Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Maren Sæbø
Innlegg: 61
Kommentarer: 16

Deres seksualitet, våre kvinner

- 7419 visninger Innlegg

Hvorfor manes det fram et bilde av mørke skumle menn i norske voldtektsdebatter?

Det måtte komme, det har gjort det hver gang det er blitt snakket om voldtektsbølge i min hjemby, Oslo. Snakket om «våre kvinner», «deres kvinnesyn». Mørke menn som overgripere og unge norske piker som ofre.

I en debatt på Dagsnytt 18 glapp det endog ut av munnen på psykolog Thore Langfeldt at «Afrika er faktisk et land med veldig mye seksuell undertrykkelse». Nå kan man tilgi Langfeldt tungekrøllen som fikk han til å kalle et kontinent med 54 stater for ett land. Jeg sliter mer med den grove generaliseringen av en milliard mennesker på et kontinent der det snakkes mer enn 2000 forskjellige språk, og som hengir seg til svært mange forskjellige religioner, inkludert alle de store verdensreligionene, samt lever svært forskjellige liv med et uttall kulturelle koder og juridiske lovverk. Kontinentet har nesten like mange grunnlovsamlinger som stater (noen grunnlovsprosesser er ikke ferdig). Flere av dem inkluderer lovbestemmelser for beskyttelse av kvinner, samt lovfesting av et minimum antall kvinner i styrende organer som parlament og regjering. Enkelte av lovsamlingene er mer progressive hva gjelder kvinners rettigheter enn vi ser i enkelte land på vårt eget kontinent.

Trass i dette lever det fortsatt i vår bevissthet et bilde av et mørkt og farlig kontinent, spesielt for kvinner. Det er selvfølgelig ikke slik at det er bedre i Afrika enn noe annet sted, men det er ikke nødvendigvis mye verre heller, slik det skapes inntrykk av i enkelte hjemlige voldtektsdebatter. Én ting er helt sikkert: det er fånyttes å generalisere et så stort mangfold. Og det er et svært dårlig utgangspunkt om det er voldtekter man ønsker å bekjempe.

Så hvorfor griper vi så lett til bred pensel? Bildet av «det mørke farlige» er ikke nytt, dette er del av en mindre ærerik del av europeisk idéhistorie om at Afrika var et sted som måtte frelses fra seg selv. Sivilisering av afrikaneren ble brukt som argument for den katastrofale slavehandelen, deretter ved å kolonisere det meste av kontinentet. Afrikanernes villskap ble ofte også brukt som unnskyldning for militære operasjoner for å sikre seg større landområder og tilgang til ressurser. Særlig effektivt var propagandabildet av den hvite kvinnen som voldtas av svart mann. Selvfølgelig hendte dette noen ganger, men for å få i gang en brutal straffeaksjon trengte man sjelden mer enn et rykte.

Bildet av den svarte mannen som voldtar den hvite kvinnen er en av stereotypene som har overlevd både kolonitid og frigjøring. Jeg har ikke vært i alle land i Afrika, men jeg har bodd i to land, Angola og Sør-Afrika. Dette er to land med sterke kvinnebevegelser, historisk matriliniært samfunn (Angola) og progressive lovverk. Dessverre er det også to land som har opplevd krig og uro, og i tilfellet Sør-Afrika, en forferdelig voldtektsepidemi. Jeg liker å reise på kontinentet, nesten alltid med kollektivtransport. For åtte år siden, som 26-åring, busset, tøffet og haiket jeg gjennom ni land over fem måneder. Mesteparten av tiden reiste jeg alene, noen ganger reiste jeg i følge med andre. Siden har jeg fått spørsmålene utallige ganger: Følte du deg ikke utrygg? Er det ikke veldig farlig for en europeiske jente? Flere ganger har folk også spurt rett ut om jeg ble voldtatt underveis. Jeg svarer som sant er, nei, det ble jeg ikke.

– Men du kjenner noen som er blitt voldtatt da?

Ja, dessverre som de fleste kvinner så gjør jeg det, og som de fleste kvinner jeg kjenner som vokser opp i Norge, kan jeg opplyse at gjerningsmennene er norske i disse tilfellene.

