Agriculture. Sentral her er deregulering av frø- og kunstgjødselmarkedet. Nye lån fra Verdensbanken og IMF blir knyttet opp mot at Ukraina gjennomfører reformer som gjør det lettere for utlendinger å kjøpe jord, reduserer skattene fo slike investeringer og reduserer inspeksjonene (!). I mai 2014 ga Verdensbanken et lån på 1,5 milliarder dollar der en del av beløpet er rettet mot å skape omfattende reformer i landbruket. Banken sier sjøl om disse reformene:

… en del av de sosiale virkningene vil være vanskelige å kvantifisere. På kort sikt kan justeringene … komme til å ha negative virkninger på inntekter og sysselsetting og skape sjokk som kan ramme de fattige.

I Kiev har internasjonal agro-business og finanskapital en regjering som ikke viker tilbake for negative sosiale virkninger. I mai 2014 lovpriste Verdensbankens Jim Yong Kim Yatsenyuks regjering for å være «dedikert til å gjennomføre omfattende reformprogrammer i samarbeid med Verdensbanken.»

27. mai 2014 avslørte New York Times sannheten om den «generøse» kreditten fra IMF. «Vestlige interesser presser på for forandringer, store multinasjonale selskaper har uttrykt interesse for landbrukssektoren i Ukraina.» Og avisa avslørte at reformer i landbrukssektoren er en av forutsetningene for kreditten på 17 milliarder dollar, og at IMF tok sikte på «å øke investorenes tillit til Ukraina gjennom å fjerne byråkrati og ineffektivitet.» J.P. Sottile skrev i artikkelen Corporate Interests Behind Ukraine Putsch om hvordan spesielt amerikanske multinasjonale selskaper har vært med på å støtte og drive fram statskuppet i Kiev i februar 2014. I artikkelen nevnes også U.S.-Ukraine Business Council. Eksekutivkomiteen i dette rådet er som en hvem er hvem i amerikansk agro-business og olje-, og våpenindustri: John Deere, Monsanto, Chevron, Westinghouse, Chevron, DuPont og Cargill.

 

USA: Hjemmesitterpartiet vant suverent

Publisert 5 november 2014

Bare 40% av velgerne i USA har stemt. Kongressen er mindre populær enn trafikkork og rotfylling. De rikeste av de rike styrer showet.

USA har gjennomført det dyreste mellomvalget noensinne. 3.670 millioner dollar er brukt totalt, i følge Center for Responsive Politics. Det er litt mer enn forrige rekord, som ble satt i 2010. Og det er megadonorer som spiller hovedrollen. «Ikke en eneste kandidat til representantenes hus eller kongressen ble valgt uten støtte fra disse «1% av 1%,» skriver Sunlight Foundation.

Disse mektige 0,01% er så få at de ville få plass på en middels fotballstadion, fortsetter Sunlight.

Dette er viktig fordi de setter grensene for hva som er akseptabel politikk og stillingtaken. De bestemmer hvem som er en akseptabel kandidat og hvem som ikke er det (altså hvem de mener representerer givernes egne interesser.

Så USA har fått de beste representantene som kan kjøpes for penger. Forskere har slått fast at USA etter alle rimelige definisjoner av begrepet er et oligarki, der det er pengene som styrer politikken.

Dette kyniske spillet blir foraktet av det store flertallet. Kongressen mindre populær enn kakerlakker og trafikkork. Meningsmålinger finner ut at bare 9% av amerikanerne har et positivt syn på Kongressen, mens 85% har et negativt syn på den. Kongressen er faktisk mindre populær enn kakerlakker, trafikkork og rotfylling.

usa valget 2014

Hjemmesitterpartiet fikk 60%

PewResearch Center har studert hjemmesittere og velgere forut for dette valget. I følge ders prognoser ville bare 40% av velgerne delta. Det som skiller ikke-velgerne fra velgerne er i følge Pew:

  1. De er yngre. Omtrent 34% av ikke-velgerne er under 30 år. For velgerne er det 10%.
  2. De er mer etnisk forskjellige. Hele 43% av ikk-velgerne er spansktalende, afroamerikanere eller fra andre etniske minoriteter. Det er omtrent det dobbelt av hvordan det er blant velgerne (22%).
  3. De er mindre velstående og har lavere utdanning. 46% av ikke-velgerne har en familieinntekt på under 30.000$, mens det blant velgerne bare er 19%. De fleste ikke-velgerne er uten college (54%), mens 72% av velgerne har i det minste noe collegeutdanning.

Den gjennomsnittlige kongressrepresentanten har altså mandat fra rundt 20% av velgerne, men til gjengeld har samtlige de rikeste av de rike, de 0,01% bak seg. USA pleier å rakke ned på valg i andre land. Men det er få valg som er så lite representative som deres egne.

 

Les også: USAs odemokratiska val.

Både «røde» og blå ordførere kjøper mye mer privat barnevern, helse– og omsorgstjenester nå enn før de rødgrønne tok makten. Og den den private omsorgsfesten fortsetter.

Sju private aktører har tjent 550 millioner på privat barnevern siste fem år. Blant dem er kapitalfond i London og Wallenberg-konsernet i Sverige. Inga Marte Thorkilden (SV) er sjokkert – enda dette har skjedd mens SV hadde ansvaret.

Privat fest under de rød-grønne

De rød-grønne gikk til valg på å styrke offentlig omsorg på bekostning av privatkapitalistiske løsninger. I Soria Moria-erklæringen fra 2009 sto det: «Bare robuste offentlige løsninger kan over tid være et alternativ til privatisering av velferden». Men i virkeligheten hadde de allerede lagt til rette for og administrert en privat utbyttefest. Dagsavisen skrev i november 2009:

Siden den rødgrønne regjeringen tiltrådte i 2005 har kommunenes innkjøp fra private stiftelser og organisasjoner økt fra 9,7 til 14,6 milliarder kroner. Det viser kommunenes egen rapportering til staten (KOSTRA-tallene).

Og Dagsavisen slår fast at det er like mye kjøp av private omsorgstjenester i kommuner med rød-grønt styre som i dem med blå ordførere. Sjøl de rød-grønnes «utstillingsvindu» Trondheim økte sine kjøp av private tjenester fra 390 millioner kroner til 554 millioner kroner i denne periode.

550 millioner i profitt på barnevern

De siste fem årene av det rød-grønne styret har sju kommersielle aktører i barnevernet hatt en fortjeneste på 550 millioner kroner. Det er Aftenposten som slår fast dette, og avisa skriver:

Barnevern er blitt Big business. … Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. På toppen av dette kommer det kommunene kjøper av de private direkte. Aftenposten viser i en tabell hvem det er som stikker av med profitten i barnevernet.

omsorgsprofitt

Argan Capital er et London-basert investeringsfirma som sier om sin forretningsmodell på sine egne hjemmesider: «Argan Capital søker å skape størst mulig fortjeneste gjennom en nøye utvelgelse av bedrifter.» Norsk barnevern er altså nøye valgt ut for å gi størst mulig fortjeneste. Da hjelper det jo lite at selskapene prøver å dekke over at det er akkurat det dette handler om. Til Aftenposten sier Mona Vangsnes Lien, leder for Humana Norge at selskapet ikke tar ut overskudd i sine virksomheter, men fører dette tilbake i form av økt kvalitet og nye tiltak. Da hadde de neppe blitt «nøye utvalgt» av et investeringsselskap som har som mål å gi «størst mulig fortjeneste» til sine investorer. For et datterselskap av et internasjonalt foretak er det uendelig mange muligheter til å føre fortjenetse over i morselskapet uten at det ser slik ut i regnskapet. Det mest brukte er kjøp av tjenester fra morselskapet.

