Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Pål Steigan

Viser innlegg | Se kommentarer (105)

Det ukrainske svartjordsbeltet er blant den mest fruktbare jorda på planeten. Det er kalt Europas brødkurv og internasjonal agrobusiness sikler etter å slå klørne i den.

Kombinasjonen av økonomisk katastrofe og et korrupt lederskap i Kiev åpner veien for Monsanto, GMO og storstilt landbrabbing. EU Porosjenko

Nei, det er ikke en begravelse, det bare ser sånn ut. Fra undertegnelsen av EUs assosieringsavtaler med Ukraina og Moldova.

Kampen om ressursene

Konflikten i Ukraina dreier seg blant annet om landets naturressurser. Det omfatter uran og andre mineraler, og ikke minst om Ukrainas fruktbare jord. Landet har vært verdens tredje største eksportør av mais og femte største eksportør av hvete. Det ukrainske svartjordsbeltet har djup og næringsrik matjord. Bedre dyrkingsjord skal man lete lenge etter. Denne jorda er internasjonal storkapital på jakt etter å få kontrollen over. Denne kampen er ikke ny. Mer enn 1,6 millioner hektar (omtrent som Hordalands areal) er allerede solgt til utenlandsk agro-business. De største kontraktene har gått til selskaper i Luxemburg, Kypros (kanskje cover for russiske eller ukrainske oligarker) og Frankrike. Kina undertegnet en avtale i 2013 om å kjøpe 3 millioner hektar jord (omtrent på størrelse med Belgia, eller 5% av all matjord i Ukraina), men det er ennå uklart om denne avtalen blir iverksatt. (Les Land Grabs in the Black Earth: Ukrainian Oligarchs and International Investors.

Oligarkene ser landbruket som enda en kilde til profitt, og det er de som til nå i størst grad har tatt kontrollen over jorda. Ukrainas rikeste mann Rinat Achmetov eier store landområder, og det samme gjør oligarken Oleg Bachmatjuk, som er en av verdens største eggprodusenter. Hans selskap er registrert i skatteparadiset Kypros. Blant de største utenlandske eierne er US NCH Capital (400,000 ha) og Russian Ukrainian Agrarian Investments (260,000 ha). (Les: Land concentration, land grabbing and people’s struggles in Europe. (pdf))

Drastiske reformer for å legge til rette for utenlandsk agro-business

Med USAs foretrukne mannskap ved roret i Kiev er veien lagt åpen for internasjonal agro-business. Til nå har lovverket vært et hinder for et selskap som Monsanto, med det kommer høyreekstremistene i Kiev snart til å gjøre noe med, sterkt presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og sine amerikanske «rådgivere». Ukrainsk lov tillater for eksempel ikke genmanipulerte produkter (GMO), men i integrasjonsavtalen med EU er det en passus som sier at begge parter skal «samarbeide for å utvide bruken av bioteknologi». Denne vil bli brukt for å få inn GMO. Eller som Michael Cox, forskningssjef i investeringsbanken Piper Jaffray: «Ukraina, og i et videre perspektiv, Øst-Europa er blant de mest lovende vekstmarkedene for produsenter av landbruksmaskiner som John Deere og frøproduenter som Monsanto og DuPont

Verdensbanken har allerede i flere år krevd i Ukraina må legge til rette for internasjonale investeringer i landbruket. I 2013 ble Ukraina valgt ut av banken som ett av ti land som skulle følges opp spesielt i det som kalles Benchmarking the Business of Agriculture. Sentral her er deregulering av frø- og kunstgjødselmarkedet. Nye lån fra Verdensbanken og IMF blir knyttet opp mot at Ukraina gjennomfører reformer som gjør det lettere for utlendinger å kjøpe jord, reduserer skattene fo slike investeringer og reduserer inspeksjonene (!). I mai 2014 ga Verdensbanken et lån på 1,5 milliarder dollar der en del av beløpet er rettet mot å skape omfattende reformer i landbruket. Banken sier sjøl om disse reformene:

… en del av de sosiale virkningene vil være vanskelige å kvantifisere. På kort sikt kan justeringene … komme til å ha negative virkninger på inntekter og sysselsetting og skape sjokk som kan ramme de fattige.

I Kiev har internasjonal agro-business og finanskapital en regjering som ikke viker tilbake for negative sosiale virkninger. I mai 2014 lovpriste Verdensbankens Jim Yong Kim Yatsenyuks regjering for å være «dedikert til å gjennomføre omfattende reformprogrammer i samarbeid med Verdensbanken.»

27. mai 2014 avslørte New York Times sannheten om den «generøse» kreditten fra IMF. «Vestlige interesser presser på for forandringer, store multinasjonale selskaper har uttrykt interesse for landbrukssektoren i Ukraina.» Og avisa avslørte at reformer i landbrukssektoren er en av forutsetningene for kreditten på 17 milliarder dollar, og at IMF tok sikte på «å øke investorenes tillit til Ukraina gjennom å fjerne byråkrati og ineffektivitet.» J.P. Sottile skrev i artikkelen Corporate Interests Behind Ukraine Putsch om hvordan spesielt amerikanske multinasjonale selskaper har vært med på å støtte og drive fram statskuppet i Kiev i februar 2014. I artikkelen nevnes også U.S.-Ukraine Business Council. Eksekutivkomiteen i dette rådet er som en hvem er hvem i amerikansk agro-business og olje-, og våpenindustri: John Deere, Monsanto, Chevron, Westinghouse, Chevron, DuPont og Cargill.

 

Bare 40% av velgerne i USA har stemt. Kongressen er mindre populær enn trafikkork og rotfylling. De rikeste av de rike styrer showet.

USA har gjennomført det dyreste mellomvalget noensinne. 3.670 millioner dollar er brukt totalt, i følge Center for Responsive Politics. Det er litt mer enn forrige rekord, som ble satt i 2010. Og det er megadonorer som spiller hovedrollen. «Ikke en eneste kandidat til representantenes hus eller kongressen ble valgt uten støtte fra disse «1% av 1%,» skriver Sunlight Foundation.

Disse mektige 0,01% er så få at de ville få plass på en middels fotballstadion, fortsetter Sunlight.

Dette er viktig fordi de setter grensene for hva som er akseptabel politikk og stillingtaken. De bestemmer hvem som er en akseptabel kandidat og hvem som ikke er det (altså hvem de mener representerer givernes egne interesser.

Så USA har fått de beste representantene som kan kjøpes for penger. Forskere har slått fast at USA etter alle rimelige definisjoner av begrepet er et oligarki, der det er pengene som styrer politikken.