Hvorfor denne nysgjerrigheten rundt mulige horrible overgrep jeg kan ha blitt utsatt for akkurat i Afrika? Hvorfor antar så mange at jeg må ha blitt utsatt for seksualisert vold som kvinnelig reisende der? Voldtektsspørsmålet faller i samme lette tonelag som om vedkommende ønsket bekreftende svar på at, jo da, ble solbrent da jeg var i Syden. Jeg har kommet til at det må være noe med vårt bilde av afrikanske menn som overgripere, afrikanske kvinner som ofre. Og jeg har fundert en del på hvorfor denne stereotypen er så seiglivet.

Jeg kjenner altså jenter som har blitt voldtatt, i Norge. Jeg kjenner også folk som er blitt utsatt for voldtektsforsøk i Sør-Afrika. Jeg har intervjuet kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep under folkemordet i Rwanda og under den sekteriske krigen i Irak. De to siste tilfellene skiller seg fra det første, og slike tilfeller har også grepet inn i debatten her hjemme: Bruk av voldtekt som våpen i krig. I Afrika, som på andre kontinent, finner det sted altfor mye seksualisert vold. Men jeg tror vårt bilde av afrikaneren som en som utfører eller blir utsatt for spesielt mange voldtekter, delvis holdes opp av grusomme fortellinger fra enkelte krigsområder i Afrika.

Voldtekt som våpen er verken nytt eller spesielt afrikansk fenomen. Vi kjenner til at sovjetiske soldater voldtok tyske kvinner i sluttfasen av andre verdenskrig og at pakistanske soldater begikk overgrep under frigjøringskrigen i Bangladesh. Vi vet at kvinner ble utsatt for systematiske voldtekter under krigene på Balkan.

Men på nittitallet og innover i det nye årtusenet var Afrika et kontinent med særs brutale kriger: i Angola, Rwanda, Liberia, Sierra Leone, i Kongo og Sudan. I flere av disse krigene ble (og blir) voldtekt brukt som våpen. Spesielt har det vært mye fokus på voldtekter i Kongo, det er vel og bra, men det har også skapt et bilde av kongolesiske menn som villdyr, og kongolesiske kvinner utelukkende som offer. Nettopp dette siste stemmer dårlig med de kongolesiske kvinner jeg har møtt opp gjennom årene. I krigsområder, som Angola, Kongo og Liberia har kvinner hatt en sentral plass i å bygge fred og få slutt på den seksualiserte volden. Dette er bakteppet for arbeidet med å anerkjenne kvinners spesielt utsatte posisjon i konflikt og deres rolle i konfliktløsning. Resultatet var resolusjon 1325, som denne uken fylte 11 år. Det er for arbeidet med denne resolusjonen at Liberias president Ellen Sirleaf Johnson blir hedret med Nobels fredspris i Oslo i år.

I vår hjemlige debatt har konfliktvoldtektene sneket seg inn som mulig årsak til at asylsøkere voldtar. Det er ingen tvil om at noen av asylsøkerne som kommer til Norge bærer tung psykisk bagasje, hvorav opplevelsen av seksualisert vold er en del av det. Jeg kan velge å tolke psykolog Langfeldts utsagn om «mye seksuell vold» om noe som finner sted i disse konfliktsonene, men da kan de godt med nevnes med navn i stedet for det ganske upresise «Afrika». Videre bør utfordringen være å finne og behandle de som har traumer, ikke sperre grupper inne.

Et land i Afrika hvor voldtekt har fått stor oppmerksomhet er Sør-Afrika. Siden slutten av nittitallet har landet ligget på den globale voldtektstoppen. Dette diskuteres og forskes på mye, ikke minst i Sør-Afrika selv. Da jeg studerte der ved årtusenskiftet snakket man om en «epidemi» av voldtekter. Det var lite hyggelig, og det gjorde selvfølgelig noe med hverdagen vår. Men igjen, det var store forskjeller innad i Sør-Afrika, det var forskjell på bygd og by, på høyt og lavt utdannet, på fattig og rik. Samtidig var Sør-Afrikas grunnlov, fra 1994, blant kontinentets mest progressive hva gjaldt både kvinner rettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter. Landet hadde også en svært mektig kvinnebevegelse, ANC Women League, den gang ledet av Winnie Mandela. Styre og stell var fullt av sterke og uavhengige kvinneskikkelser. Bildet av den afrikanske kvinnen som kun et offer passet igjen svært dårlig, til tross for den horrible voldtektsstatistikken.