Aberia-selskapene har Scandia Healthcare som største eier (49,96%). Og hvem eier Scandia? Jo, selskapet Norlandia Care Group, som har bygd seg opp på private barnehager og kapital fra skatteparadiset Jersey. Norlandia er nå en del av AdolfsenGroup, som har en omsetning på 2,5 milliarder og 6000 ansatte. I likhet med Norlandia er Aberia sponsor for kronprins Haakons Global Dignity Day, og jeg ville ikke bli overrasket om ikke de også er kunde hos First House.

Team Olivia AB er en svensk gigant innen private omsorgstjenester. Selskapet omsetter for 2,26 milliarder svenske kroner. Investor AB er Wallenberg-familiens investeringsselskap og er en monsterblekksprut i svensk næringsliv med eierinteresser i blant annet SEB, Atlas Copco, ABB, AstraZeneca, Ericsson, Electrolux, Sobi, Saab, Wärtsilä, NASDAQ OMX og Husqvarna. Og deres erklærte mål er naturligvis: «å skape sunn langsiktig avkastning for aksjonærene».

Krokodilletårer fra Inga Marte Thorkildsen

Tidligere barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen sier til Klassekampen 4. november 2014 at hun «synes det er hårreisende at private blir millionærer på norsk barnevern. Hun mener fagbevegelsen må godta ugunstige arbeidstider for å få slutt på profittfesten.»

Men denne utbyttefesten og den gigantiske omlegginga fra offentlig til privat, profittbasert omsorg har først og fremst skjedd etter barnehageforliket i 2003, som SV har sett på som sin store seier. Det er i de åtte årene med rød-grønt styre at de små, private omsorgsselskapene har vokst seg store og blitt kjøpt opp av store monopoler. Og hvem har værtt barne. og omsorgsministre fra 2009 til 2013? Jo, Audun Lysbakken (SV), Kristin Halvorsen (SV) og altså Inga Marte Thorkildsen (SV).

Privatiseringa av offentlige tjenester i Norge er ikke noe bare de blå har stått for. Det har vært en lagtempo der Arbeiderpartiet og Høyre har vekslet på å dra. Men aldri har privatisering av offentlig omsorg gått så fort og blitt så stort som under de rød-grønne. Hvis Thorkildsen synes dette er hårreisende, så må hun også påberope seg å ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket.

Kongehus og kremmerhus

Publisert 29 oktober 2014

Norges største velferdskonsern sponser kronprinsens «verdighetsdag». Til gjengjeld får de snakke om verdighet på norske skoler, skriver Klassekampen 25.10.2014.

Velferdskonsernet er Norlandia Group, som har vokst seg til en gigant på grunnlag av barnehageforliket i 2003. Vi ser utviklinga av en fusjon mellom kongehus og kremmerhus – med frivillighets-Norge som cover.

Søkkrike på barnehageforlik

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innledet en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Under de rødgrønne var det en stor økning i antall barnehageplasser i Norge: Ved inngangen til 2013 gikk 286 000 barn i barnehage – 63 000 flere enn da de rødgrønne tok over i 2005. Men det har også vært en sterk kommersialisering fra ideelle stiftelser og foreninger til aksjeselskap og konserner. Rause offentlige støtteordninger, foreldrebetaling og smart forretningsdrift har gjort flere av eierne styrtrike, viste VG Netts kartlegging av de største barnehagebaronene 20.10.2010.