Dette kyniske spillet blir foraktet av det store flertallet. Kongressen mindre populær enn kakerlakker og trafikkork. Meningsmålinger finner ut at bare 9% av amerikanerne har et positivt syn på Kongressen, mens 85% har et negativt syn på den. Kongressen er faktisk mindre populær enn kakerlakker, trafikkork og rotfylling.

usa valget 2014

Hjemmesitterpartiet fikk 60%

PewResearch Center har studert hjemmesittere og velgere forut for dette valget. I følge ders prognoser ville bare 40% av velgerne delta. Det som skiller ikke-velgerne fra velgerne er i følge Pew:

  1. De er yngre. Omtrent 34% av ikke-velgerne er under 30 år. For velgerne er det 10%.
  2. De er mer etnisk forskjellige. Hele 43% av ikk-velgerne er spansktalende, afroamerikanere eller fra andre etniske minoriteter. Det er omtrent det dobbelt av hvordan det er blant velgerne (22%).
  3. De er mindre velstående og har lavere utdanning. 46% av ikke-velgerne har en familieinntekt på under 30.000$, mens det blant velgerne bare er 19%. De fleste ikke-velgerne er uten college (54%), mens 72% av velgerne har i det minste noe collegeutdanning.

Den gjennomsnittlige kongressrepresentanten har altså mandat fra rundt 20% av velgerne, men til gjengeld har samtlige de rikeste av de rike, de 0,01% bak seg. USA pleier å rakke ned på valg i andre land. Men det er få valg som er så lite representative som deres egne.

 

Les også: USAs odemokratiska val.

Både «røde» og blå ordførere kjøper mye mer privat barnevern, helse– og omsorgstjenester nå enn før de rødgrønne tok makten. Og den den private omsorgsfesten fortsetter.

Sju private aktører har tjent 550 millioner på privat barnevern siste fem år. Blant dem er kapitalfond i London og Wallenberg-konsernet i Sverige. Inga Marte Thorkilden (SV) er sjokkert – enda dette har skjedd mens SV hadde ansvaret.

Privat fest under de rød-grønne

De rød-grønne gikk til valg på å styrke offentlig omsorg på bekostning av privatkapitalistiske løsninger. I Soria Moria-erklæringen fra 2009 sto det: «Bare robuste offentlige løsninger kan over tid være et alternativ til privatisering av velferden». Men i virkeligheten hadde de allerede lagt til rette for og administrert en privat utbyttefest. Dagsavisen skrev i november 2009:

Siden den rødgrønne regjeringen tiltrådte i 2005 har kommunenes innkjøp fra private stiftelser og organisasjoner økt fra 9,7 til 14,6 milliarder kroner. Det viser kommunenes egen rapportering til staten (KOSTRA-tallene).

Og Dagsavisen slår fast at det er like mye kjøp av private omsorgstjenester i kommuner med rød-grønt styre som i dem med blå ordførere. Sjøl de rød-grønnes «utstillingsvindu» Trondheim økte sine kjøp av private tjenester fra 390 millioner kroner til 554 millioner kroner i denne periode.

550 millioner i profitt på barnevern

De siste fem årene av det rød-grønne styret har sju kommersielle aktører i barnevernet hatt en fortjeneste på 550 millioner kroner. Det er Aftenposten som slår fast dette, og avisa skriver:

Barnevern er blitt Big business. … Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. På toppen av dette kommer det kommunene kjøper av de private direkte. Aftenposten viser i en tabell hvem det er som stikker av med profitten i barnevernet.

omsorgsprofitt

Argan Capital er et London-basert investeringsfirma som sier om sin forretningsmodell på sine egne hjemmesider: «Argan Capital søker å skape størst mulig fortjeneste gjennom en nøye utvelgelse av bedrifter.» Norsk barnevern er altså nøye valgt ut for å gi størst mulig fortjeneste. Da hjelper det jo lite at selskapene prøver å dekke over at det er akkurat det dette handler om. Til Aftenposten sier Mona Vangsnes Lien, leder for Humana Norge at selskapet ikke tar ut overskudd i sine virksomheter, men fører dette tilbake i form av økt kvalitet og nye tiltak. Da hadde de neppe blitt «nøye utvalgt» av et investeringsselskap som har som mål å gi «størst mulig fortjeneste» til sine investorer. For et datterselskap av et internasjonalt foretak er det uendelig mange muligheter til å føre fortjenetse over i morselskapet uten at det ser slik ut i regnskapet. Det mest brukte er kjøp av tjenester fra morselskapet.

Aberia-selskapene har Scandia Healthcare som største eier (49,96%). Og hvem eier Scandia? Jo, selskapet Norlandia Care Group, som har bygd seg opp på private barnehager og kapital fra skatteparadiset Jersey. Norlandia er nå en del av AdolfsenGroup, som har en omsetning på 2,5 milliarder og 6000 ansatte. I likhet med Norlandia er Aberia sponsor for kronprins Haakons Global Dignity Day, og jeg ville ikke bli overrasket om ikke de også er kunde hos First House.

Team Olivia AB er en svensk gigant innen private omsorgstjenester. Selskapet omsetter for 2,26 milliarder svenske kroner. Investor AB er Wallenberg-familiens investeringsselskap og er en monsterblekksprut i svensk næringsliv med eierinteresser i blant annet SEB, Atlas Copco, ABB, AstraZeneca, Ericsson, Electrolux, Sobi, Saab, Wärtsilä, NASDAQ OMX og Husqvarna. Og deres erklærte mål er naturligvis: «å skape sunn langsiktig avkastning for aksjonærene».

Krokodilletårer fra Inga Marte Thorkildsen

Tidligere barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen sier til Klassekampen 4. november 2014 at hun «synes det er hårreisende at private blir millionærer på norsk barnevern. Hun mener fagbevegelsen må godta ugunstige arbeidstider for å få slutt på profittfesten.»

Men denne utbyttefesten og den gigantiske omlegginga fra offentlig til privat, profittbasert omsorg har først og fremst skjedd etter barnehageforliket i 2003, som SV har sett på som sin store seier. Det er i de åtte årene med rød-grønt styre at de små, private omsorgsselskapene har vokst seg store og blitt kjøpt opp av store monopoler. Og hvem har værtt barne. og omsorgsministre fra 2009 til 2013? Jo, Audun Lysbakken (SV), Kristin Halvorsen (SV) og altså Inga Marte Thorkildsen (SV).

Privatiseringa av offentlige tjenester i Norge er ikke noe bare de blå har stått for. Det har vært en lagtempo der Arbeiderpartiet og Høyre har vekslet på å dra. Men aldri har privatisering av offentlig omsorg gått så fort og blitt så stort som under de rød-grønne. Hvis Thorkildsen synes dette er hårreisende, så må hun også påberope seg å ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket.

Kongehus og kremmerhus

Publisert 29 oktober

Norges største velferdskonsern sponser kronprinsens «verdighetsdag». Til gjengjeld får de snakke om verdighet på norske skoler, skriver Klassekampen 25.10.2014.

Velferdskonsernet er Norlandia Group, som har vokst seg til en gigant på grunnlag av barnehageforliket i 2003. Vi ser utviklinga av en fusjon mellom kongehus og kremmerhus – med frivillighets-Norge som cover.

Søkkrike på barnehageforlik

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innledet en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Under de rødgrønne var det en stor økning i antall barnehageplasser i Norge: Ved inngangen til 2013 gikk 286 000 barn i barnehage – 63 000 flere enn da de rødgrønne tok over i 2005. Men det har også vært en sterk kommersialisering fra ideelle stiftelser og foreninger til aksjeselskap og konserner. Rause offentlige støtteordninger, foreldrebetaling og smart forretningsdrift har gjort flere av eierne styrtrike, viste VG Netts kartlegging av de største barnehagebaronene 20.10.2010.

Norlandia Care Group er en av disse. I dag driver selskapet privatisert omsorg i hele Norden, Storbritannia og Nederland. Konsernsjef Benn Eidissen har tjent seg søkkrik på privat barnehagedrift, og jakter på mer. I et åpenbart forsøk på å fremme sine egne interesser ga han 30 000 til Tromsø Høyre. – Her er det så åpenbare forbindelser mellom hans millioninntekter og Tromsø kommune, at man lett kan tenke seg at det er «payback time», sa Jens Ingvald Olsen (Rødt) som kommentar til dette. Linn Herning i Manifest skriver:

I 2012 brukte norske kommuner 34 milliarder kroner på barnehage. Det er omtrent like mye som samferdselssektorens del at statsbudsjettet for 2013. Rundt regnet halvparten av barnehagekronene går til private barnehager. Likevel inngår ikke statistikk som viser ulike former for privat eierskap i SSBs offisielle statistikk. For å motbevise det bilde som tegnes av en privat barnehagesektor fylt med idealister, måtte For velferdsstaten spesialbestille statistikk fra SSB som tydelig viser den raske veksten i kommersielle barnehager på bekostning av de ideelt drevne barnehagene.

Mens andelen barnehageplasser der eierne var organisert som aksjeselskap utgjorde 13 prosent av de private barnehagene i 2000, var andelen vokst til 26 prosent i 2005 og til 52 prosent i 2012.

Omsorg for barn i barnehager går dermed fra å være et sosialt gode til å bli en vare som er omsettelig på markedet. Når selskapene har fått store nok markedsandeler vil de være kandidater til oppkjøp fra internasjonale kjeder med de konsekvensene det får både for unger og foreldre.

Milliardbedrift

I 2006 kjøpte investeringsselskapet FSN Capital seg inn i Norlandia, gjennom over 40 prosent av aksjene i Nordic Healthcare Holding AS. FSN har hovedkvarter i skatteparadiset Jersey, så transaksjonen var omstridt. I 2011 solgte imidlertid FNS sine aksjer til Adolfsen-brødrene, slik at Norlandia ble en del av AdolfsenGroup, som har en omsetning på 2,5 milliarder og 6000 ansatte.

Kunsten å stjele hjerter

Edvard Munch sa: «Rikfolk stjeler fra samfunnet. Den rike som gir almisser, stjeler dobbelt. Han stjeler hjerter også.»

Norlandia Group omsatte i 2013 for 1,4 milliarder og er nå blitt så store at de har overskudd til å kjøpe seg goodwill. Den nye flerbrukshallen på Andenes skal hete Norlandiahallen etter at Norlandia Group bladde opp 150.000 kroner i fem år til drift av hallen. Og så er altså Norlandia blitt en av de sentrale sponsorene til Global Dignity Norge, en organisasjon som er stiftet av kronprins Haakon, og som på godt korporativt norsk vis favner Norges Idrettsforbund, Norges Røde Kors og Frivillighet Norge – og som igjen har kooptert Elevorganisasjonen, Utdanningsforbundet, Operasjon Dagsverk med flere. At samarbeidet med kronprinsen har en markedsverdi for Norlandia, er det ingen tvil om, hvis man ser på nettsidene deres.

haakon norlandia

Haakons moralsk-kapitalistiske nettverk

Haakon stiftet Global Dignity sammen med John Hope Bryant, en ung amerikansk entreprenør og filantrop som er medlem av rikmannsklubben World Economic Forum, og som har vært rådgiver både for George W. Bush og Barack Obama. Han har utgitt bøker som How the Poor Can Save Capitalism og Banking on our Future: a Program for Teaching You and your Kids about Money. Haakon har også utviklet nære forbindelser med verdens rikeste mann, Bill Gates, som driver en av de største veldedige stiftelsene i verden, og som er blitt kritisert for urimelig påvirkning av journalister og politikere. Haakon har deltatt på Bilderberg-konferansen sammen med noen av de rikeste og mektigste folkene i verden. Han sitter i styret for Young Global Leaders, en klubb av milliardærer og kongelige, som i følge Business Week er «verdens mest eksklusive sosiale nettverk».

Den usunne miksen av kongehus, mediefolk, lobbyister og politikere

Som kjent er Haakons svoger, Mette-Marits storebror, Per Høiby, grunnlegger av og partner i First House. Høiby har også vært kongens adjutant, og han har vist seg å være svært dyktig til å kjøpe opp tidligere politikere og mediefolk for å bygge opp landets kanskje viktigste påvirkningsbedrift.

Elisabeth Skarsbø Moen skrev en artikkel i VG under tittelen Seierherrene. Det hun viste til var at uansett hvilket parti som vinner valg i Norge, så er det rådgivningsselskaper som First House som er de virkelige vinnerne.

First House rekrutterer politikere som nylig har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP) til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands. (Det hadde vært interessant å vite om Norlandia er på kundelista til kronsprinsens svoger.)

Elisabeth Skarsbø Moen skriver

«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»

På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne.

Kronprinsen er ikke bare en gallionsfigur for den globaliserte kapitalen, men en aktiv aktør og nettverksbygger i finanskapitalens globale veldedighetsindustri. Nasjonalt og internasjonalt er han en viktig entreprenør i utviklinga av en ny-adel som trekker politiske beslutninger ut av folkevalgte organer og inn i stiftelser og rikmannsklubber.

Jeg er enig med dem som har kritisert NRKs nesegruse og korrupte lansering av prinsesse Märthas englesludder. Men de burde spandert mer tid på å kritisere det broren holder på med.

2. mai 2014 satte nazistiske pøpler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende: russisktalende).

Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble mer enn femti mennesker drept av nazipøblene den dagen – noen kilder sier over 100. Det var den verste nazimassakren etter annen verdenskrig. Men hva sa mediene – og hvor var venstresida?

Odessa-fire

Et planlagt massemord

De første kaotiske timene etter at brannen startet, var det motstridende meldinger om hva som hadde skjedd og hvem som sto bak. Men røyken lettet fort. Det tok svært kort tid før hovedlinjene i hendelsen ble klarlagt. Det var nazistiske bøller som sto bak. Lederne var knyttet til Høyresektoren og det fascistiske regjeringspartiet Svoboda. (Svoboda ledes av Oleh Tyahnybok, som har blitt aktivt støttet av USAs viseutenriksminister og posert på bilder med henne.) Det er også klarlagt at krefter i politiet og brannvesenet var involvert. Brannvesenet rykket ikke ut da de skulle og politiet hjalp morderne. Massedrapet ble gjennomført av folk med samme naziideologi som Anders Behring Breivik, og massakren var i omfang og antall drepte på nivå med Utøya. Forskjellen var at i Odessa var det politiske partier med tilknytning til kuppregjeringa i Kiev som sto bak, altså en velorganisert nazistisk bevegelse. Det var folk med forbindelser til ei regjering som Norge støtter og som Børge Brende har kalt «en god og representativ regjering».