Men altså, både Sør-Afrika og konfliktsoner som Kongo og Liberia er unntak. Sør-Afrikas naboland, hvorav flere deler språk, religion og kultur, rapporterer ikke samme hyppighet av voldtekt. Land uberørt av krig og store flyktningstrømmer, har høyst varierende tallmateriale hva gjelder voldtekt og annen vold mot kvinner. I Afrika, som på andre kontinent må vi regne med at voldtekt er underrapportert, og at statistikken vi har ikke er fullstendig. Men tallene man har, forteller svært forskjellige historier fra land til land og gir en indikasjon på at voldtektstallene varierer mye fra land til land, akkurat som på andre kontinent. (En oversikt over globale tall og noen av utfordringen man har med å tolke dem, finnes her ).

Afrikanske land ligger heller ikke som gruppe høyt på statistikken: De fleste utmerker seg ikke i noen spesiell grad. Å slutte at Afrika som helhet er en global versting hva gjelder seksualisert vold er feil. Sør-Afrika har et kjempeproblem med voldtekt, krigene i østre Kongo og Darfur i Sudan har mange voldtektsofre. Men det betyr ikke nødvendigvis at kvinner i Kamerun, Tanzania eller Botswana opplever det samme.

Selvsagt kan man diskutere om det finnes en del kulturelle årsaker bak voldtektene i Oslo. Men da må ikke harmen over andres holdninger stenge for en ransakelse av holdninger i «egen» kultur. Overfallsvoldtektene representerer det ene skrekkscenarioet unge kvinner opplever i Oslo-helga. Det andre skrekkscenarioet, og langt mer vanlig enn overfallene i byens gater og parker, er festvoldtektene, inkludert de som skjer på nachspiel. Som ved overfallene, har offer gjerne løs tilknytning til overgriper og ofte er mye alkohol eller annen rus involvert. Gjerningsmannsprofilen er derimot annerledes. Som ved de voldtektene vi vet det skjer mest av her i landet, relasjonsvoldtektene, er gjerningsmennene her ofte nordmenn.

Diskusjonen om dårlige holdninger må ikke bli så lite presis at det å være utenfor Vest-Europa øker sannsynligheten for at en er overgriper. Som påpekt tidligere, det finnes ikke en kultur utenfor Norge, eller en kultur i Afrika, det finnes svært mange, og posisjonen kvinner har i dem er svært varierende. Dette er ikke et spørsmål om deres «villskap» og «våre jenter». Tvert imot. Det er denne typen retorikk og holdninger som gjør voldtekt til det våpenet det er, når folk går til krig mot hverandre. Det er etableringen av kvinnekjønnet som en slags nasjonens eiendom som gjør den så attraktiv å plyndre i en krigssituasjon. Også retorikken «oss » og «dem» inneholder en dehumanisering. Det er en dårlig strategi å bekjempe dårlige holdninger til kvinner, med dårlige holdninger mot folk man oppfatter som annerledes.

Innlegget er også publisert på xmag.no.

Åge Fjeld
Innlegg: 25
Kommentarer: 208

TIL KAMP MOT ALL VOLD!

Kommentar #1

Sexvoldtektsbølgen skaper berettiget harme, og i debattene gis venstresida stor skyld, mens rasismen ligger latent. Men tenker noen over at en økning av voldtekter, er en følge av en økende voldsdyrkning på nær alle samfunnsområder? Den revolusjonære tese som Kristus

lanserte, om å tilgi og ”å snu det venstre kinnet til,”- er det i realiteten bare venstresida

som nå tar ad notam. Jo hvitere de er i huden, og jo høyere de priser Gud, (konf. George M.

Bush), - jo mer grusomt prøver de å skaffe seg makt ved rå økonomisk eller militær vold.

