Med fare for å bli beskyldt for å ha "en konspirasjonsteoretisk virkelighetsforståelse" og "antimuslimske holdninger", men kan du dokumentere din påstand om at begrepet har sitt
utspring her? Etter mitt skjønn har det vært ført en politikk, som under dekke av appell til folkets toleranse (for de færreste ønsker vel å være intolerante) har lagt tilrette for at norsk sedvane
og kultur har måttet vike til fordel for islam. Godt hjulpet av velmenende "godhetsapostler" som i sin paranoide jakt på antimuslimske holdninger ser en rasist bak hver en busk.
Så vidt jeg kjenner til er det ingen overrepresentasjon av muslimer hverken blant politikerne eller "godhetsapostlene", hvilket innebærer at begrepet har sitt utspring i aktivitet begått av,
hovedsaklig, kristne/ "kristenkulturelle" og ikke muslimer. På bakgrunn av denne forståelsen, som etter mitt skjønn er like legitim som din, er det derfor ikke muslimene som bedriver
snikislamisering.
Nå kan det synes som et lite offer for fredelig sameksistens å feks "avkorse" det offentlige rom, droppe salamipølsa og nissefester i skoler og barnehager, eller å fjerne bilder av Nasse Nøff fra
den offentlige sfære. Slikt kan vi jo, strengt tatt, beskjeftige oss med i privaten.
Da jeg gikk på sykepleierskolen, på begynnelsen av 90 tallet, fikk vi klare føringer på at vi ikke skulle flagge religiøst ståsted i vår yrkesutøvelse. Vi ble oppfordret til å fjerne evt religiøse
symboler og jeg kan ikke huske at det oppstod store protester av den grunn. Videre husker jeg en lærer, for fremmedspråklige, som bar en Davidstjerne. Han fikk pålegg om å fjerne denne, med
begrunnelse om at den kunne virke provoserende. Nå er det helt vanlig å se helsepersonell og andre offentlig ansatte iført hijab, eller andre religiøse plagg/ symboler.
Et argument som har vært brukt i kampen for bruk av hijab i politiet, en av de få arenaer hvor hijab fremdeles ikke er tillatt, er at det er kristne symboler på uniformen "- Fjern korset eller
tillat hijab," oppfordret OMOD i 2008. Her sauser man altså sammen den kristne kulturarv, som ikke sier noe om uniformbærerens religiøse ståsted, med retten til å flagge egen religion uavhengig
av hvilken posisjon man måtte befinne seg i. Et første skritt på veien til å imøtekomme kravet er at riksvåpenet nå er fjernet fra politibilene.
Nå kan det synes som et lite offer for fredelig sameksistens å feks "avkorse" det offentlige rom, droppe salamipølsa og nissefester i skoler og barnehager, eller å fjerne bilder av Nasse Nøff fra
den offentlige sfære. Slikt kan vi jo, strengt tatt, beskjeftige oss med i privaten.
Personlig har jeg ingen problemer med at kristne symboler fjernes, eller at mennesker, med noen forbehold i offentlig representasjon, kan ikle seg hva de måtte ønske. Det jeg derimot opplever
problematisk er at disse endringene skjer som følge av såkalt toleranse for andre kulturer og religiøse retninger. Hvilke signaler gir vi når vi sier oss villig til å endre egen sedvane og kulturarv;
Ikke som følge av at vi innser at praksisen er gal, men som knefall for "fremmedkulturelles" krenkbarhet? At politikerne oppfordrer til toleranse er både vel og bra, men det skurrer kraftig for
meg når "jeg" blir bedt om "å avstå fra salami på brødskiva" for ikke å støte mennesker som kommer hit for å søke beskyttelse.
Innlegget er ikke ment som noe forsvar for vern av begrepet snikislamisering, men som en protest mot at de som, etter mitt skjønn, er begrepets rette opphavspersoner forsøker å tåkelegge sin rolle
i begrepsdannelsen ved å vri det mot at det har sitt utspring i antimuslimske konspirasjonsteoretikeres virkelighetsforståelse.