Men hvor var mediene?

En skulle ha trodd at en så alvorlig forbrytelse både ville ha fått stor mediedekning og at den ville ha blitt fordømt i kraftige ordelag. Mediedekninga har vært oppsiktsvekkende liten, og fordømmelsene har uteblitt. Å få et fullt og representativt bilde av medienes dekning av nazimassakren i Odessa er en jobb for undersøkende journalister eller mastergrader på journaliststudiet. (Jeg har oppfordret professor Rune Ottosen til å foreslå dette for sine studenter.)

Men det er lett å få en viss oversikt, ganske enkelt fordi det var så lite dekning av massakren. Aftenposten hadde en nyhetsartikkel 3. mai og en oppfølging fra NTB samme dag der EUs utenrikssjef Catherine Ashton ble sitert:

- Det som faktisk ledet til dette tragiske tapet av så mange menneskeliv, må bli klarlagt i en uavhengig etterforskning. De som er ansvarlig for disse forbrytelsene, må stilles for retten.

Men jeg har ikke funnet noen medier som har forsøkt å finne ut hva som skjedde med den uavhengige etterforskninga som Catherine Ashton annonserte. Og i følge Aftenpostens database på nett kom det aldri noen fordømmelse av massakren på redaksjonell plass. NRK er en sak for seg. Odessa-massakren ble omtalt i et par korte nyhetsinnslag. Det første av dem ble sendt i Kveldsnytt 2. mai og er absolutt severdig. Det etterlater liten tvil om at nazistene var ansvarlige for mordbrannen.

Deretter kom det et selsomt innslag i Lørdagsrevyen 3. mai med Hans Wilhelm Steinfeld fra Moskva, som med svømmende øyne klarte å prate seg bort fra spørsmålet om ansvaret for massakren. Men det mest skandaløse var at samme dag, sendte NRK dette koseintervjuet med Dmitro Jarosh, lederen for Høyresektoren. Dagen før hadde denne mannens tilhengere brent inne og slaktet ned forsvarsløse mennesker i fagforeningsbygningen i Odessa. Steinfeld stiller ikke ett kritisk spørsmål, men ler og koser seg sammen med bøddelen.

Etter det har NRK, så vidt jeg kan se fra nrk.no, ikke hatt noen reportasjer eller noen kritisk dekning av massakren i Odessa.

(Se en dokumentar om massakren i Odessa her. Den er ikke fra NRK.)

Hva gjorde Klassekampen?

Jeg har gått gjennom Klassekampen fra 2. mai til 21. mai. 5. mai hadde avisa en nyhetsartikkel som refererte tragedien basert på BBC, The Guardian og NTB. Avisa følger opp med en egen nyhetssak dagen etter som blant annet omtaler hendelsene i Odessa. 7. mai kommer avisas første (og eneste) egenproduserte artikkel med Odessa-massakren som hovedtema. Artikkelen etterlater ingen tvil om at nazistene sto bak massedrapet. Så nevnes Odessa-massakren i en setning 9. mai. Og det er det.

I følge Klassekampens egne nettsider er Odessa-massakren ikke omtalt på lederplass eller i noen redaksjonell kommentar.

Jeg må innrømme at dette overrasker meg og skuffer meg mer enn jeg har villet innrømme for meg sjøl. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at norske medier, og særlig Klassekampen, ville unnlate å fordømme en nazistisk forbrytelse som den i Odessa i de skarpeste ordelag. En sak er at folk som Bernt Hagtvet og Kristin Clemet holder fullstendig kjeft om denne forbrytelsen. Men at også Bjørgulv Braanen gjør det, overrasker meg voldsomt.

Hva med Rødt?

Partiet Rødt er jo kjent som et anti-fascistisk og frittalende parti. Når forsvarsløse mennesker brennes inne i Fagforeningenes hus i Odessa, skulle man vente et kraftfullt engasjement. Men det jeg finner på Rødts egne nettsider er en nokså tam uttalelse om Ukraina der Odessa-massakren er omtalt slik:

Utviklinga viser hvor farlig det er at nazipartiet Svoboda har fått lederen av sikkerhetsrådet og at nestlederen er fra «Høyre sektor». Det var «Høyre Sektor» som stod i spissen for massedrapet på pro-russiske demonstranter i Fagforeningenes hus i Odessa nylig.

I følge bloggen til partileder Bjørnar Moxnes har han ikke skrevet noe om Odessa-massakren, og knapt noe om Ukraina i det hele tatt. Derimot har nestleder Marielle Leraand engasjert seg i Ukraina-spørsmålet og skrevet en rekke artikler. Men det lar seg ikke gjøre å si at partiet har ført noe som likner en kamp mot den framvoksende fascismen i Ukraina.

Hva kommer det av?

At de profesjonelle liberalerne i Civita og Minerva holder kjeft om nazistisk terror er strengt tatt ikke så overraskende. Det har lenge skint gjennom at de bare er opptatt av å skrive og snakke om menneskerettigheter når det tjener en vestlig imperialistisk agenda. Vestens massive brudd på menneskerettighetene, enten historisk i Indo-Kina, eller de seinere åra i Jugoslavia, Irak, Libya og Syria interesserer de seg ikke for. Så hvorfor skulle de bry seg om nazismens framvekst under Vestens beskyttelse i Ukraina? Vi har bare fått enda et bevis på deres hykleri.

Derimot er det ganske spesielt at Holocaust-senteret har holdt kjeft når holocausttilhengere driver sine myrderier under nazifaner. Jeg har mine tanker om hva det kommer av. Men jeg vil gjerne høre det fra dem selv. Så, Terje Emberland, hvorfor tier dere om nazismen i Ukraina generelt og massakren i Odessa spesielt?

Når det gjelder «venstresida» har jeg ingen fullstendig forklaring på den slående passiviteten. Men jeg vil sette fram en tese om at venstresidas passivitet og unnlatelsessynder kommer av at USA har lykkes med sin narrativ. USAs «fargerevolusjoner», som Euromaidan er et skoleeksempel på, er «carefully designed to suck the twelve-year old listener into our camp», som Frank Zappa ville ha sagt. De narrativene som bygges opp er slik at de går rett hjem hos den liberale, «progressive» middelklassen. Tilsynelatende slåss man mot oligarker og for frihet, og man bruker internett og sosiale medier og er moderne og kule.

Hillary Clintons «smart power»

Denne strategien har et navn, nemlig «smart power», og den ble offisiell amerikansk politikk da Hillary Clinton tok over som utenriksminister i USA. Suzanne Nossel (State Department, Council of Foreign  Relations osv.) skrev en artikkel om denne strategien i Foreign Affairs i 2004 der hun blant annet argumenterte slik:

Gjenreisingen av en ekte forpliktelse til å spre frihet og liberalisme, vil forene progressive i kampen mot terrorister og banditter.Mensliberalinternasjonalismekan overvinneisolasjonismentil det anti-imperialistiskevenstre (eksemplifisert vedsittforsvar avirakisksuverenitetfør krigen),kankrigen motterrorismeovervinneaversjonenmot retten tilhumanitærebestrebelser.

Denne «liberale internasjonalismen» er en rehabilitering av den retorikken som ble brukt under Bill Clinton, og som Suzanne Nossel skriver, står den ikke i motsetning til militær intervensjon. Hun mener derimot at «soft power» og militær makt skal støtte og utfylle hverandre. Målet er det samme som under George W. Bush, men retorikken, enkelte av metodene, og ikke minst narrativen, er annerledes. Under den «liberale internasjonalismen» støtter CIA diverse NGOer som angivelig kjemper for demokrati, likestilling, kvinners og homofiles rettigheter, og hva det måtte være (Pussy Riot), for å skape et stort nok momentum til å begynne å destabilisere det samfunnet man vil skaffe seg kontroll over.

Og hvordan påvirker det en småborgelig-liberal venstreside? I tilfellet Ukraina har venstresida åpenbart latt seg forføre av frihetsfrasene og fortellingene rundt Euromaidan, så til de grader at man ikke reagerte på det USA-støttede statskuppet som brakte nazister inn i en europeisk regjering for første gang siden 1945. Så forført ble man at selv massedrapet i Odessa ikke utløste så mye som en løpeseddel eller en demonstrasjon i Norge. Det har heller ikke vært noen protester mot Kievjuntaens bruk av tanks, bombefly og raketter mot sivile i Øst-Ukraina. Et typisk eksempel på en som har latt seg forføre av denne narrativen er Slavoj Žižek, som skrev en panegyrisk hyllest til «heltene på Maidan», etter statskuppet, men rett før massakren i Odessa. (Trykt i Klassekampen 21. juni 2014.)

Nå spiller det naturligvis også en viktig rolle at alle de toneangivende mediene i Norge og samtlige av partiene på Stortinget har støttet Kiev-juntaen. De som har ymtet noe om den åpne nazismens framvekst i Ukraina har fått vite at de dermed er «putintilhengere».

Det skulle ikke forundre meg om det er noe å lære av dette.

Siden juni har oljeprisen på verdensmarkedet falt fra 114$ per fat til ca. 90$ per fat. Og det har skjedd etter at oljeprisen nærmest hadde bitt seg fast i området rundt 110$.

Hvorfor dette plutselige prisfallet? Tyske Wirtschafts Nachrichten sier at det er USA som har presset Saudi Arabia til å dumpe olje på markedet for å ramme Russland. Og Russland rammes utvilsomt. Men dette er høyt spill, for det rammer alle oljeprodusenter. Med en så lav pris er nesten alle nye oljeprosjekter i Nordsjøen ulønnsomme.

oljepriskrig

Økonomisk krigføring

Oljevåpenet er godt kjent i internasjonal politikk. I 1973 var det Vesten, deriblant USA, som fikk smake denne medisinen da OPEC-landene satte opp oljeprisen.

Denne gangen er det USA sjøl som svinger oljevåpenet, gjennom sine lakeier i det saudiarabiske oljediktaturet. Som verdens største oljeprodusent har Saudi Arabia absolutt evnen til å dumpe oljeprisen. Og det er ingen tvil om at dette vil ramme Russland, som er helt avhengig av sine store inntekter fra olje- og gasseksport.

USA vil tvinge Putin i kne med lav oljepris, skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten, og fortsetter:

Under press fra USA har Saudi Arabia utvidet sin oljeproduksjon massivt. Dette har på en avgjørende måte bidratt til at oljeprisen siden juni har falt med rundt 20%. Prisfallet skader først og fremst Russland, som får mesteparten av sine statsinntekter fra olje- og gassekspoert. Hvis Saudi Arabia skulle fortsette denne oljekrigen, står Putin for første gang overfor faren for et markant statlig underskudd.

Tveegget sverd

Den amerikanske ledelsen har gang på gang demonstrert at den ikke har tatt sine klassiske studier på alvor. Særlig har presidentene Clinton, Bush og Obama forsømt seg når det gjelder å studere den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz og den kinesiske Sun Tzu.

von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Vom Kriege» (Om krigen):

“Ingen starter en krig – eller: ingen med vettet i behold burde gjøre det – uten først å ha en klar mening om hva han ønsker å oppnå med krigen og hvordan han ønsker å føre den.”

I Krigskunsten av Sun Tzu kunne de ha lest om at krig er et nødvendig onde, som helst bør unngås. De kunne ha lest hans teser om at ingen land vil tjene på langvarig krig, så kunne de kanskje ha skjønt at den endeløse krigen som Bush junior startet og Barack Obama har fortsatt, ikke bare er anti-human og forbrytersk, men også strategisk latterlig, som Sun Tzu ville ha sagt.

Obama og hans administrasjon må ha svært uklare og dårlig underbygde tanker om både hva de vil oppnå og hvordan de har tenkt å føre denne krigen. Det er nemlig slik at et så stort fall i oljeprisen ikke bare rammer Russland, men naturligvis alle oljeprodusenter, deriblant Norge.

Under marginalkostnader for de fleste nye felt

I øyeblikket (12.10.2014) har Saudi Arabia lykkes i å presse oljeprisen ned i 90$ per fat. Men som Financial Times skrev i mai 2013, så er nå marginalkostnaden for amerikansk skiferolje, dette oljeeventyret som i følge Obama skal gjøre USA sjølforsynt med olje, på 104,50$ per fat. Den lave oljeprisen som USA via Saudi Arabia har manipulert fram, gjør altså USAs egen skiferoljeproduksjon enda mer ulønnsom enn den allerede var. Så Obamas økonomiske krigsiver rammer også Obamas flaggskip, utviklinga av skiferolje. Sju av OPECs medlemsland trenger en oljepris på over 110$ per fat for å få budsjettene sine til å gå i hop.

Selv Saudi Arabia, som har relative lave kostnader på feltene, har pådratt seg store budsjettkostnader, dels for å holde sosial uro i sjakk og dels for å dekke store utbyggingsprosjekter. Det betyr at landets budsjettmessige oljeprisbehov ligger rundt 100$. Saudenes økonomiske krig mot Russland på vegne av USA er dermed ironisk nok også i ferd med å ramme oljediktaturet selv.

Likevel sier sjefen for Saudi Arabias sentrum for strategisk oljepolitikk, Rashid Abanmy, at landet er klart for å presse oljeprisen ned i 50–60$ dollar par fat. Det er kroken på døra for alt som er av nyinvestering i verdens oljeindustri. Hva slags feltherrer er det som kaster verden ut i en økonomisk krigføring som rammer dem sjøl?

Dramatisk for Statoil og Nordsjøen

De siste fire årene har Statoil solgt andeler i olje- og gassfelter for 110 millarder kroner. Statoilsjef Helge Lund begrunner salgene med at inntjening på investert kapital ikke er høy nok til at selskapet kan fortsette å utvikle dem. Dette er skriften på veggen for hele bransjen. Men norske politikere er ikke i stand til å lese skriften.

10. oktober 2014 meldte Upstream at Statoil jobber med nye drastiske kutt. Da har de varslede kuttene i løpet av kort tid bare i Statoil kommet opp i 2.000.