Med et enstemmig Storting i ryggen har norske soldater trolig drept og skadet flere libyere og afganere, enn de kvinner som er voldtatt her til lands i år. Så kan man spørre seg om hvem som lider mest: En hvit kvinne som blir voldtatt av en mørk mann, eller en mørk kvinne som

blir bombet av en norsk mann og mister synet eller må gå med krykker livet ut? I Afrika vet vi at ti-tusener kvinner er blitt voldtatt av soldater. Noen går med skammen hele livet, mens de aller fleste aksepteres. Kan det være mannens tidligere ”rett” til en urørt kvinne som gjør at mange kvinner føler en voldtekt ekstra belastende? I alle fall må forhindring av voldtekt bli høyt prioritert. Derfor må dette inngå i en generell reisning til kamp mot all voldsdyrkning og voldsbruk, der kampen for nedrustning og fred er viktigst og vanskeligst. Derfor må kampen mot rasisme og annerledestenkende føres fritt og gjerne med harme, men ikke i hatefulle, diskriminerende former. Trass at Utøyadrapsmannen og andre høyreekstremister vedgår at de var fascinert av voldsvideoer og spill. Dess verre øker slik rå underholdning også i NRK. Hvorfor griper ikke engang KrF inn for en sterkere sensur av lystvold, og hvorfor skal den hellige rett til profitt for noen få filmprodusenter, gå foran omsynet barn og ungdom? Slik filmer medvirker også til en utstrakt mobbing i skolene. En kampanje mot all vold kan gi oss et varmt og trygt samfunn.

NB! Dette innlegget var tenkt i til Sverre Avnskogs innlegg, men ettersom Maren Sæbøs er

mer seriøst og konkret, blir forhåpentligvis debatten her også mer givende.

Jarle Mathiassen
Innlegg: 20
Kommentarer: 425

Den Radikale Venstreside/Høyreside SKADER

Kommentar #2

Robert Sørbye:
Da tenker jeg spesielt på hvor fokuset blir rettet på, altså på individ- og/eller gruppenivå – hvorav spesielt ensidig fokus på sistnevnte lett fører til stigmatisering og uheldig generalisering.

Ovennevnte sitater fra "Robert Sørbye" er jeg 100% enig i, men en smule utdyping/konkretisering av ovennevnte generelle betraktning er på sin plass.

Trådstarter Maren Sæbø benytter seg av en nokså tvilsom "debatteknikk" - der hun starter med sin egen konstruksjon av hva hennes fiktive debattmotstader liksom skulle mene eller ha som motiv for å ta opp problemet med de mange voldtektene.
Jeg savner bare at Sæbø også kontruerer et eller annet om politiet. Det er politiets statistikk som konkret slår fast at en svært stor andel av voldtektene utføres av ikke-vestlige invandrere/asylsøkere.

Sæbøs egen negative konstruksjon av hva andre samfunnsegasjerte mennesker har av motiver for å ta opp et konkret problem, diskuterer hun så deretter nærmest med seg selv. Slik sett kommer Sæbø i kategorien "problem2" (nevnt under) der hun med sin tvilsomme debatteknikk ødelegger for en løsningsorientert debatt allerede før den er startet.
Den radikale høyreside, og den radikale venstreside ødelegger hver på sin måte.
Slik har det alltid vært, og slik er det tydeligvis fortsatt, desverre.

Problem1 -
Den radikale høyreside:

Generalisering og stigmatisering av menneskegrupper er en vederstyggelighet.
Generalisering og stigmatisering av menneskegrupper vanskeliggjør integreringsprosessen, som i seg selv er vanskelig nok som den er.
Her har du den radikale høyreside - inkl. FRP og Demokratene - i et nøtteskall.

Problem2 -
Den radikale venstreside, hvor Maren Sæbø passer godt inn:

Det er et enda større problem når Robert Sørbyes ovennevnte generelt riktige betraktning fører til at "visse samfunnsproblem" ikke blir konkret diskutert - annet enn i ideologiske generelle floskler. Man våger ikke å kalle en spade for en spade, av redsel for å bli stempet av den radikale vestresiden som rasist.
Ønsket om å unngå å bli "arrestert" av venstresidens "politi for politisk korrekthet" slår desverre stadig inn. Dette fenomen er direkte samfunnsskadelig.

