Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Anders Dahlén

Viser innlegg | Se kommentarer (18)

Barne- og likestillingsdepartementet vil endre barneloven for å styrke bostedsforelders mulighet å nekte samvær.

Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) fornekter seg ikke. Nå vil hun gjøre det lovlig å utføre samværsnekt. Ja, det skal sågar være en plikt å nekte samvær, vel å merke etter den subjektive bedømmingen hos bostedsforelder at det er "reell frykt" for at barnet blir utsatt for overgrep og vold ved samvær. En trenger altså ingen rettslig kjennelse for å nekte samvær. Det blir med andre ord fullt lovlig.

Hva er reell frykt? Frykt er en følelse, og i mange av tilfellene er den ubegrunnet. Å bruke ordet frykt vil medføre at man bruker følelsene. Hvordan skal motparten motbevise at redsel er oppdiktet og ikke er reell? Det går ikke, helt umulig. Veldig mange har svært negative følelser overfor en eks-partner som kanskje har bedratt eller på andre måter gjort dårlige ting, som egentlig ikke har med barnet å gjøre. Men de negative følelsene mot eks-partner blir projisert og tolket negativt i enhver sammenheng. Det innebær at lovforslaget derfor svært lett kan bli brukt og sågar misbrukt. 

Forslaget er lansert som at det vil styrke barns rettssikkerhet, slik at de som støtter forslaget kan hevde at de som er mot forslaget ikke bryr seg om barnets beste. Det er sleip retorikk og medfører ikke riktighet. Alle er enige om at man må beskytte barn mot overgrep og vold, men dette lovforslaget vil overhode ikke beskytte eller gjøre rettssikkerheten for barn bedre. Det bidrar bare til å gjøre rettssikkerheten mindre for barn, og i verste fall utsette barn for en lojalitetskonflikt som overhode ikke er til barnets beste.

Hvordan vil et slikt forslag virke i praksis? Inga Marte Thorkildsen blandet seg tidligere i år i en betent barnefordelingssak der mor hadde fremmet påstand at far hadde gjort overgrep mot barnet. Politiet henla straffesaken etter grundig etterforskning, og både barnevernet og domstol kom til konklusjonen at det var best for barnet å bo hos far. Dette var ikke betryggende for Inga Marte. Hun tok altså stilling på mors side, ikke barnets, og mente dermed at både politi, barnevern og domstol hadde feil. Hvis hennes lovforslag hadde vært gjeldende rett, så hadde barnet fremdeles bott hos mor. Ville det være til barnets beste?

Press og manipulasjon mot barn forekommer dessverre i betente barnefordelingssaker, slik at de tilsynelatende gir selvstendige utrykk for at de ikke vil ha samvær. Å gi en slik gavepakke at en forelder egenmektig kan bestemme, uten restriksjoner, at det ikke skal være samvær vil under enhver omstendighet ikke være til barnets beste. Det er besynderlig at en presumptivt oppegående politiker ikke skjønner at barn kan bli satt under utilbørlig press av bostedsforelder i sin vurdering av sitt forslag som angivelig skal styrke barns rettssikkerhet. Tror hun virkelig at alle bostedsforeldre er snille engler og det bare er samværsforeldre som kan utføre overgrep mot sine barn?

Lovforslaget er også helt unødvendig fordi allerede i dag kan en bostedsforelder som får mistanke at barnet blir utsatt for overgrep ved samvær, gå til retten å be om ett hastevedtak i stans av samvær. Ett av argumentene som brukes er at det tar for lang tid å få rettens kjennelse om stans i samvær. Dette er også usant. Domstolen plikter å behandle en begjæring om midlertidig forføyning hurtig, nettopp med bakgrunn i at motpartens adferd er til skade for andre.

Lovforslaget til Inga Marte vil således bare bidra til at den som er anklaget for en forbrytelse vil få søksmålsbyrden, og ikke den som anklager. Dette er i strid med alminnelige rettsprinsipper, og i strid med menneskerettskonvensjonen som Norge har ratifisert. Den sier at enhver som blir anklaget for en forbrytelse har rett til en rettergang der vedkommende kan forsvare seg selv.

Norge har flere ganger blitt felt i Europeiske Menneskerettsdomstolen. En far ble urettmessig nektet samvær med sine barn, etter at mor hadde kommet med falske beskyldninger om overgrep mot barna. Far ble nektet å se sine barn i hele oppveksten, med falske anklager som begrunnelse, velsignet av den norske stat i form av dom i lagmannsretten. Den norske stat ble dømt for brudd på de menneskelige rettigheter i denne saken i 2007.

Men vil den norske stat lære av sine mistak? Åpenbart ikke når Barne- og likestillingsdepartementet fremmer et slikt horribelt lovforslag i 2012 som vil gjøre det lovlig å nekte samvær med bare bostedsforelders subjektive følelse av "reell frykt" som grunnlag.

Ironien er åpenbar. Det er helt unødvendig å innføre en lov som gjør det lovlig å fremme falske anklager om overgrep for å nekte far samvær med barna. Dette har vært gjort mange ganger tidligere uten at det har skjedd noe som helst med den forelder som urettmessig nekter barna samvær med den andre forelder. Med andre ord  - lovforslaget som Inga Marte Thorkildsen fremmer gjør samværssabotasje bare formelt lovlig.

Dårlig dømmekraft

Publisert 30 april 2012

Den nye barneministeren, Inga Marta Thorkildsen, er ute i blås vær, En storm som hun har skapt selv.

Dagbladet avslørte søndag 29. april at hun hadde involvert seg ensidig i en betent barnefordelingssak, der mor hadde fremmet påstand at far hadde forgrepet seg seksuelt mot barnet. Politiet hadde etter grundig etterforskning henlagt straffesaken, og mor tapte etter hvert omsorgen for barnet i sivilsaken i både tingrett og lagmannsrett. Inga Marta Thorkildsen kontaktet politiet og presentert seg som stortingsrepresentant og ba om at nye forhør av barnet skulle skje hos Barnehuset (!), ettersom hun tilsynelatende mener at politiet hadde gjort en dårlig jobb i sin etterforskning som kom til konklusjonen at det ikke hadde skjedd et overgrep mot barnet.

Hvis Inga Marte Thorkildsen som privatperson var bekymret for barnet og satt inne med opplysninger som politiet ikke viste om, burde vel hun strengt tatt ha meldt seg som vitne og gitt disse opplysninger til politiet. Men hun instruerer isteden politietterforskerne i hvordan de skal gjøre sin jobb (?).

Etter at media har skrevet om denne saken så kan man lese i kommentarfeltene at mange støtter hennes handling og mener hun bare gjør dette for barnets beste. Men er det virkelig slik at det er til barnets beste at hun involverer seg i saken, eller er det til barnets verste? Hvis det er slik at barnet virkelig har blitt utsatt for et overgrep, så er det selvsagt til barnets beste. Men. Hvis det er slik at påstanden om overgrep er falsk, så vil det være et overgrep mot barnet å tvinge det inn i en situasjon der barnet måtte forklare seg nok en gang om et overgrep som aldri har funnet sted. Har det aldri slått barneministeren at det er stressende og vondt for et barn og bli utsatt for forhør der det aldri har skjedd ett overgrep? Er man virkelig opptatt av barnets beste bør man ta høyde for at det finnes tilfelle der foreldre blir uriktig anklaget for overgrep, og der barn blir brukt som uskyldige brikker i ett skittent spill for å vinne en barnefordelingssak.

Det å slå seg til brystet og hevde at man har barnets beste i sine tanker krever at man har vurderingsevne og ikke ensidig tar en påstand for god fisk. Det er ikke så enkelt at man alltid tar barnets parti når man tror på påstanden at barnet har blitt utsatt for et overgrep.

I denne konkrete saken har politi etterforsket straffesaken. Barnevernet har vært involvert og ment at barnets har det best ved å bo hos far. Og to rettsinstanser har konkludert at det er til barnets beste at barnet har fast bosted hos far. Det er lite, om intet, som tilsier at barnet har det best ved å bo hos mor. Likevel så mener altså Inga Marta Thorkildsen at hun vet bedre enn alle disse som grundig har undersøkt sakens realiteter.

Er barna i Norge fortjent å ha Inga Marte Thorkildsen som Barneminister? Ivaretar hun deres interesse? Eller må man være personlig bekjent på et eller annet vis for at hun skal ta affære? Beste venninne med bestemor som kjenner mora til Marta, eller noe slikt?

Hvis en kan kritisere Inga Marte Thorkildsen for dårlig dømmekraft, så kan man med rette spørre hvor god dømmekraft Jens Stoltenberg har, som har bestemt at hun skal være minister. Han virker ikke å ta det så alvorlig å utnevne Barne- og familieminister. En får fornemmelse av at det er ikke så nøye hvem som besitter den posten da det har vært så mange merkelige personer, og ikke minst, så mange utskiftninger i løpet av Stoltenbergs regjeringstid. Mener Jens Stoltenberg at det ikke er så nøye med barne- og familiepolitikken?

Anders Bering Breivik var feig

Publisert 27 november 2011

Psykolog Bendik Gjevjon hevder at det er feil å si at Bering Breivik var feig. Er det modig å plassere en bombe å siden gå derifra for å skyte 69 forsvarsløse barn og unge?

Det er ikke en modig handling å kjøre en bil full av eksplosiver frem til regjeringsbygget for å siden gå der i fra. Det er ikke en modig handling å sikte et våpen mot helt forsvarløse mennesker for å siden trykke av å skyte dem i kaldt blod. Det er utvilsomt feige handlinger. Utført av en feig menneske som ikke har noen skrupler, og som i ettertid ikke viser noen samvittighet for å ha gjort desse grusomme handliger.

Psykolog Bendik Gjevjon hevder at Stoltenberg har feil med å si at Bering Breivik var feig i sin kronikk i Dagbladet 25.11.1. Det er jeg ikke enig i. Selvsagt var Bering Breiviks handling feig. Det er ikke modig gjort å drepe så mange forsvarsløse mennesker. Enhver med forstand skjønner det.

Motivet for å drepe så mange uskyldige mennesker er i følge han selv et ledd i en krig mot det han kaller multikulturliasme. Det vil på ingen måte gjøre hans handling bedre eller modigere. Ikke en gang riddere på 1100-tallet drepte forsvarsløse uskyldige mennesker så enkelt og kaldblodig som Anders Bering Breivik gjorde.

Når Bendik Gjevjon spekulerer i motivet så gjengir han det som han, og bare han vet svaret "Motivene bak Anders Behring Breviks handlinger stikker langt dypere enn dette. Han er et skadet menneske og representer strukturelt noe helt annet enn en «vanlig» terrorist". Det er utrolig hvordan Gjevjon klarer å gå inn i  hodet og "lese" motivene til Breivik, men det er slett ikke forbausende. Psykologer har en enorm tiltro til sin egen evne.

Bespar oss fra disse psykologer som tror de har svaret på enhver problemstilling i samfunnet. Psykologer skaper mer skade med sine spekulasjoner når de fremstiller det som fakta.