«Statoil legger så godt som alle nye prosjekter på den norske sokkelen på is, bortsett fra Johan Sverdrup og de pågående utbyggingene på Aasta Hansteen- og Gina Krog-feltene,» skrev Upstream.

Dette rammer først prosjektering, altså for en stor grad ingeniører, og dernest vil det spre seg bakover og utover i oljenæringa. Folk som nå etter hvert vil få oppsigelsesbrev i posten kan altså sende en varm tanke til fredsprisvinner Obama for at han er så elskverdig å gjøre en vanskelig situasjon enda verre.

Dette den første gangen siden den annen verdenskrig at en regjering har sendt ut nazistiske stormtropper for å angripe en europeisk befolkning. Og Holocaustsenteret sier ingenting.

I en artikkel på consortiumnews.com skriver den kjente journalisten Robert Parry om hvordan nazistene i Ukraina styrker sine posisjoner og blir mer aggressive: Ukraine’s Neo-Nazis Demand Respect

Tusener av Ukrainas nynazister omringet parlamentet i Kiev og krevde at regjeringa skulle ære de paramilitære styrkene som sloss for Adolf Hitler under annen verdenskrig.

Han viser også til en artikkel i den konservative avisa The Telegraph i en artikkel 11. august 2014 der Tom Parfitt skriver: «Kievs bruk at frivillige paramilitære grupper for å knuse de russiskstøttede folkerepublikkene i Donetsk og Luhansk … burde få det til å gå kaldt neover ryggene til noen og enhver i Europa.»

De nyetablerte bataljonene, som Donbas, Dnipro og Azov, med flere tusen mann under sin kommando, får offisielt sine ordre fra innenriksdepartementet, men finansieringa deres er tvilsom, treninga utilstrekkelig og ideologien ofte sjokkerende. Azov-folkene bruker den nazistiske runen wolfsangel som symbol på sine bannere og medlemmene av bataljonen er åpent hvite supremacister eller anti-semitter.

I intervjuene som Telegraph gjorde går det fram at militssoldatene tvilte på at Holocaust hadde funnet sted, de uttrykte beundring for Adolf Hitler og innrømte at de er nazister.

Avisa siterte en artikkel av Azov-kommandant Andriy Biletsky, der han skriver:

Den historiske misjonen til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket er å lede den hvite rase i et endelig korstog for å overleve. Et korstog mot Untermenschen anført av semittene.

Som Robert Parry oppsummerer:

Med andre ord er dette den første gangen siden den annen verdenskrig at en regjering har sendt ut nazistiske stormtropper for å angripe en europeisk befolkning – og ledelsen i Kiev vet hva de gjør. Telegraph spurte ukrainske ledere om de kjente til de ekstreme ideologiene som disse militsene sto for, så svarte de at de kjente til det, men understreket at det viktigste var at disse troppene var sterkt motiverte til å kjempe.

Og fortsatt har jeg ikke fått noe svar fra Holocaustsenteret på mitt spørsmål om hvorfor de holder totalt kjeft om framveksten av nazistiske Holocausttilhengere i Ukraina og Øst-Europa.

Klassekampen skriver 15. oktober 2014 at Jens Stoltenberg «sjokkerte svenske svenske partifeller da han begrunnet Norges deltakelse i Libya-krigen.

Bombingen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet», sa statsministeren ifølge ny bok.»

stoltenberg bombet libya for å trene

Avsløringa kom i ei bok av den sosialdemokratiske forfatteren Daniel Suhonen som har skrevet om Håkan Juholts korte karriere som leder for det svenske sosialdemokratiske partiet. Klassekampen skriver:

Daniel Suhonen har fått tilgang til referater fra møter i Socialdemokraternas ledelse, der Juholt forteller om Stoltenbergs argumentasjon.

– Han ble veldig opprørt, han ble sjokkert, sier Suhonen.

Flere partitopper skal også ha blitt provosert av Stoltenbergs begrunnelse for den norske deltakelsen.

Stoltenberg brøt grunnloven og førte an i en krig mot folkeretten

Jeg har i en lang serie artikler vist at Jens Stoltenberg kuppet igjennom en norsk krigserklæring uten behandling i Stortinget, og faktisk uten formell forankring i noe regjeringsvedtak.

Statsministerens kontor sendte 19.03.2011 ut en pressemelding der det heter:

- Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Da han kom med denne erklæringa, hadde det ikke vært noen stortingsbehandling, og det finnes heller ikke noe vedtak fra regjeringa. I sine memoarer forklarer daværende SV-leder Kristin Halvorsen hvordan dette ble behandlet:

«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.

Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.

Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»

Norges krig mot Libya ble besluttet via mobiltelefon og sms.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han, Halvorsen og Navarsete gjorde.

Jeg har tidligere skrevet at behandlinga er et alvorlig brudd på grunnloven, og at regjeringa burde ha vært stilt for riksrett.

Jusprofessor emeritus Edvard Vogt anmeldte utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for

krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten og  andre krigsretts-relevante  traktater som forplikter Norge – samt mot de bestemmelser i norsk lov  som regulerer norsk krigsdeltakelse.

Stortingspartienes hyllest til krigen

Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden.

De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF).

– Norge rykket opp i NATO

Alle bomber som ble sluppet over Libya, var å anse som NATO-bomber. Ettersom NATOs opptreden på enkelte områder synes å ha strukket seg ut over mandatets fullmakter, er det derfor mulig å hevde at Norge også har et medansvar for utfallet av hele operasjonen», skriver oberstløytnant Pål Henriksen i Militære studier.

Til Klassekampen (19. mai 2014) sa oberstløytnant Tormod Heier:
– Stoltenberg-regjeringen hadde i sine første leveår et dårlig rykte i USA, blant annet fordi vi ikke bidro i Sør-Afghanistan. Etter at SV ble svekket i valget i 2009, ble Libya en mulighet til å reparere forholdet til USA. Dette har bidratt til at Norge nå har rykket opp en divisjon i Nato.

Og som en takk for innsatsen ble Jens Stoltenberg utnevnt til generalsekretær i NATO.

Vi vet nå mye om den skitne krigen:

Jens Stoltenberg burde ha sittet foran en krigsforbryterdomstol i Haag sammen med rejeringskollegene Navarsete og Halvorsen. Alle tre bærer et tungt ansvar for denne folkerettsstridige krigen, og hele det forrige Stortinget har det libyske folkets blod på sine hender. Men det er uten tvil Stoltenberg som er skyldig nummer én. Og han føyde skam til skade ved å si til sine svenske partifeller at «Norge bombet for å trene».

At så Klassekampen regner Jens Stoltenberg til «norsk venstreside» får være avisas problem.

Hvorfor tier Holocaust-senteret om framveksten av en aggressiv og farlig nynazisme i Ukraina og andre østeuropeiske land?

Holocaust-senteret, eller Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, som det offisielt heter er et forskningssenter som skal «drive forsking, dokumentasjon, undervisning og formidling på områda holocaust, folkemord, minoritetsspørsmål og menneskerettar». Senteret har 13 ansatte forskere og får 30 millioner kroner over statsbudsjettet. Men ingen derfra uttaler seg om framveksten av nynazisme i Ukraina. Hvorfor?
Tilhengere av det nåværende regjeringspartiet Svoboda demonstrerer til ære for Stepan Bandera i Kiev

Tilhengere av det nåværende regjeringspartiet Svoboda demonstrerer til ære for Stepan Bandera i Kiev

Fortielsen av Hitler-faktoren i Ukraina

Dovid Katz, som er tidligere professor i jiddisch-studier ved universitetet i Vilnius, Litauen, skriver for ConsortiumNews at Vesten har en farlig tendens til å undervurdere eller se bort fra oppvåkningen av nazismen i Ukraina og resten av Øst-Europa. Han skriver at det er særlig to punkter som går ut over Ukraina og ikke minst gjelder de nye medlemslanda i EU:

Det første eruformellaksept avnynazistiskeelementer,symbolikk ogideologisom en delav enhver form foretangiveligsentrumsmainstream.ILatviaog Estland,kan man se detteved enstilltiende(eller ikke såstilltiende)statlig støttetilutmerkelser fordisselandenesWaffenSSdivisjoner.I Litauenkandet uttrykkesistatsstøtteteminnestederforden LitauiskeAktivistFrontens (LAF)morderesomutløsteHolocaustpåjødiske naboerfør de førstetyskesoldatene haddekommet.

Mendet er et annetproblem somer mye dypere,og har ingenting ågjøre meddisse merprangendetypernazitilbedelse.Og detproblemeter historie.

Det kan gjelde heltedyrkelse av Ungarns Miklós Horthy, av Kroatias hitleristiske Ustasja, Waffen-SS-divisjonene i Latvia og Estland eller slike folk som Ukrainas Bandera og hans OUN og UPA.

Det er en hån mot vestlige verdier at en NATO- eller EU-stat, eller kandidat til å bli det, gir statsstøtte til forvrengning av historien, tilsløring av Holocaust og oppbygging av samfunn som beundrer noen av de verste rasistene i historien.

Henvendelse til HL-senteret

På hjemmesidene til HL-senteret finnesdet ingenting om den urovekkende framveksten av nazisme i Europa som Dovid Katz skriver om. Jeg har derfor i sommer henvendt meg til forskerne Odd Bjørn Fure og Terje Emberland ved HL-senteret med følgende e-post:

Jeg kan ikke se at HL-senteret har publisert noe om den voksende nazismen og anti-semittismen i Ukraina og visse nye EU-medlemsland i Øst-Europa.
Jeg viser til denne artikkelen av Dovid Katz fra Litauen, som advarer mot at Vesten har en tendens til å overse og bortforklare dette.

http://consortiumnews.com/2014/08/16/the-hushed-up-hitler-factor-in-ukraine/

Hva gjør HL-senteret?

Fram til i dag har jeg ikke mottatt noe svar. Det kan naturligvis skyldes mange ting, men siden jeg ikke lykkes gjennom en skriftlig henvendelse til senteret, håper jeg at det vil gå bedre når jeg tar det offentlig. Altså, en gang til, og nå til ledelse og forskere ved HL-senteret: Hvorfor er dere fullstendig tause om framveksten av nynazisme og anti-semittisme i Ukraina og andre land i Øst-Europa?

Simon Wiesenthal-senteret også tause

Simon Wiesenthal Center sier om seg sjøl at de formidler lærdommen fra Holocaust for framtidige generasjoner. I tråd med det reagerte senteret sterkt da Ukrainas president Viktor Jusjenko i 2010 erklærte Stepan Bandera som Helt av Ukraina. I et brev til Ukrainas ambassadør i USA skrev senteret:

Simon Wiesenthal Center fordømmer president Viktor Jusjenko for å posthumt ha gitt Stepan Bandera en av landets høyeste ærestitler, «Helt av Ukraina». Bandera var en ukrainsk nasjonalistleder hvis tilhengere drepte tusenvis av jøder og andre under den annen verdenskrig.

Vi uttrykker vår dypeste avsky over at denne æren blir gitt til Stepan Bandera som samarbeidet med nazistene i den tidlige fasen av annen verdenskrig.

Rene ord for pengene, skulle man tro. Men i 2014 er det ikke bare snakk om en ærestittel. Gjennom et CIA-støttet statskupp i Ukraina er fanatiske tilhengere av Stepan Bandera tatt inn i regjeringa og gitt sentrale posisjoner, inkludert i voldsapparatet. De holder svære minnemarkeringer for nazi-kollaboratøren og har egne nazistiske militser som fortsetter med terror, drap og overgrep i Banderas ånd.

Og hva sier Wiesenthal-senteret nå? Absolutt ingenting! Total taushet, total fortielse? Hva sier de om at USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, lar seg avbilde semmen med fanatiske Bandera-tilhengere som Oleh Tiahnybok og at CIA nettopp har hjulpet disse fascistiske kreftene til makta? USA pekte ut Arsenij Jatsenjuk, eller «Yats» som Victoria Nuland kaller ham, som leder for kuppregjeringa, vel vitende om at han allerede i 2012 klart og tydelig sa at han betraktet Stepan Bandera som «Helt av Ukraina». Regjeringa til «Yats» anerkjenner nynazistiske militser, som Azov-bataljonen, som kjemper under SS-runen Wolfsangel, som en del av Ukrainas militærapparat.

Men om alt dette holder Wiesenthal-senteret fullstendig kjeft.

Så hvorfor tier HL-senteret om nazismens renessanse i Europa?

2. mai 2014 begikk nazistiske krefter i Odessa en av de frykteligste nazi-forbrytelsene i Europa etter 1945. Minst femti uskyldige mennesker ble brent til døde, skutt eller slått i hjel av nazistisk pøbel i Fagforeningenes hus. Heller ikke dette synes de statsfinansierte forskerne i HL-senteret gir så mye grunn til uro at det er verdt å nevne. Hva kommer det? Hvorfor denne akutte tausheten? Hvorfor denne fortielsen?

Jeg skal ikke begi meg ut på spekulasjoner. Jeg nøyer meg med å stille spørsmålet – og denne gangen i all offentlighet: Hvorfor tier HL-senteret?

Fredsprisvinner Barack Obama har lovet det amerikanske folk enda en ny krig i strid med FN-pakten. Denne gangen har han lovet å bombe Syria, noe folkeretten og FN-pakten ikke gir ham noen som helst rett til.

Påskuddet er naturligvis monsteret Den islamsk staten (IS), som USA sjøl har skapt sammen med sine allierte oljediktaturer. Og hvem skal hjelpe USA i kampen mot IS? Naturligvis de samme oljediktaturene som har finansiert og væpnet IS. obama is halshogging

Obama bruker brutaliteten til IS som påskudd for en folkerettsstridig bombing av Syria.