Mange - de fleste på den radikale venstresiden, er mer opptatt av å være såkalt "politisk korrekte" i forhold til sin ideologi: I steden for å diskutere det konkrete problem, går de heller i strupen på personen som våger å ta opp det konkrete samfunnsproblem.
Slik "bidrar" venstresiden (inkl. ditto journalister/redaktører) til at visse konkrete problem blir underkommunisert. Heller enn å diskutere løsninger og mulige tiltak for å løse problemet, settes det fokus på om politisk "korrekt" ideologisk terminologi er benyttet.

Dette fører altfor ofte til at reelle problem blir liggende udiskutert/uløst til skade for de individer det uløste problem faktisk går ut over, i dette tilfelle de voldtatte kvinner.
Her har du den radikale venstreside - inkl. AP, SV og partiet Rødt - i et nøtteskall.

Søren Ferling
Innlegg:
Kommentarer: 563

Kommentar #3

Hvorfor manes det fram et bilde av mørke skumle menn i norske voldtektsdebatter?

Rådata 'fremmaner' ikke noget - det gør troldfolk - og propagandister.

Dette er ikke et spørsmål om deres «villskap» og «våre jenter». Tvert imot. Det er denne typen retorikk og holdninger som gjør voldtekt til det våpenet det er, når folk går til krig mot hverandre.

Mon ikke det snarere er handlingerne (voldtægterne), som er et våben og som dermed også skaber retorikken og holdningerne ?

Det er etableringen av kvinnekjønnet som en slags nasjonens eiendom som gjør den så attraktiv å plyndre i en krigssituasjon.

Ja, sådan ser det voldtagende på det og derfor skaber de med tiden en korresponderende opfattelse i værtsbefolkningen, som ellers havde lagt den slags bag sig.

Også retorikken «oss » og «dem» inneholder en dehumanisering.

Du må mene 'afindividualisering' eller 'et kollektivistisk syn'.

Du bebrejder os at vi i mødet med kollektivistiske kulturer med tiden begynder at forstå at de har anderledes menneskeopfattelser og tilpasser vores opfattelser til de indvundne erfaringer.

Det er en dårlig strategi å bekjempe dårlige holdninger til kvinner, med dårlige holdninger mot folk man oppfatter som annerledes.

Det er det da så klart ikke, hvis deres anderledeshed bl.a. omfatter dårlige holdninger til kvinder.

Evy Ellingvåg
Innlegg: 10
Kommentarer: 115

Javel?

Kommentar #4
Jarle Mathiassen – gå til den siterte teksten.

Dette fører altfor ofte til at

Du er sikker på at du ikke blander litt her, Mathiassen?

Det du deltar i nå, er en diskusjon. Dette er ikke et udiskutert problem. At mange er uenige, også med deg, betyr ikke at de ikke diskuterer. De diskuterer kanskje på andre premisser enn deg, men de diskuterer.

At problemene er uløst, er til skade for de individer det går ut over. Men noe av bakgrunnen for diskusjonene (som du mener ikke foregår) er at man ikke er enige i hva som er de beste tiltak. At man ikke er enige, og diskuterer dette, er helt alminnelig i det demokrati.

Jeg undrer meg over at du tilkjenner venstresida å være de som i så måte opprettholder demokratiet, og lurer på hva ditt alternativ er.

Bjørn Ditlef Nistad
Innlegg: 65
Kommentarer: 2293

Hva skal vi gjøre?

Kommentar #5

Maren Sæbø har utvilsomt mange interessante poenger i kronikken sin. Således er det liten tvil om at tilnærmet alle samfunn i verden, også det norske, er patriarkalske, og at det utløses sterke, til tider irrasjonelle, følelser når utenlandske menn forgriper seg på "våre" kvinner (som om kvinnene var noe som kollektivt tilhørte den mannlige befolkningen i Norge!). På samme vis utløser det sterke følelser når "våre" kvinner i en konfliktsituasjon innlater seg med fienden, jevnfør behandlingen av "tyskerjentene" etter krigen. Sæbø har selvsagt også rett i at Afrika er et sammensatt kontinent, og at alt der sikkert ikke er så ille som mange kanskje tror.