Norlandia Care Group er en av disse. I dag driver selskapet privatisert omsorg i hele Norden, Storbritannia og Nederland. Konsernsjef Benn Eidissen har tjent seg søkkrik på privat barnehagedrift, og jakter på mer. I et åpenbart forsøk på å fremme sine egne interesser ga han 30 000 til Tromsø Høyre. – Her er det så åpenbare forbindelser mellom hans millioninntekter og Tromsø kommune, at man lett kan tenke seg at det er «payback time», sa Jens Ingvald Olsen (Rødt) som kommentar til dette. Linn Herning i Manifest skriver:

I 2012 brukte norske kommuner 34 milliarder kroner på barnehage. Det er omtrent like mye som samferdselssektorens del at statsbudsjettet for 2013. Rundt regnet halvparten av barnehagekronene går til private barnehager. Likevel inngår ikke statistikk som viser ulike former for privat eierskap i SSBs offisielle statistikk. For å motbevise det bilde som tegnes av en privat barnehagesektor fylt med idealister, måtte For velferdsstaten spesialbestille statistikk fra SSB som tydelig viser den raske veksten i kommersielle barnehager på bekostning av de ideelt drevne barnehagene.

Mens andelen barnehageplasser der eierne var organisert som aksjeselskap utgjorde 13 prosent av de private barnehagene i 2000, var andelen vokst til 26 prosent i 2005 og til 52 prosent i 2012.

Omsorg for barn i barnehager går dermed fra å være et sosialt gode til å bli en vare som er omsettelig på markedet. Når selskapene har fått store nok markedsandeler vil de være kandidater til oppkjøp fra internasjonale kjeder med de konsekvensene det får både for unger og foreldre.

Milliardbedrift

I 2006 kjøpte investeringsselskapet FSN Capital seg inn i Norlandia, gjennom over 40 prosent av aksjene i Nordic Healthcare Holding AS. FSN har hovedkvarter i skatteparadiset Jersey, så transaksjonen var omstridt. I 2011 solgte imidlertid FNS sine aksjer til Adolfsen-brødrene, slik at Norlandia ble en del av AdolfsenGroup, som har en omsetning på 2,5 milliarder og 6000 ansatte.

Kunsten å stjele hjerter

Edvard Munch sa: «Rikfolk stjeler fra samfunnet. Den rike som gir almisser, stjeler dobbelt. Han stjeler hjerter også.»

Norlandia Group omsatte i 2013 for 1,4 milliarder og er nå blitt så store at de har overskudd til å kjøpe seg goodwill. Den nye flerbrukshallen på Andenes skal hete Norlandiahallen etter at Norlandia Group bladde opp 150.000 kroner i fem år til drift av hallen. Og så er altså Norlandia blitt en av de sentrale sponsorene til Global Dignity Norge, en organisasjon som er stiftet av kronprins Haakon, og som på godt korporativt norsk vis favner Norges Idrettsforbund, Norges Røde Kors og Frivillighet Norge – og som igjen har kooptert Elevorganisasjonen, Utdanningsforbundet, Operasjon Dagsverk med flere. At samarbeidet med kronprinsen har en markedsverdi for Norlandia, er det ingen tvil om, hvis man ser på nettsidene deres.

haakon norlandia

Haakons moralsk-kapitalistiske nettverk

Haakon stiftet Global Dignity sammen med John Hope Bryant, en ung amerikansk entreprenør og filantrop som er medlem av rikmannsklubben World Economic Forum, og som har vært rådgiver både for George W. Bush og Barack Obama. Han har utgitt bøker som How the Poor Can Save Capitalism og Banking on our Future: a Program for Teaching You and your Kids about Money. Haakon har også utviklet nære forbindelser med verdens rikeste mann, Bill Gates, som driver en av de største veldedige stiftelsene i verden, og som er blitt kritisert for urimelig påvirkning av journalister og politikere. Haakon har deltatt på Bilderberg-konferansen sammen med noen av de rikeste og mektigste folkene i verden. Han sitter i styret for Young Global Leaders, en klubb av milliardærer og kongelige, som i følge Business Week er «verdens mest eksklusive sosiale nettverk».

Den usunne miksen av kongehus, mediefolk, lobbyister og politikere

Som kjent er Haakons svoger, Mette-Marits storebror, Per Høiby, grunnlegger av og partner i First House. Høiby har også vært kongens adjutant, og han har vist seg å være svært dyktig til å kjøpe opp tidligere politikere og mediefolk for å bygge opp landets kanskje viktigste påvirkningsbedrift.

Elisabeth Skarsbø Moen skrev en artikkel i VG under tittelen Seierherrene. Det hun viste til var at uansett hvilket parti som vinner valg i Norge, så er det rådgivningsselskaper som First House som er de virkelige vinnerne.

First House rekrutterer politikere som nylig har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP) til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands. (Det hadde vært interessant å vite om Norlandia er på kundelista til kronsprinsens svoger.)

Elisabeth Skarsbø Moen skriver

«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»

På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne.

Kronprinsen er ikke bare en gallionsfigur for den globaliserte kapitalen, men en aktiv aktør og nettverksbygger i finanskapitalens globale veldedighetsindustri. Nasjonalt og internasjonalt er han en viktig entreprenør i utviklinga av en ny-adel som trekker politiske beslutninger ut av folkevalgte organer og inn i stiftelser og rikmannsklubber.

Jeg er enig med dem som har kritisert NRKs nesegruse og korrupte lansering av prinsesse Märthas englesludder. Men de burde spandert mer tid på å kritisere det broren holder på med.

2. mai 2014 satte nazistiske pøpler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende: russisktalende).

Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble mer enn femti mennesker drept av nazipøblene den dagen – noen kilder sier over 100. Det var den verste nazimassakren etter annen verdenskrig. Men hva sa mediene – og hvor var venstresida?

Odessa-fire

Et planlagt massemord

De første kaotiske timene etter at brannen startet, var det motstridende meldinger om hva som hadde skjedd og hvem som sto bak. Men røyken lettet fort. Det tok svært kort tid før hovedlinjene i hendelsen ble klarlagt. Det var nazistiske bøller som sto bak. Lederne var knyttet til Høyresektoren og det fascistiske regjeringspartiet Svoboda. (Svoboda ledes av Oleh Tyahnybok, som har blitt aktivt støttet av USAs viseutenriksminister og posert på bilder med henne.) Det er også klarlagt at krefter i politiet og brannvesenet var involvert. Brannvesenet rykket ikke ut da de skulle og politiet hjalp morderne. Massedrapet ble gjennomført av folk med samme naziideologi som Anders Behring Breivik, og massakren var i omfang og antall drepte på nivå med Utøya. Forskjellen var at i Odessa var det politiske partier med tilknytning til kuppregjeringa i Kiev som sto bak, altså en velorganisert nazistisk bevegelse. Det var folk med forbindelser til ei regjering som Norge støtter og som Børge Brende har kalt «en god og representativ regjering».

Men hvor var mediene?

En skulle ha trodd at en så alvorlig forbrytelse både ville ha fått stor mediedekning og at den ville ha blitt fordømt i kraftige ordelag. Mediedekninga har vært oppsiktsvekkende liten, og fordømmelsene har uteblitt. Å få et fullt og representativt bilde av medienes dekning av nazimassakren i Odessa er en jobb for undersøkende journalister eller mastergrader på journaliststudiet. (Jeg har oppfordret professor Rune Ottosen til å foreslå dette for sine studenter.)

Men det er lett å få en viss oversikt, ganske enkelt fordi det var så lite dekning av massakren. Aftenposten hadde en nyhetsartikkel 3. mai og en oppfølging fra NTB samme dag der EUs utenrikssjef Catherine Ashton ble sitert:

- Det som faktisk ledet til dette tragiske tapet av så mange menneskeliv, må bli klarlagt i en uavhengig etterforskning. De som er ansvarlig for disse forbrytelsene, må stilles for retten.

Men jeg har ikke funnet noen medier som har forsøkt å finne ut hva som skjedde med den uavhengige etterforskninga som Catherine Ashton annonserte. Og i følge Aftenpostens database på nett kom det aldri noen fordømmelse av massakren på redaksjonell plass. NRK er en sak for seg. Odessa-massakren ble omtalt i et par korte nyhetsinnslag. Det første av dem ble sendt i Kveldsnytt 2. mai og er absolutt severdig. Det etterlater liten tvil om at nazistene var ansvarlige for mordbrannen.

Deretter kom det et selsomt innslag i Lørdagsrevyen 3. mai med Hans Wilhelm Steinfeld fra Moskva, som med svømmende øyne klarte å prate seg bort fra spørsmålet om ansvaret for massakren. Men det mest skandaløse var at samme dag, sendte NRK dette koseintervjuet med Dmitro Jarosh, lederen for Høyresektoren. Dagen før hadde denne mannens tilhengere brent inne og slaktet ned forsvarsløse mennesker i fagforeningsbygningen i Odessa. Steinfeld stiller ikke ett kritisk spørsmål, men ler og koser seg sammen med bøddelen.

Etter det har NRK, så vidt jeg kan se fra nrk.no, ikke hatt noen reportasjer eller noen kritisk dekning av massakren i Odessa.

(Se en dokumentar om massakren i Odessa her. Den er ikke fra NRK.)

Hva gjorde Klassekampen?

Jeg har gått gjennom Klassekampen fra 2. mai til 21. mai. 5. mai hadde avisa en nyhetsartikkel som refererte tragedien basert på BBC, The Guardian og NTB. Avisa følger opp med en egen nyhetssak dagen etter som blant annet omtaler hendelsene i Odessa. 7. mai kommer avisas første (og eneste) egenproduserte artikkel med Odessa-massakren som hovedtema. Artikkelen etterlater ingen tvil om at nazistene sto bak massedrapet. Så nevnes Odessa-massakren i en setning 9. mai. Og det er det.

I følge Klassekampens egne nettsider er Odessa-massakren ikke omtalt på lederplass eller i noen redaksjonell kommentar.

Jeg må innrømme at dette overrasker meg og skuffer meg mer enn jeg har villet innrømme for meg sjøl. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at norske medier, og særlig Klassekampen, ville unnlate å fordømme en nazistisk forbrytelse som den i Odessa i de skarpeste ordelag. En sak er at folk som Bernt Hagtvet og Kristin Clemet holder fullstendig kjeft om denne forbrytelsen. Men at også Bjørgulv Braanen gjør det, overrasker meg voldsomt.

Hva med Rødt?

Partiet Rødt er jo kjent som et anti-fascistisk og frittalende parti. Når forsvarsløse mennesker brennes inne i Fagforeningenes hus i Odessa, skulle man vente et kraftfullt engasjement. Men det jeg finner på Rødts egne nettsider er en nokså tam uttalelse om Ukraina der Odessa-massakren er omtalt slik:

Utviklinga viser hvor farlig det er at nazipartiet Svoboda har fått lederen av sikkerhetsrådet og at nestlederen er fra «Høyre sektor». Det var «Høyre Sektor» som stod i spissen for massedrapet på pro-russiske demonstranter i Fagforeningenes hus i Odessa nylig.

I følge bloggen til partileder Bjørnar Moxnes har han ikke skrevet noe om Odessa-massakren, og knapt noe om Ukraina i det hele tatt. Derimot har nestleder Marielle Leraand engasjert seg i Ukraina-spørsmålet og skrevet en rekke artikler. Men det lar seg ikke gjøre å si at partiet har ført noe som likner en kamp mot den framvoksende fascismen i Ukraina.

Hva kommer det av?

At de profesjonelle liberalerne i Civita og Minerva holder kjeft om nazistisk terror er strengt tatt ikke så overraskende. Det har lenge skint gjennom at de bare er opptatt av å skrive og snakke om menneskerettigheter når det tjener en vestlig imperialistisk agenda. Vestens massive brudd på menneskerettighetene, enten historisk i Indo-Kina, eller de seinere åra i Jugoslavia, Irak, Libya og Syria interesserer de seg ikke for. Så hvorfor skulle de bry seg om nazismens framvekst under Vestens beskyttelse i Ukraina? Vi har bare fått enda et bevis på deres hykleri.

Derimot er det ganske spesielt at Holocaust-senteret har holdt kjeft når holocausttilhengere driver sine myrderier under nazifaner. Jeg har mine tanker om hva det kommer av. Men jeg vil gjerne høre det fra dem selv. Så, Terje Emberland, hvorfor tier dere om nazismen i Ukraina generelt og massakren i Odessa spesielt?

Når det gjelder «venstresida» har jeg ingen fullstendig forklaring på den slående passiviteten. Men jeg vil sette fram en tese om at venstresidas passivitet og unnlatelsessynder kommer av at USA har lykkes med sin narrativ. USAs «fargerevolusjoner», som Euromaidan er et skoleeksempel på, er «carefully designed to suck the twelve-year old listener into our camp», som Frank Zappa ville ha sagt. De narrativene som bygges opp er slik at de går rett hjem hos den liberale, «progressive» middelklassen. Tilsynelatende slåss man mot oligarker og for frihet, og man bruker internett og sosiale medier og er moderne og kule.

Hillary Clintons «smart power»

Denne strategien har et navn, nemlig «smart power», og den ble offisiell amerikansk politikk da Hillary Clinton tok over som utenriksminister i USA. Suzanne Nossel (State Department, Council of Foreign  Relations osv.) skrev en artikkel om denne strategien i Foreign Affairs i 2004 der hun blant annet argumenterte slik:

Gjenreisingen av en ekte forpliktelse til å spre frihet og liberalisme, vil forene progressive i kampen mot terrorister og banditter.Mensliberalinternasjonalismekan overvinneisolasjonismentil det anti-imperialistiskevenstre (eksemplifisert vedsittforsvar avirakisksuverenitetfør krigen),kankrigen motterrorismeovervinneaversjonenmot retten tilhumanitærebestrebelser.

Denne «liberale internasjonalismen» er en rehabilitering av den retorikken som ble brukt under Bill Clinton, og som Suzanne Nossel skriver, står den ikke i motsetning til militær intervensjon. Hun mener derimot at «soft power» og militær makt skal støtte og utfylle hverandre. Målet er det samme som under George W. Bush, men retorikken, enkelte av metodene, og ikke minst narrativen, er annerledes. Under den «liberale internasjonalismen» støtter CIA diverse NGOer som angivelig kjemper for demokrati, likestilling, kvinners og homofiles rettigheter, og hva det måtte være (Pussy Riot), for å skape et stort nok momentum til å begynne å destabilisere det samfunnet man vil skaffe seg kontroll over.

Og hvordan påvirker det en småborgelig-liberal venstreside? I tilfellet Ukraina har venstresida åpenbart latt seg forføre av frihetsfrasene og fortellingene rundt Euromaidan, så til de grader at man ikke reagerte på det USA-støttede statskuppet som brakte nazister inn i en europeisk regjering for første gang siden 1945. Så forført ble man at selv massedrapet i Odessa ikke utløste så mye som en løpeseddel eller en demonstrasjon i Norge. Det har heller ikke vært noen protester mot Kievjuntaens bruk av tanks, bombefly og raketter mot sivile i Øst-Ukraina. Et typisk eksempel på en som har latt seg forføre av denne narrativen er Slavoj Žižek, som skrev en panegyrisk hyllest til «heltene på Maidan», etter statskuppet, men rett før massakren i Odessa. (Trykt i Klassekampen 21. juni 2014.)

Nå spiller det naturligvis også en viktig rolle at alle de toneangivende mediene i Norge og samtlige av partiene på Stortinget har støttet Kiev-juntaen. De som har ymtet noe om den åpne nazismens framvekst i Ukraina har fått vite at de dermed er «putintilhengere».

Det skulle ikke forundre meg om det er noe å lære av dette.