Lex Obama

FN-pakten er helt klar. USA har ingen som helst rett til å bombe syrisk territorium. Paktens artikkel 2 sier helt klart:

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

Det er bare Sikkerhetsrådet som har rett til å sette seg ut over dette. USA har ikke noe mandat fra Sikkerhetsrådet til å bombe Syria. Å gjøre det likevel er å bryte FN-pakten og sette seg ut over folkeretten.

Dette problemet «løser» fredsprisvinneren ved å lansere et eget prinsipp, lex Obama, som lyder slik:

Vi vil jakte på terrorister som truer landet vårt, uansett hvor de måtte befinne seg. Det innebærer at jeg ikke vil nøle med å slå til mot dem verken i Syria eller Irak. Dette er et helt grunnleggende prinsipp for mitt presidentskap: Det fins ikke noe trygt skjulested for dem som truer Amerika.

Obama sier altså at USA, i følge hans prinsipp, har rett til å bombe ethvert land der det etter hans oppfatning befinner seg folk som utgjør en trussel mot USA. Dette har naturligvis ingenting med folkeretten å gjøre, og man kan bare tenke seg reaksjonene dersom Russland eller Kina skulle begynne å praktisere et slikt «prinsipp».

Europeiske politikere har i det siste gjort seg høye og mørke over Russlands angivelige innblanding i Ukrainas indre forhold. Hadde det vært noen ryggrad inne i disse fine dressene og draktene, skulle de sjølsagt nå ha samlet seg til en fordømmelse av USAs langt grovere brudd på alt som heter mellomstatlige prinsipper. De skulle ha vedtatt sanksjoner og straffetiltak mot USA og truet med ytterligere tiltak hvis Obama ikke besinner seg. Men bare tanken på at europeiske politikere skulle opptre prinsipielt i fredens interesse når USA har sagt noe annet, faller på sin egen usannsynlighet.

IS bare et påskudd

IS truer ikke USA. IS er en lett bevæpnet terrorgruppe som USA har god oversikt over, siden nesten alle dens våpen er amerikanske, flydd inn via Tyrkia, Kroatia og Jordan. USA er en supermakt som står for 40% av verdens militærutgifter. At IS skulle være en trussel mot USA er hinsides latterlig.

Det vises til at IS er ufattelig brutale og hensynsløse, og det er fullstendig riktig. Det har USA naturligvis visst hele tida mens CIA og oljediktaturene i Midtøsten har finansiert og væpnet denne gruppa til bruk mot regjeringa til Assad i Syria. Det som tilsynelatende har fått begeret til å flyte over er to teatralske og regisserte halshugginger utført av jihadister og spredd over all verdens sosiale medier. Det er ikke en gang sikkert at disse henrettelsene virkelig fant sted. Men de gjorde nytten. På grunnlag av dem kunne Obama gjøre det han har hatt lyst på lenge, men som Putin satte en stopper for i 2013, nemlig bombe Syria.

Og de TV-produserte «henrettelsene» har gjort jobben. Det er de mest sette TV-klippene i USA de siste fem åra og i følge en gallup gjort for Wall Street Journal har de ført til at to tredeler av amerikanerne nå støtter bombing av terroristene.

Luftbru med våpen til islamistene i Syria

I en svært velinformert artikkel i The New York Times 24. mars 2013 blir det påvist hvordan våpen og utstyr ble fløyet inn fra Saudi Arabia og Qatar via Tyrkia, Jordan og Kroatia (!). Og vi snakker ikke om en liten skala, men om en massiv operasjon som omfattet minst 160 flygninger med store transportfly. Og Times lar det ikke være noen tvil om CIAs rolle i dette prosjektet:

Fra kontorer på hemmelig sted har amerikanske etterretningsoffiserer hjulpet arabiske regjeringjer med å kjøpe våpen, inklusive en svær ordre fra Kroatia, og valgt ut de opprørskommandantene og gruppene som skulle motta våpnene ved ankomst, i følge amerikanske tjenestemenn som uttaler seg under forutsetning av at de får være anonyme.

«Et konservativt anslag på den lasten disse flygningene hadde med seg er omkring 3500 tonn militært utstyr,» sier Hugh Griffiths, fra det svenske fredsinstituttet SIPRI, og fortsetter: «Det omfanget og den hyppigheten det er snakk om viser at det dreier seg om en vel planlagt og koordinert hemmelig logistikkoperasjon.»

Våpentrasporten var så enorm at en tidligere amerikansk tjenestemann omtalte den som en foss av våpen.

Våpen til opprørere i Syria. Fra en illustrasjon i New York Times

(Se hele plansjen her.)

I følge New York Times var tidligere CIA-sjef David H. Petraeus sentral i å få dette nettverket på plass og han var også på flere land for å få dem til å samarbeide.

Da hjelper det ikke at Komiske Kerrypåstår at USA ikke har noe ansvar for det som skjer i Libya og Irak.

Finansiert av arabiske oljepenger

Om CIA har vært sjefsdirigenten for denne enorme operasjonen for å væpne den islamistiske opposisjonen i Syria, så har pengene kommet fra de arabiske oljediktaturene.

Günter Meyer som er direktør for Center for Research into the Arabic World ved universitetet i Mainz sier til Deutsche Welle at han ikke er i tvil om hvordan IS blir finansiert:

Den viktigste finansieringskilden til IS fram til i dag har vært støtte fra Gulfstatene, i første rekke Saudi Arabia, men også Qatar, Kuwait og De forente arabiske emirater. Gulfstatenes motivasjon for å finansiere grupper som IS er å støtte deres kamp mot regimet til Bashar al Assad i Syria.

Fra oljediktaturenes side var det ingen tvil om at støtten til IS var en del av en større krig mot sjiamuslimene og først og fremst mot Iran.

Gjør pyromanene til brannmestre

Det amerikanske folket er trøtt av kriger. Amerikanerne er lei av å få sine sønner og døtre hjem i body bags. Dette vet Obama, så han lover folket at det «ikke er snakk om amerikanske støvler på bakken». Så hvem sine støvler er det da snakk om?

I følge Obamas «plan» skal det etableres treningssentre i Saudi Arabia der «moderate syriske grupper» skal trenes opp til å slåss mot IS i Irak og Syria. Hallo! Dette er jo komplett latterlig og hinsides enhver fornuft. Saudi Arabia er ikke moderat. Oljediktaturet er et av de mest ekstreme i verden. Da IS gjennomførte sine angivelige halshogginger, satte Riyadh-regimet ny rekord i halshugginger. Fra 4. til 22. august ble 22 mennesker henrettet ved halshogging i Saudi Arabia.

Dette landet skal nå trene opp «moderate syriske grupper»! Obama har hatt en prat med sin venn kong Abdullah i Riyadh og de to er blitt enige om at det er nødvendig å styrke opposisjonsgrupper i Syria for å «stå imot ekstremister som IS og Assad-regimet». Der kom den katta ut av sekken. Obama har bedt kongressen om å bevilge 500 millioner dollar til å trene og væpne syriske grupper med utgangspunkt i Saudi Arabia. Og det er ikke helt sant det der med at det ikke blir amerikanske støvler på bakken heller. USA vil sende 475 nye «rådgivere» til Irak, noe som vil bringe det totale antallet støvlepar opp i 1600.