Problemet er at disse betraktningene ikke hjelper oss i den situasjonen vi idag befinner oss i. Det er et faktum at overfallsvoldtekter er et stort problem, og at ikke-vestlige personer tilsynelatende står bak det store flertallet av disse. Da må vi diskutere hvorfor det er slik, herunder om endel utlendinger har et kvinnesyn vi ikke kan akseptere, og hva vi kan gjøre med problemet.

Olav Nisi
Innlegg: 2
Kommentarer: 366

Kommentar #6
Evy Ellingvåg – gå til den siterte teksten.

Men noe av bakgrunnen for diskusjonene (som du mener ikke foregår) er at man ikke er enige i hva som er de beste tiltak.

Før en diskuterer hva som er de beste tiltak så må en vel bli enige om hva som er problemet ?

For De Politisk Korrekte ( Jeg liker ikke skillet venstre/høyre i disse sakene ) så er det menn generelt og norske menn spesielt som er problemet, altså de som står for de fleste voldtektene. Da er svaret det selvfølgelige "dialog" og "oplysning". For ikke å si moralsk opprustning. Selv om dette angivelige hovedproblemet er mest å finne innenfor fire vegger, er det likevel få som er i mot mer politi, mer belysning, mer opplysning, mere natteravner og frivillige brigader. Og da slipper en å ta stilling til hva saken egentlig dreier seg om. Det er bra, for virkeligheten er både påtrengende og brutal når statistikken bryter med ferdigsydde meninger.

Jarle Mathiassen
Innlegg: 20
Kommentarer: 425

Nistad kaller en spade for en spade

Kommentar #7

Sæbø har selvsagt også rett i at Afrika er et sammensatt kontinent, og at alt der sikkert ikke er så ille som mange kanskje tror.

Problemet er at disse betraktningene ikke hjelper oss i den situasjonen vi idag befinner oss i. Det er et faktum at overfallsvoldtekter er et stort problem, og at ikke-vestlige

Nistad kaller en spade for en spade, mens noen fortsatt pakker inn, kamuflerer, teoretiserer og bortforklarer.

Jeg er 100% enig i Bjørn Ditlef Nistads ovennevnte betraktning.
I motsetning til den radikale høyreside og den radikale venstreside
er Nistad her løsningsorientert.

Han setter fokus der fokus skal være, på problemet og på de fakta om årsakssammenheng
som er kjent og tilsynelatende dokumentert. Indirekte mener noen at politiets statistikker lyver. De tar i såfall utgangspunkt i en annen virkelighet enn den mange med meg kjenner.

Det er et tilsynelatende dokumentert og således et faktum at
voldtektene er i hovedsak knyttet til den ikke-vestlige innvandring.

Nistad har et positivt problemløsende fokus når han tør sette ord på et konkret problem som den radikale venstreside har en stygg tendens til å pakker inn og kamuflere.
De som sier det Nistad her så riktig formidler, blir av den radikale venstreside
gjerne omtalt som rasister.

I motsetning til bl.a. trådstarter og den radikale venstreside, våger Nistad å
kalle en spade for en spade, når han kommer med følgende åpenbart riktige og allerede dokumenterte observasjon:

"
Det er et faktum at overfallsvoldtekter er et stort problem, og at
ikke-vestlige personer tilsynelatende står bak det store flertallet av disse. Da må vi diskutere hvorfor det er slik, herunder om
endel utlendinger har et kvinnesyn vi ikke kan akseptere,
og
hva vi kan gjøre med problemet.

"

Dirk Balliere
Innlegg: 6
Kommentarer: 41

Desperasjon ingen løsning

Kommentar #8

Om vi bare hadde hatt flere tenkende skribenter som Maren Sæbø. Takk for et godt og velbegrunnet innlegg, igjen. Jeg tar tak i denne ene setningen din: ”Selvsagt kan man diskutere om det finnes en del kulturelle årsaker bak voldtektene i Oslo. Men da må ikke harmen over andres holdninger stenge for en ransakelse av holdninger i «egen» kultur.” Flott. Akkurat det er poenget. Det må gå an å forlange en slik ransakelse uten å bli beskyldt for å bagatellisere selve overgrepene. I det muslimske Iran blir voldtekt visst straffet med døden. Jeg er mot dødsstraff, betyr det at jeg er for voldtekt?

I et par år nå, har kristne katolske geistlige i land etter land blitt avslørt som overgripere mot barn. Omfanget har vist seg å være enorm. Jeg har selv vokst opp i et katolsk land. Både jeg og mine jevnaldrede kjente godt til praksisen allerede i tidlig ungdomsalder. Vi passet godt på oss selv og hverandre som det het. Som voksen har jeg ofte spurt meg: Hvorfor gjorde jeg ikke noe med det? Hvorfor gjorde ingen noe med det? Det beste svaret jeg har kommet frem til er at det ikke blir godkjent, men med vilje oversett. For selv om paven sier et kollektivt unnskyld til alle ofrene, så unnlater den katolske kirken å ta oppgjøret med overgriperne. De blir gjerne omplassert, unndratt oppmerksomheten, men ikke anmeldt til sivile myndigheter om det kan unngås. Det finnes noen få unntak hvor straffeforfølgelsen har vært u-unngåelig, men kirken har aldri vært pådriver for den. Med andre ord: Fortsatt blir overgrepets alvor oversett med vilje. Også i Norge er seksuelle overgrep utført av geistlige på barn blitt avslørt. Men ingen av dem har fått gjennomgå straffeforfølgelsen og mediefokuset som Lommemannen opplevde. Så ja, det kan være en sammenheng mellom kultur, religion og overgrep. Men er løsningen å forvise kulturen og religionen? Ville voldtektene forsvinne fra Norge om vi stengte ute alle muslimene? Alle arabere? Alle mørkhudede? Ender ikke en slik tankegang opp i å se på alle menn som potentielle voldtektsforbrytere som samfunnet må beskyttes mot? Jeg er mildt sagt lite begeistret for religiøs makt, men er kristendommen bare ond på grunn av disse overgrepene og religionens reaksjon på dem?

Å ransake vår egen kultur for grumsete holdninger, vil kunne bidra til å redusere overgrep og voldtekter. Det kan skje samtidig med intens innsats for å pågripe gjerningsmennene etter overfallsvoldtektene.

Rangeringen av voldtekter etter hendelsesforløp er interessant. Vi får en såkalt festvoldtekt til å høre mindre alvorlig ut enn en overfallsvoldtekt. Det er vel slik at redselen, angsten og avmakten i øyeblikket biter seg fast og lett blir styrende for offerets liv etterpå. At akkurat det er det verste ved overgrepet. Jeg forstår ikke at dette blir mindre ille om overgriperen er en fra din omgangskrets. Jeg vil heller oppfatte det tvert imot: Å bli jevnlig konfrontert med gjerningsmannen må være grusomt.

Vi kan ikke fordrive en kultur, vi kan heller ikke utrydde den har det vist seg, heldigvis. Vi kan bare påvirke dem. Det dreier seg om å få individer og grupper til å gi fra seg makt, frivillig. Det er ingen enkel oppgave. Det kan vel ikke være så enkelt at enten høyre- eller venstresiden har rett.

Søren Ferling
Innlegg:
Kommentarer: 563

Kommentar #9

@ Dirk Balliere - Kommentar #8

Rangeringen av voldtekter etter hendelsesforløp er interessant. Vi får en såkalt festvoldtekt til å høre mindre alvorlig ut enn en overfallsvoldtekt.

Jeg er ikke videre imponeret over at du gengiver mit synspunkt uden mine argumenter og så angriber det, uden hensyn til de argumenter og som om der ikke var argumenteret for det.

Wiki har en længere liste over 'fallacies' - din straf kunne være at du selv må finde ud af, om der findes en betegnelse for din fejl.

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_fallacies

Del dette innlegget: