Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Ole Jørgen Anfindsen
Innlegg: 3
Kommentarer: 46

Fjordman og Selvmordsparadigmet

- 4531 visninger Innlegg

Det er kommet flere oppfordringer om at jeg bør redegjøre nærmere for mitt forhold til Fjordman, og mitt samarbeid med ham i forbindelse med utgivelsen av boken Selvmordsparadigmet. Det gjøres herved.

Kort tid etter at HonestThinking ble etablert på nyåret i 2005, ble jeg oppmerksom på den usedvanlig kunnskapsrike bloggeren Fjordman. Det meste av tiden siden da har jeg hatt en viss epost-kontakt med ham. Jeg har likevel aldri blitt godt kjent med ham, og har aldri vært en del av hans indre krets. Jeg har truffet ham kun én gang, i august 2009. Hans egentlige navn fikk jeg vite først da han sto frem i VG 05.08.2011.

Samarbeidet mellom oss har derfor aldri vært tett, skjønt han aksepterte altså i 2009 min invitasjon om at han kunne skrive et appendiks til min bok Selvmordsparadigmet (som ble utgitt 06.05.2010).

Og det er altså Fjordmans rolle som gjesteskribent med et appendiks bakerst i boken min (sammen med tre andre gjesteskribenter) som har gitt meg visse utfordringer i etterkant av terroren 22. juli i år, siden Fjordmans litterære produksjon tillegges stor vekt i terroristens ’manifest’. Mediene har, av helt forståelige og legitime grunner, stilt meg en rekke kritiske spørsmål angående mitt kjennskap til og samarbeid med Fjordman, og jeg har svart som best jeg kunne (ingen journalister har blitt avvist når de har kontaktet meg).

Det har likevel kommet klare oppfordringer, blant annet fra Øivind Østberg, Olav Rune Ekeland Bastrup og Bjørn Stærk, om at jeg burde komme med en enda tydeligere avklaring når det gjelder hvor jeg selv står i forhold til Fjordmans tankegods. Det har jeg sagt meg enig i, og herværende artikkel inngår i den prosessen.

Noen ord om denne artikkelen

Hensikten med denne artikkelen er å klargjøre hvor jeg selv står i forhold til Fjordman, men også å stimulere til en mer nyansert drøftelse av hans rolle i samfunnsdebatten.

Har Fjordman hatt skyggeskribenter?

Etter at Fjordman sluttet å legge ut stoff på sin egen, private blogg, og i stedet begynte å publisere på store, internasjonale blogger som f.eks. Gates of Vienna og The Brussels Journal, har han vært en usedvanlig produktiv skribent.

En samlet oversikt over hans essayproduksjon finnes på The Fjordman Files, og en rask skanning av materialet der tilsier at han i snitt har produsert mer enn fire essay per måned siden mars 2006 og frem til nå. Jeg vil tippe mellom 300 og 500 essay (selv har jeg bare lest anslagsvis 50 – 100 av disse, så jeg kan alldeles ikke påberope meg å være noen Fjordman-ekspert).

Fjordman har ikke bare vært produktiv når det gjelder antallet essay, men også når det gjelder selve stoffmengden. Han har etter min mening en tendens til å skrive litt vel langdrygt, og det skulle ikke forundre meg om gjennomsnittlig essaylengde i hans tilfelle overstiger 10 A4-sider. Dersom dette er noenlunde riktig, har han produsert stoff tilsvarende et par-tre A4-sider per dag i snart seks år.

Og vi snakker altså om stoff som spenner over et vidt spekter av temaer, som f.eks. politikk, religion, filosofi, kultur, evolusjonsteori og vitenskapshistorie. For min egen del mangler jeg kompetanse til å kunne bedømme kvaliteten på mer enn en brøkdel av alt Fjordman har skrevet, men hovedinntrykket mitt er at han har gjort hjemmeleksene sine forholdsvis grundig, noe tallrike henvisninger til relevant litteratur vitner om.

Men kan det virkelig stemme at denne 36-åringen er så belest og skrivefør at han har kunnet stå for denne formidable produksjonen på egen hånd? Er ikke dette litt for godt til å være sant? Må vi ikke anta at han har hatt skyggeforfattere og/eller vært en del av et slags skribentkollektiv?

En slik forklaring er blant annet antydet av Vidar Enebakk, Forsker, Forum for universitetshistorie, UiO, som 12.08.2011 skriver følgende om Fjordman.

Sitat (kursiv tilføyd av meg, lenker i original):

For min egen del er det mest interessante koplingen mellom kristendom, counterjihadisme og vitenskapshistorie (vitenskapshistorie er mitt eget forskningsfelt). I den opprinnelige Fjordman-bloggen (2005-6) finnes det riktignok ingen vitenskapshistoriske tekster.Siden 2006 har imidlertid ”Fjordman” publisert et titalls artikler om alt fra “Islam, the Greeks and the Scientific Revolution, Part 1-3” (2007), “The Truth about ‘Islamic’ Science” (2007), “History of Medicine in the Islamic World, Part 1-5” (2008), “A History of Optics, Part 1-6” (2008-9), “A History of Geology and Planetary Science, Part 1-3”, (2009), “A History of Mathematical Astronomy, Part 1-4” (2009-2010), “A History of Astrophysics, Part 1-4”, (2010) – etc. etc. – helt til “Women and Human Accomplishment” (Juli 2011).

For en full oversikt over “Fjordmans” forfatterskap etter mars 2006 , se her (vitenskapshistoriske tekster omtrent midt på siden):

Disse vitenskapshistoriske arbeidene holder en svært høy standard selv om de er selektive både i perspektiv og referanser. Det handler i hovedsak om å påvise at moderne vitenskap vokste ut av den kristne tradisjonen i middelalderen, og at moderne vitenskap ikke kommer – eller kunne komme – fra Midt-Østen, India eller Kina. Andre artikler av ”Fjordman” er mer nåtidige og av meget høy teknisk kvalitet, for eksempel om superkonduktivitet, partikkelfysikk eller superstrengteori.

Jeg finner det ganske usannsynelig – eventuelt utrolig imponerende (!) – at Peder Jensen har skrevet alt dette alene.

Sitat slutt.

Den 23. oktober kontaktet jeg Fjordman og ba ham om å kommentere ovenstående. Han skrev da følgende: «Nei, ingen andre enn meg har skrevet essayer som Fjordman, selv om jeg selvfølgelig har sitert andre skribenter.»

Jeg var ikke helt fornøyd med det svaret, for jeg følte at den ikke var tilstrekkelig klart i forhold til eventuell bruk av skyggeskribenter. Jeg ba ham derfor om å presisere uttalelsen, og litt senere samme dag mottok jeg følgende fra ham: «Absolutt alle essayer som er blitt publisert under pseudonymet Fjordman er skrevet av meg og kun meg, rent bortsett fra der jeg har sitert andre skribenter og angitt dette i teksten på vanlig måte

Han har forøvrig gitt meg tillatelse til å sitere ham på dette. I utgangspunktet er ovenstående selvsagt ikke noe annet enn påstander fra hans side, men jeg for min del velger å tro ham på hans ord. Jeg tar det for gitt at Fjordmans tekster vil bli gransket med lupe av mange akademikere i årene som kommer, og i så fall vil en eventuell bløff fra hans side sannsynligvis bli avslørt.

Det tror jeg Peder Fjorman Jensen er fullstendig klar over, og jeg tror derfor ikke han kan være så dum at han forsøker å bløffe om noe slikt. Dersom han ved nærmere ettertanke skulle komme på at han likevel har fått litt mer hjelp her og der enn hva hans epost-korrespondanse med meg 23.10.2011 gir rom for, da håper jeg for hans egen skyld at han snarest legger kortene på bordet.

Fjordmans sterke sider

Flere har spurt meg hvordan i all verden det kan ha seg at jeg har latt meg fascinere av denne fjordmannen. Vel, noe av svaret er altså at han er kunnskapsrik og dyktig. I tillegg skriver han om problemstillinger som i ytterste konsekvens kan bety liv eller død for hele den vestlige sivilisasjon, samt for mange av oss som tilhører denne sivilisasjonen. Han skriver om dette på en måte som er engasjerende.

Og ikke minst har han en fantastisk evne til å avsløre hykleri og inkonsekvens på ulike områder i vestlige samfunn. Noe er meget, meget galt i Vesten, og Fjordman er en av de fremste skribentene i vår tid når det gjelder å avsløre akkurat dette. En vurdering av ham som ikke tar dette med i betraktning, og som ikke gir ham den anerkjennelsen han fortjener, vil være ubalansert. At han også har mindre sympatiske sider, er ingen unnskyldning for å fremstille ham som en idiot eller tulling.

Fjordmans svake sider

Bjørn Stærk treffer etter min mening nokså godt når han skriver følgende (VG 16.11.2011): «Fjordman har en lærd tone, men han er slitsom å forholde seg til. Er du uenig, har du rett og slett ikke hørt godt nok etter, og vil bli forelest for på nytt, helt til du forstår at du tar feil.»

Fjordman er god til å skrive, men han er ikke god til å lytte. Hans evne til å se en sak fra meningsmotstanderens perspektiv er mangefullt utviklet, og hans verdensbilde er til tider temmelig svart-hvitt. Dette gjør ham til en dårlig dialogpartner. Dessuten mangler han etter min mening fingerspitzgefühl, noe som gjenspeiles i en del av det han har skrevet under fullt navn i norske aviser de siste månedene.

Peder Are Nøstvold Jensen vil resten av livet måtte forholde seg til det faktum at hans tekster har gjort ham herostratisk berømt, ved at de har vært en viktig inspirasjonskilde for norgeshistoriens verste terrorist. At han selv fremstår som lite villig til å være selvkritisk etter sommerens tragedie, opplever jeg som uklokt, og som et symptom på manglende modenhet. I tillegg er det høyst sannsynlig en konsekvens av at han har oppholdt seg for lenge i bloggosfærens store, kontrajihadistiske ekkokammer, der man i alt for liten grad blir utfordret på eget verdensbilde og argumentasjon.

Tilsynelatende er han blitt offer for sin egen, formidable intellektuelle kapasitet; når man er så smart som Fjordman, kan det være fristende å betrakte alle andre som fjols. Men særlig lurt er det ikke. Ingen av oss er allvitende, og hovdmod står for fall.

Mitt råd til Fjordman er at han bør slutte å være forurettet over den behandlingen han har fått av politiet, media og andre, og at han i stedet spør seg selv hvordan han kan bidra konstruktivt til den videre debatten. Skal han lykkes med dette siste, trengs det både ydmykhet, lydhørhet og litt til.

Fjordmans retorikk

Fjordmans skriverier har i snart syv år vært preget av en knallhard retorikk. I den sammenheng bør vi huske at han nesten utelukkende skriver på engelsk, og at det er tradisjon i den engelskspråklige verden for å bruke en tøffere og mer konfronterende tone enn det vi er vant med her på berget.

Bortsett fra at jeg hele tiden har reagert på det jeg oppfatter som hans manglende respekt for muslimer (noe som har ført til at jeg flere ganger har latt være å lenke opp til og/eller sitere fra ellers gode artikler som etter min vurdering har vært for drøye på det punktet), synes jeg han – stort sett – har holdt seg innenfor det som bør være tillatt (se likevel nærmere drøftelse nedenfor).

Men verden er ikke den samme etter 22/7, og jeg mener at en del av den retorikken som kunne betraktes som berettiget – eller i det minste akseptabel – før nevnte dato, ikke lenger er gangbar. Det desidert viktigste momentet her er at vi alle har et moralsk ansvar for å være mer forsiktige enn før når det gjelder å bruke stigmatiserende betegnelser på meningsmotstandere, gitt sommerens tragedie. Men det handler også om å forstå hva som kommuniserer med dem man ønsker å nå frem til, og hva som ikke gjør det. Min oppfordring til Fjordman (samt alle andre innvandringskritikere, meg selv inkludert) er hele tiden å ha dette in mente, og gjøre endringer der det trengs.

Fjordman om muslimer i Vesten

Helt siden 2005 har både Fjordman og jeg vært klar over at vi har helt ulike tilnærminger til problemkomplekset rundt islam. Det var da også et krav fra min side at han måtte dempe den sedvanlige muslim-kritikken sin noen hakk når han skulle skrive et appendiks til min bok.

Han aksepterte dette, selv om han i andre sammenhenger selvsagt har fortsatt å skrive på samme måte som før om denne typen temaer.

Et drøyt halvår etter utgivelsen av Selvmordsparadigmet kom han imidlertid med artikkelen Why Islam must be expelled from the West (Winds of Jihad, 17.12.2010).

Denne artikkelen inneholder noe av det mest oppsiktsvekkende han noen gang har skrevet, nemlig argumenter om at alle muslimer må fjernes fra Europa, fullstendig og permanent. For sammenhengens skyld tar jeg med de omsluttende avsnittene.

Sitat (min uthevelse):

But if all of this is true, how can we coexist peacefully with Muslims in our countries? The short answer is that we cannot. No matter how much you appease them, it will never be enough. As a matter of fact, since they come from a culture which respects only brute force they will despise you as weak and become more aggressive if you try to reason with them.

Their religion also states that Muslims are the “best of peoples” – the true master race – and that they are destined by Allah to rule all mankind. They are filled with illusions of grandeur and superiority, yet the harsh reality is that their societies are lagging behind those of others. This constitutes an inversion of the natural order which can only have been caused by demonic actions and must be reversed at all costs. As long as they remain in our countries, they will work to subvert and destroy us. It is quite literally a religious duty for them to do so.

So why don’t you hear this from most Western political leaders or mass media? Because they are lying to you, plain and simple. The truth is that there is no such thing as a moderate Islam; that nobody has yet managed to come up with a credible theoretical way to reform Islam; and that there are no practical indications of any softening or modernization of Islam actually taking place. Since the adherents of this creed in its present form are waging a war of annihilation against us and the civilization we have created, this leaves only one possible conclusion if we wish to retain our culture and freedom: Physical separation. Islam and those who practice it must be totally and permanently removed from all Western nations.

Potential objections can be raised to this solution. One is that it might provoke Muslims and trigger a world war. To this I will say that our mere existence as free and self-ruled peoples constitutes a provocation to them. Besides, we are already in a world war. Technically speaking, it started 1400 years ago, the mother of all wars. Against European civilization it has witnessed two main phases, the first one with the Arabs in early medieval times, and the second one with the Turks in early modern times. This is the third Islamic Jihad, and it has penetrated deeper into Europe than ever before because we don’t fight back. If the other guy walks up to you and starts punching you in the face then you are already in a fight, whether you want this or not. If you do not defend yourself properly then you have already lost.

Another objection is that expelling Muslims from the West would not end the war. They would merely continue from their original home countries, aided by missiles and modern technology. This could well be true. The separationist strategy does not imply that removing Islam from the West alone is all that will ever be required, only that this is the bare minimum that is acceptable. If Muslims remain aggressive, we retain the option of further actions, including directly targeting their holy cities of Mecca and Medina using conventional or non-conventional weapons. Having large numbers of Muslims in our societies is anyway very costly, and the aggressive fifth column in our midst will severely limit our freedom of action.

Finally, one could claim that the overall problem with the modern West is the general mass immigration and Multiculturalism promoted by our treasonous elites and that Islam merely constitutes a secondary infection. This is also partly true. No, just because Muslim immigration is especially bad does not mean that all other forms of immigration are unproblematic. Nevertheless, Muslims top the list over hostile aliens who do not belong in European or European-derived nations. The Islamic threat is real and needs to be dealt with.

The Serbian-American writer Serge Trifkovic, author of the book Defeating Jihad, has stated that the ongoing failure by their entrusted leaders to demographically protect European and European-derived nations constitutes the greatest betrayal in history. I am tempted to agree with him. In the end, the traitors and fifth columnists we have in our media and academia must be removed from power and replaced with people who are loyal to us and our nations.

Sitat slutt.

Dette er ekstremt, og det skuffer meg at Fjordman, til tross for påtrykk fra flere hold, inkludert meg selv, ikke har vært villig til i det minste å nyansere påstanden.

Fjordman og jeg vurderer utfordringen fra islam ulikt. Jeg tror islam kan reformeres, og mener vi ser små antydninger om at noe slikt allerede er på gang. Fjordman anser dette som utenkelig. Min vurdering er at islams tilstedeværelse i vestlige samfunn må reguleres i takt med muslimers evne og vilje til å tilpasse religionen sin den moderne verden. Fjordman tror tydeligvis at noe slikt er fånyttes.

For ytterligere kommentarer til dette, se mitt innlegg i VG 21.11.2011.

Interessant nok har Fjordman så sent som i går (29.11.2011) gitt uttrykk for at han ikke er villig til å justere noe særlig på det han tidligere har skrevet:

«Nei, jeg vil ikke justere meg noe særlig, selv om man alltids kan tenke over en formulering eller to. Jeg sa det jeg mener er sant før Breivik og vil fortsette med det etter ham. Det eneste jeg har sagt er at europeere også skal ha rett til å ha sine egne land slik som alle andre folkeslag har det. Jeg avviser hele lebensraum-tenkemåten. Europeere skal ikke kolonisere andre nasjoner, men andre nasjoner skal heller ikke kolonisere Europa. Dette er sunn fornuft, ikke ekstremisme. Det som er ekstremt er at den innfødte befolkningen på et helt kontinent blir fortrengt fra sine hjemland med aktiv medvirkning av deres egne myndigheter, slik som rent faktisk skjer i dag. Islam kan ikke reformeres eller forenes med vårt levesett. Dette er fremdeles sant.»

Denne kommentaren er riktignok skrevet i en annen sammenheng, men han ordlegger seg slik at det vanskelig kan forstås annerledes enn at han fastholder stort sett alt han har skrevet, og dermed også ovenstående utsagn om at muslimer må fjernes fra Europa.

Jeg er enig med Fjordman i at en fundamentalistisk lesning av Koranen og andre hellige tekster innen islam ikke kan forenes med et sekulært demokrati. Men jeg tror altså at han tar feil når han sier at islam ikke kan reformeres. Utfordringen for oss i Vesten er å gjøre det klart overfor våre muslimske brødre og søstre at de enten må velge å ta skrittet inn i den moderne verden og godta tett integrering i våre samfunn, eller alternativt holde fast på en fundamentalistisk forståelse av sin egen religion og godta at dette tvinger oss til å legge restriksjoner på muslimenes antall i våre land.

Per i dag har ikke vestlige ledere guts til å si noe slikt som dette, og derfor er vi midt inne i en utvikling som er svært bekymringsfull, akkurat slik Fjordman drøfter ovenfor. Men en ting er å mene at dagens utvikling ikke kan fortsette i det lange løp uten å resultere i en katastrofe. En annen ting er å ta til orde for deportasjon (alternativt likvidering eller tvungen apostasi) av millioner av muslimer. Dette siste kan ikke gjennomføres uten at det blir blodbad.

Jeg er enig med Fjordman i at utviklingen gir grunn til bekymring. Jeg er enig med Fjordman i at Europa i praksis er i ferd med å begå selvmord. Jeg tar likevel fullstendig avstand fra de ovenfor siterte synspunktene.

Her rører vi forøvrig ved det jeg mener er et kjernepunkt når det gjelder tenkning omkring samfunnsutviklingen. Stikkordet er renhet. Jeg tar avstand fra enhver ideologi som forfekter renhet; det være seg kulturell, religiøs, ideologisk, etnisk eller andre typer renhet. Det sunne og naturlige er ha en viss ’urenhet’ eller heterogenitet på disse områdene. Utfordringen er at vi ikke kan tillate hvor stor heterogenitet som helst, uten at samfunnet mister sin sammenhengskraft. De etiske dilemmaene står i kø her, og det dummeste vi kan gjøre, er å la være å drøfte dem.

Og her går det altså et viktig skille mellom konflikterende synspunkter på samfunnsutviklingen. Noen mener vi kan tåle hvor stor heterogenitet som helst, både språklig, kulturelt, religiøst og etnisk (her finnes dog et ganske så formidabelt tankekors: disse som prediker ’mangfold’ på alle bauger og kanter, er ofte innbitte motstandere av politisk eller ideologisk mangfold). Andre mener at for stor heterogenitet før eller siden, med logisk nødvendighet, vil komme til å gjøre samfunnet dysfunksjonelt, og i verste fall rive det i fillebiter. Utfordringen, slik jeg ser det, er å tillate så stort mangfold som mulig, men ikke mer enn det.

Fjordmans forhold til våpen

I sin artikkel Will Holland Survive the 21st Century (Gates of Vienna, 19.09.2008) skriver Fjordman:

My advice to Westerners in general is to arm themselves immediately, first of all mentally with knowledge of the enemy and pride in their own culture and heritage, but also physically with guns and the skills to use them.

Jeg er enig i at det finnes situasjoner der selvforsvar er legitimt, og i et samfunn preget av stadig mer utrygghet og voldskriminalitet kan det være grunn til å bevæpne seg. Slik sett er ikke dette utsagnet nødvendigvis noe spesielt å henge seg opp i. Det er likevel noe med konteksten det står i, samt den situasjonen som er skapt etter terroren 22/7, som gjør meg urolig her. Jeg tar med ytterligere ett sitat før jeg drøfter dette nærmere.

I sin artikkel Native Revolt: A European Declaration of Independence skriver Fjordman blant annet følgende:

«If these demands are not fully implemented, if the European Union isn't dismantled, Multiculturalism isn't rejected and Muslim immigration isn't stopped, we, the peoples of Europe, are left with no other choice than to conclude that our authorities have abandoned us, and that the taxes they collect are therefore unjust and that the laws that are passed without our consent are illegitimate. We will stop paying taxes and take the appropriate measures to protect our own security and ensure our national survival.»

Jeg har tidligere tolket dette som en litt storkjeftet oppfordring til sivil ulydighet; til å slutte å betale skatter og afgifter, og lignende. I forlengelsen av dette kan man tenke seg at folket reiser seg i protest mot myndighetene, slik vi har sett det i den arabiske verden den siste tiden. Og litt mer i samme gate.

Etter 22/7 er det imidlertid en annen tolkning av dette utsagnet som melder seg med full tyngde. Kan det tenkes at Fjordman med sin diffuse formulering ”appropriate measures” sikter til væpnet motstand? Mot innvandrere og/eller myndigheter? Fjordmans manglende vilje til å dementere en slik mulig tolkning i etterkant av terroren (så langt jeg har registrert), kan dessverre tyde på at han ikke vil utelukke en slik mulighet. I så fall står vi overfor nok et eksempel på ekstremisme.

For balansens skyld bør det tilføyes at dersom det går tilstrekkelig langt med korrupsjon, vanstyre og maktarroganse i et samfunn, da har folket til slutt ikke noe annet valg enn å gjøre opprør med de midler man har til rådighet. Men det er selvsagt ikke legitimt å utsette andre mennesker for fare gjennom sabotasjeaksjoner o.l. (for ikke å snakke om å gripe til våpen) før alle muligheter for å vinne frem gjennom fredelige og demokratiske virkemidler er uttømt. Vi er ikke der i Vesten ennå; ikke i det hele tatt. Derfor bør også enhver antydning som kan tolkes som en oppfordring til bruk av vold, være bannlyst.

For sin egen troverdighets skyld, bør Fjordman være svært mye tydeligere på dette området.

Venstreradikal vold

For å sette ovenstående i perspektiv, synes jeg det kan være på sin plass å ta med noen avsnitt fra Fjordmans appendiks til Selvmordsparadigmet:

Venstreradikale AFA har i årevis fysisk angrepet "rasister" som er kritiske til en innvandringspolitikk, aggressivt støttet av svenske myndigheter, som kan redusere urbefolkningen til en forfulgt minoritet i eget land. AFA skryter åpenlyst av sitt arbeid på internett. Det er svært vanskelig å tenke seg at de kan ha sluppet unna med dette så lenge uten å ha en stilltiende godkjennelse fra myndighetene for sine aktiviteter. Det er fristende å spekulere i om AFA utgjør den militante vingen av det flerkulturelle establishmentet, som brukes til å stoppe kjeften på brysomme kritikere av den rådende multikulturelle ideologien.

På Antirasistisk Senters hjemmeside sommeren 2008 var det en rekke anbefalte linker, blant dem AFA i Sverige. De ble omtalt som "Militante svenske antifascister", men tydeligvis ikke mer militante enn at ARS gjerne anbefalte dem. Linken ble senere fjernet, men i 2008 mens den fremdeles var der postet jeg en kommentar om dette på bloggen Document.no, som blir lest regelmessig av en del norske journalister. Likevel var det ingen av dem som fulgte opp saken. Det burde etter min mening ha fått konsekvenser for Antirasistisk Senters troverdighet i den norske samfunnsdebatten at de offentlig anbefalte en slik åpenbart voldelig organisasjon.

Blitz.no, hjemmesiden til de voldelige venstreekstremistene fra Blitz-miljøet i vår hovedstad Oslo, innrømmer sympati med organisasjonen og inkluderte i januar 2010 anbefalte linker til AFA i Sverige og Danmark. Venstreekstrem vold er et voksende samfunnsproblem som ikke tas alvorlig nok. Når modige personer som islamkritikeren Hege Storhaug blir overfalt i sitt eget hjem er vi nødt til å slå hardere ned på slike miljøer. AFA og lignende grupperinger bør etter min mening klassifiseres som farlige kriminelle organisasjoner og behandles deretter.

Henvisninger til Fjordman i Selvmordsparadigmet

I referanselisten til Selvmordsparadigmet er det listet opp noen titalls artikler av Fjordman. De fleste av disse er (i likhet med en rekke andre artikler og bøker) tatt med som henvisninger for den som ønsker mer informasjon om ett eller annet emne, uten at de nødvendigvis har noen sentral plass i min egen argumentasjon for dette eller hint.

I kapittel 8 i boken min har jeg imidlertid gjort bruk av tre sitater fra Fjordmans artikler. Disse er gjengitt nedenfor.

Om tro på en høyere mening

Fra Selvmordsparadigmet, side 234:

Charles Murray har skrevet en bok der han ser nærmere på menneskehetens største bragder innen kunst, kultur og vitenskap de siste 2700 år eller så (Human Accomplishment: The Pursuit of Excellence in the Arts and Sciences, 800 B.C. to 1950). I et essay som drøfter bokens innhold, konkluderer Fjordman som følger (Europe and Human Accomplishment, The Brussels Journal, 13.09.2009, min uthevelse):

Maybe belief in a higher purpose is necessary for the creation of true greatness. Achievements that outlast the lifespan of a single human being are generated out of respect for something greater than the individual. Many Europeans no longer experience themselves as part of a wider community with a past worth preserving and a future worth fighting for, which is perhaps why they see no point in reproducing themselves. Europe in the past believed in itself, its culture, its nations and above all its religion and produced Michelangelo, Descartes and Newton. Europe at the turn of the twenty-first century believes in virtually nothing of lasting value and so produces virtually nothing of lasting value. It remains to be seen whether this trend can be reversed.

Multikulturell anti-skapelse

Fra Selvmordsparadigmet, side 244:

Multikulturalismens kvasireligiøse karakter er tatt på kornet av en av verdens mest kjente bloggere (Destroying Our Culture, Gates of Vienna, 26.05.2007; jf Fjordman 2007g):

Since God, according to the Bible, created the world in successive steps, the anti-Western Multiculturalists can presumably uncreate Western man in several steps by attacking his culture, his memory, his self-confidence and above all, his religion: A Multicultural Anti-Genesis:

The Multiculturalist uncreated mankind in his own image: Confused, self-loathing individuals with no concept of right or wrong. And he didn’t create them male of female. He said that they were identical, and that claiming otherwise was sexist. And the Multiculturalist cursed them and said, “Be barren and decrease in numbers, vanish from the face of the earth, let Mother Nature rule and the fish of the sea and the birds of the air reclaim the world.”

The Multiculturalist then said, “Let here be darkness,” and there was darkness. The Multiculturalist saw that the darkness was good, and he unseparated the darkness from the light. The Multiculturalist called the light “discrimination and bigotry,” and the darkness he called “tolerance.” On the seventh day, the Multiculturalist rested, and he saw that it was good. He had unmade reason, he had unmade logic, he had unmade truth, he had unmade the very reason and desire to exist. And there was evening on the seventh day, but there was no new morning.

Likhetstrekkene mellom kommunisme og multikulturalisme er altså mange og skremmende (Fjordman 2006b-c).

Henvisninger til forfatter og årstall kan slås opp i Selvmordsparadigmets referanseliste.

Infantilisering

Selvmordsparadigmet, side 272:

Følgende fenomener ser ut til å ha en viss sammenheng:

  • Forakt for autoritet.
  • Manglende respekt for alder og visdom.
  • Dyrkelse av ungdommelighet som et ideal.[1]
  • Forakt for maskulinitet.
  • Fravær av, eller en redusert rolle for, familiefedre.
  • Manglende vilje til å ta ansvar for eget liv.
  • Ekstrem individualisme, med tilhørende liten vilje til å ta ansvar for fellesskapet.
  • Forventningen om at enhver har rett til å leve et liv der man først og fremst dyrker seg selv og sine egne interesser, uten stort andre bekymringer enn de som har å gjøre med hvordan man skal klare å finansiere det hele.

Diana West, kjent ikke minst som spaltist i Washington Times, har skrevet en bok som er viet denne typen destruktive tendenser, nemlig The Death of the Grown-Up: How America's Arrested Development Is Bringing Down Western Civilization (D. West 2007). Essayisten Fjordman drøfter disse tingene i artikkelen The Fatherless Civilization (The Brussels Journal, 15.10.2007). Her er en liten smakebit (2007b):

According to Diana West, the organizing thesis of her book "is that the unprecedented transfer of cultural authority from adults to adolescents over the past half century or so has dire implications for the survival of the Western world." Having redirected our natural development away from adulthood and maturity in order to strike the pop-influenced pose of eternally cool youth – ever-open, non-judgmental, self-absorbed, searching for (or just plain lacking) identity – we have fostered a society marked by these same traits. In short: Westerners live in a state of perpetual adolescence, but also with a corresponding perpetual identity crisis. West thinks maturity went out of style in the rebellious 1960s, "the biggest temper tantrum in the history of the world," which flouted authority figures of any kind.

De to nevnte referansene er gode steder å begynne for den som vil forstå hvilke konsekvenser infantiliseringen av samfunnet får. For et kjapt innblikk i hva som skjer i et samfunn der fedre langt på vei avskaffes, anbefaler jeg Harriet Sergeants rystende reportasje i The Daily Mail (Sergeant 2009).

Henvisninger til forfatter og årstall kan slås opp i Selvmordsparadigmets referanseliste.

Fjordmans appendiks i Selvmordsparadigmet

Fjordmans mest sentrale bidrag til Selvmordsparadigmet er ikke de artiklene jeg har sitert fra ovenfor, men derimot det appendikset han skrevet spesielt for boken. For å gjøre det så lett som mulig for folk å delta i de videre drøftelsene av Fjordmans rolle i samfunnsdebatten, samt mitt samarbeid med ham, er det aktuelle appendikset i dag gjort tilgjengelig i sin helhet på selvmordsparadigmet.no.

Oppsummering og konklusjon

Mange er av den oppfatning at alle «anstendige» mennesker ganske enkelt bør vende Fjordman ryggen. Jeg mener det blir feil. Hans produksjon av essayer de siste seks årene er en intellektuell prestasjon av de sjeldne. Han kan virke både enøyd og monoman, javisst. Han bærer preg av et litt for langt opphold i antijihadistiske ekkokamre, og ditto mangel på evne til å lytte til kritikk eller delta i reell meningsbrytning. Han har hatt som sitt varemerke en retorikk som ikke er gangbar etter 22/7, og noen av hans synspunkter er kort og godt uakseptable.

Til tross for dette vil jeg, i hvert fall inntil videre, fastholde at Fjordman har gitt såpass viktige bidrag til vår forståelse av samfunnsutviklingen i Vesten de siste tiårene, at det blir feil å nekte å forholde seg til hans tekster.

Videre lesning

Med tanke på dem som er interessert i å få en bedre innblikk i Fjordmans tankeunivers, har jeg plukket ut en liste over det jeg mener er noen av hans beste og/eller viktigste artikler. I tilfeldig rekkefølge:

  1. The Failure of Western Universities, Global Politician, 14.10.2007 http://www.campus-watch.org/docs/author/Fjordman

  1. Political Correctness — The Revenge of Marxism, Gates of Vienna, 14.06.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/06/political-correctness-revenge-of.html

  1. Caucasophobia — the Accepted Racism, Gates of Vienna, 23.10.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/10/caucasophobia-accepted-racism.html

  1. Stupidity Without Borders — The Alliance of Utopias, Gates of Vienna, 14.07.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/07/stupidity-without-borders-alliance-of.html

  1. The Failure of Western Feminism. Gates of Vienna, 31.08.2008. gatesofvienna.blogspot.com/2008/08/failure-of-western-feminism.html

  1. How the Feminists’ “War against Boys” Paved the Way for Radical Islam, Global Politician, 12.11.2007 http://www.globalpolitician.com/23722-feminism

  1. How Feminism Leads to the Oppression of Women, The Brussels Journal, 15.02.2007 http://www.brusselsjournal.com/node/1908

  1. Aztlan - End Of The American Dream. Global Politician, 17.06.2007. www.globalpolitician.com/22957-immigration

  1. The Flaws of the Western Man. Global Politician, 21.06.2007. www.globalpolitician.com/22981-race

  1. The Background of Multiculturalism. Islam Watch, 16.11.2006. www.islam-watch.org/Fjordman/Multiculturalism.htm

  1. Little Green Footballs and Racism in the United States, The Brussels Journal 01.11.2007 http://www.brusselsjournal.com/node/2613

  1. How the West Was Lost. The Brussels Journal 04.12.2006. www.brusselsjournal.com/node/1721

  1. A Culture of Lies. The Brussels Journal, 26.07.2007. www.brusselsjournal.com/node/2267

  1. Why Transnational Multiculturalism is a Totalitarian Ideology. Gates of Vienna, 12.06.2007. gatesofvienna.blogspot.com/2007/06/why-transnational-multiculturalism-is.html

[1]Her må vi skille mellom det å leve sunt og ta var på kroppen sin, og det å dyrke ungdommelig væremåte og tenkemåte lenge etter at man burde ha blitt voksen. Det første er bra, det andre er tåpelig.

Robin Haug
Innlegg: 3
Kommentarer: 468

Kommentar #1

Jeg er for ytringen. Det er fordi jeg vet jeg kan ta feil. Jeg er for våpenet. Det er fordi jeg vet at ingen myndighet er riktig.

Kato Nykvist
Innlegg:
Kommentarer: 1

Intellektuell prestasjon?

Kommentar #2

Interessant, om enn omstendelig, redegjørelse av Anfindsen om sitt forhold til Peder Jensen (Fjordman).

Men at en mann (Jensen) som på ramme alvor tror vi befinner oss i en verdenskrig samtidig begår "intellektuelle prestasjoner av de sjeldne" faller på sin egen urimelighet.

Likeledes henger det ikke på greip at en mann som legger så hårreisende premisser til grunn for sin verdensanskuelse "leverer viktige bidrag til vår forståelse av samfunnsutviklingen i Vesten".

Nils Svendsen
Innlegg:
Kommentarer: 76

Kommentar #3

Hadde Fjordman vært ABB, hadde jeg skjønt behovet for en nærmere avklaring. Fjordman er imidlertid ikke ABB, og Fjordman er ikke ansvarlig for ABB. Fjordmans artikler står på sine egne bein, så kan man være enig eller uenig i hans analyser, slik man nødvendigvis er enig eller uenig med noen i alle debatter. Fjordman skriver i din bok Selvmordsparadigmet. Det Fjordman har skrevet her, er det relevant for deg å ha en avklaring til da Fjordman er medforfatter i din bok. Hva Fjordman øvrig har skrevet, får han stå for selv.

Det er avslørende å se hvordan media avskriver alle kontakter mellom religiøse overhoder og religiøse "lovgivere" og autoriteter og deres tekster og uttalelser, og norske offentlig betalte organisasjoners direkte forhold til disse. Men skal avkreve botsgang, selvpisking og offentlig syndforlatelse for å ha tilstøtende meninger i et høyaktuelt politisk meningsunivers, der en gal mann har gått av skaftet. Jeg tar på ingen måte ansvar for ABBs handlinger eller forykte virkelighetsunivers, selv om han har tatt galskap sin inn i kritiken av innvandrings- og integreringspolitikken. ABB er ikke skapt av innvandringsdebatten. Dersom Fjordman, eller Frp eller Tybring-Gjedde eller Anfindsen eller hvem pokker tenkes bort, ville ABB sin galskap vært nøyaktig like mye tilstede.

Den kvasiårsaksrekke som tendensiøst fremføres av noe så perverst som langt inn i regjering og storting, må få våre grunnlovforfedre til å vri seg i grava. Falskheten og det intellektuelle forfallet er til å ta og føle på der kravene om sensur og "ytringsansvar", et "ansvar" som aldri kan bli annet en en moralsk subjektiv grense ut i fra ens eget politiske ståsted, fullstendig i konflikt ved den juridiske menneskeretten ytringsfriheten og dens begrunnelse.

Jeg føler ikke annet en skam når jeg leser hva som kommer fra våre folkevalgte og fra ansvarlige redaksjoner i disse prøvelsestider. Det er svært få som består prøven...

Robin Haug
Innlegg: 3
Kommentarer: 468

Ekkokamrene i Qur'an

Kommentar #4

Jeg er enig med Fjordman i at en fundamentalistisk lesning av Koranen og andre hellige tekster innen islam ikke kan forenes med et sekulært demokrati.

Islam har et særlig problem som de andre Abrahamske religionene, og øvrige religioner, ikke har. Qur’anen er verken mer eller mindre enn Allahs egne ord; den er Allahs siste og finale budskap til menneskeheten. Det kommer ikke flere tekster fra Allah; han har allerede gitt menneskeheten en tekst, og den er selvsagt, som med alle andre ting relativ Allah, uttrykk for ultimat perfeksjon.

Problemet er således hvordan man kan tenke seg en reformasjon av Islam. En reformasjon forutsetter for eksempel nytolkning og justeringer i forhold til øvrige utviklingstrekk i de gitte samtider. Men hvordan reformerer man noe som i utgangspunktet er fastlagt som selveste guddommens egne ord? Reformasjon av Islam krever intet mindre enn at muslimer går mot selve Allahs egne ord. Apostase er som bekjent ikke noe man ser mildt på innenfor Islam.

Følgelig er jeg redd for at Peder Jensen kan ha rett i at reformasjon av Islam er umulig. Hvis reformasjon er umulig vet vi nøyaktig hva vi har å forholde oss til ved å ganske enkelt studere Qur’an, Hadith, osv. Qur’an er selvsagt ikke modererbar; den er absolutt, hevet over menneskers små disputter, og å betrakte som en serie av endegyldig kommandoer.

Søren Ferling
Innlegg:
Kommentarer: 563

Kommentar #5

@ Robin Haug - Kommentar #4

Ikke for at svælge i pessimisme, men man kan se Wahab som islams Luther - den som rensede islam for alt det senere af mennesker tilføjede og gik tilbage til de rene kilder - og skabte wahabismen i analogi til lutheranismen.

Desværre er grundskrifterne såvel som religionsstifterne i de to systemer så forskellige som dag og nat.

Hanni Afsar
Innlegg: 4
Kommentarer: 137

Fjordman

Kommentar #6

Kunnskapsrik og svært produktiv, men skriver langdrygt.

Avslører hykleri og inkonsekvens i samfunnet.

Mangel på ydmykhet og kan ikke ta selvkritikk.

Han er god til å skrive, men han er ikke god til å lytte.

Verdensbilde er til tider temmelig svart-hvitt. Oppblåst ego!

Han skriver om politikk, religion, filosofi, kultur, evolusjonsteori og vitenskapshistorie.

Han mangler "fingerspitzgefühlen" men er en formidabel intellektuell kapasitet.

Sitter du lenge nok som konge på haugen i et ekkokammer, blir du arrogant og belærende.

Konklusjon: Kanskje på tide at han får seg en dame?

Rune Berglund Steen
Innlegg: 46
Kommentarer: 62

En tvilsom redningsoperasjon

Kommentar #7

Ole Jørgen Anfindsen forsøker å redde Fjordman fra ruinene av Breiviks herjinger. Den oppgaven burde være umulig. Anfindsen har flere ganger erklært åpent at han har gjennomgått en prosess med kritisk gjennomgang av eget samfunnssyn etter 22. juli. Det står det i utgangspunktet respekt av. Når han nå bruker sin reformerte posisjon til delvis å forsøke å restituere Fjordman som en profet for vår tid, risikerer det derfor først og fremst å skade ham selv.

Anfindsens innlegg er delvis et oppgjør med Fjordman, men det er også et forsøk på en redningsoperasjon. Han tar et oppgjør med noe av Fjordmans tankegods, samtidig som han forsøker å løfte frem Fjordman som noe av en muslimhatets Leonardo da Vinci. Det er et oppgjør mellom to personer som tenker likt om mye, og ulikt om noen ting. Fjordmans vektlegging av hudfarge/genetikk nevnes eksempelvis ikke i Anfindsens ”oppgjør”, siden Anfindsen ikke selv er så fremmed for den typen tenkning.

Verst er det kanskje når Anfindsen skriver at Fjordman har gitt viktige bidrag til ”vår” forståelse av samfunnsutviklingen. Unnskyld, ”vår”? Hvem er dette ”vi”? Mener Anfindsen virkelig at det norske samfunnet står i en slags gjeld til Fjordman fordi han, med sine monomane utlegninger om islams redsler og våre regjeringers daglige forræderi, har lært oss så mye? Den som har lært av Fjordman, er først og fremst Breivik. Det er det ingen grunn til å være takknemlig for.

Anfindsen finner det problematisk at Fjordman ikke har tatt tilbake en formulering om at muslimer skal fysisk fjernes fra Europa, samt noen beslektede utsagn. Man får nesten inntrykk av at formuleringer som dette skulle være et slags unntak fra Fjordmans tankeverden, som om alt var i orden bare man fjernet noen formuleringer her og der. Det uforsonlige synet på muslimer og formaningen om ekstreme tiltak er imidlertid en integrert del av Fjordmans opphaussede, konspiratoriske og hatefulle verdensbilde. Det er også den åpenbare konklusjonen på skriveriene hans om et Europa under angrep. Slik sett er det bedre at Fjordman fortsetter å si det åpent, heller enn bare å la det være implisitt.

Man får et mer enn tydelig nok innblikk i Fjordmans verdenssyn i et blogginnlegg fra 9. juni i år, hvor han fremhever at islam ikke er den primære fienden, men statene vi bor i. Islam er slik sett en ”infeksjon”, men bare en ”sekundær infeksjon”. Fjordman betrakter USA og Frankrike med spesielt hat fordi de har godtatt blanding av ulike folkeslag. Han mener at USA er ”Det anti-hvite imperiet”. Innvandrere er ”kolonisatorer”. Det som pågår, er en ”invasjon”. Hollywood m.fl. fremmer ”genetisk kommunisme”. Hvite utsettes for ”etnisk rensning”. Muslimer har angivelig en gudegitt rett til å massakrere Fjordmans ”folk”. Muslimer er et ”et folk som er fiendtlig inntil det voldelige”. Han ”avskyr” islam. Folket i USA og Frankrike frarøves sine rettigheter, sin identitet og til sist kanskje sin eksistens, alt med herskernes velsignelse. Ja: Regjeringene i alle vestlige land begår ”landsforræderi” hver dag. Det er et verdenssyn preget av sofisteri og vanvidd. I tillegg til mye annet er det også et dypt rasistisk verdenssyn. Hos Fjordman går hudfarge, genetikk og religion over i hverandre; trusselen mot de ”hvite” står sentralt.

Dette inngår i hva Anfindsen omtaler som ”en intellektuell prestasjon av de sjeldne”. Det er også hva Fjordman skrev en måneds tid før Breivik gikk ut og begikk sine myrderier, ut fra et mentalt univers som på sentrale punkter ligger tett opp til Fjordmans.

Anfindsen er litt mer moderat enn Fjordman på noen for så vidt viktige punkter, men Anfindsen tegner også, i likhet med Fjordman, et opphausset krisebilde av samfunnsutviklingen: ”I tillegg skriver han om problemstillinger som i ytterste konsekvens kan bety liv eller død for hele den vestlige sivilisasjon, samt for mange av oss som tilhører denne sivilisasjonen.” ”Noe er meget, meget galt i Vesten, og Fjordman er en av de fremste skribentene i vår tid når det gjelder å avsløre akkurat dette.” ”Jeg er enig med Fjordman i at Europa i praksis er i ferd med å begå selvmord.” Anfindsens avstandtagen til Fjordman blir komplisert i et slikt perspektiv. De deler synet på at vi går inn i en katastrofe, men det forblir like vanskelig som før å se hva slags konsekvenser Anfindsen mener vi bør trekke av dette.

Videre: ”For balansens skyld bør det tilføyes at dersom det går tilstrekkelig langt med korrupsjon, vanstyre og maktarroganse i et samfunn, da har folket til slutt ikke noe annet valg enn å gjøre opprør med de midler man har til rådighet.” Fjordman lever i en annen verden enn meg. Men når Anfindsen sitter i Norge i 2011 og finner det nødvendig å tilføye at vold i noen tilfeller kan være på sin plass, blir det bare snakk om gradsforskjeller.

På den positive siden skriver Anfindsen: ”Det desidert viktigste momentet her er at vi alle har et moralsk ansvar for å være mer forsiktige enn før når det gjelder å bruke stigmatiserende betegnelser på meningsmotstandere, gitt sommerens tragedie.” Dette er en viktig lærdom, men det er tross alt også den minimale lærdommen man kan hente ut av terrorangrepene. Det er ikke de spissede formuleringene som er problemet i Breiviks manifest – det er samfunns- og menneskesynet.

Videre: ”Tilsynelatende er han blitt offer for sin egen, formidable intellektuelle kapasitet; når man er så smart som Fjordman, kan det være fristende å betrakte alle andre som fjols.” Fjordman er i essens en monoman hobbyideolog som er over gjennomsnittet god i engelsk. Alle de som priser Fjordmans essayistiske evne får meg først og fremst til å tenke at de aldri har lest god essayistikk.

Robin Haug
Innlegg: 3
Kommentarer: 468

Venstresiden og superstrukturen

Kommentar #8

Det er et verdenssyn preget av sofisteri og vanvidd.

Historien viser gjennomgående en tendens til kolonialisering, herredømme, rivalisering, fortrengning, undertrykkelse av andre folkegrupper, osv. Dette er empirien. Med globaliseringen, hvor kapitalismen alene råder grunnen, får vi en strukturelt tvunget demografirevolusjon av et omfang og med en hastighet som aldri tidligere er sett i historien. En hypotese om at dette vil medføre bare økt grad av konflikter og kriger, står seg derfor allerede i utgangspunktet bedre enn hypoteser om at det hele nok skal gå. FN har for eksempel nylig vedtatt at kapitalistisk globalisering så vel som dennes superstrukturelle multikulturalistiske konsekvens er ikke mindre godt enn nødvendig. Men selvsagt, en kan alltids håpe på at miraklenes tid likevel ikke var død, og at hvis man voldsomt og helt ukritisk akselerer hva som tidligere har gitt konflikter og kriger så vil det på mystisk vis bare opphøre av seg selv.

Selv tilhører jeg venstresiden. Jeg har for eksempel stemt RV, og jeg har over en årrekke lest Marx og andre radikale tenkere og filosofer (Bataille, Foucault, Adorno, Horkheimer, Habermas, Derrida, osv.). Jeg har også vært med på å organisere kirkeasyl, og har for mange år siden hatt lederverv innenfor SOS rasisme. Bare for å nevne noe. Hva jeg ikke forstår er at dagens venstrefolk er de som mest effektivt støtter kapitalismens herjinger. Helt på tvers av tradisjonens politiske filosofi, helt i blinde, uttrykker venstresiden en fanatisk støtte til selve den superstrukturen som er produsert av den infrastruktur som de på papiret proklamerer at de er i mot! Ironisk? Enten har vi å gjøre med et bisart politisk newspeak, eller også er folk på venstresiden i dag kunnskapsløse. Venstresidens knallharde analyser av de virkelige motorene i samfunnsutviklingen er vekk, og i stedet har vi fått en flat, ubetinget, og innholdsløs ”ikke rør ved massemigrasjonene.”

”Ikke mobb kameraten min!” Det er fint, helt normalt. Men forstår man virkelig ikke hva som fikk kameraten til å reise halve jordkloden rundt vekk fra sitt hjem? Venstresiden i dag fremstår hylende naiv.

Jeg er ingen rasist. Jeg tror ikke det finnes slike essenser. Ikke på noe område innefor vitenskapen. Men jeg kan så langt ikke finne grunn til ikke å tro at evolusjonens mekanismer også virker på oss. Ikke utenkelig kan det tenkes at genetikk og kultur inngår i ikke-tilfeldige sammenhenger. Slikt kjenner vi jo fra det øvrige dyreriket. Jeg er derimot kulturalist. Selvsagt er det stor forskjell på kulturer. Også med hensyn på at noen kulturer er bedre enn andre. For eksempel er jeg av den mening at en demokratisk kultur hvor man har fri filosofi, kunst, litteratur, politikk, og vitenskap, er lysår bedre for menneskeheten generelt enn, for eksempel, de forskjellige utgaver av den islamske kultur. Dette må jeg ha lov til å mene uten å bli stemplet og kalt de styggeste ting. Man må også forsøke og forstå at slikt ikke forutsetter et hat.

Jeg foreslår at man heller snakker sak. Og ikke utstiller opponenter i de groveste ordelag. I siste tilfelle har man jo tilkjennegitt at man intet har å komme med, og at man er mer opptatt av å signalere fraternisering.

Maria Danielsen
Innlegg:
Kommentarer: 1

Multikultur og intensjon

Kommentar #9

Noen snakker om multikulturalisme og kulturmarxisme. Multikultur beskrives som en ideologi som venstresiden har innført i norsk politikk. Det norske samfunnet beskrives av noen som et multikulturelt prosjekt.

Ovennevnte beskrivelser impliserer en bestemt forståelse av venstresidens politikeres intensjoner. Det "multikulturelle prosjektet" fremstilles som et vestlig/sosialistisk?/elitistisk selvmordsprosjekt løsrevet fra og uten sammenheng med de ulike politiske, økonomiske og sosiale situasjoner/kriser/konflikter som finnes i ulike deler av verden.

Er innvandringen til Norge som følge av venstresidens politikeres (irrasjonelle?) ønske om å utslette seg selv, som følge av Norges behov for visse typer arbeidskraft eller som følge av politiske, sosiale og økonomiske problemer og konflikter i verden? Min egen oppfatning er at innvandring (og migrasjon) er som følge av de to sistnevnte. Er det første alternativet virkelig mulig?

Etter min oppfatning virker ideen om vestlige politikeres ønske om utslettelse av det vestlige, demokratiske samfunnet absurd. Eller er problemet at de ikke er bevisste hva som "faktisk skjer"? Mange kritikere vil kanskje heller mene det, enn at det er intensjonelt? For det er vel ingen som ønsker å utslette seg selv, sin kultur, sin identitet, men mindre man er suicidal? Og et helt samfunn kan vel ikke være suicidalt? Eller kan det det?

Innvandring byr på visse utfordringer og problemer, så klart, i tillegg til "berikelse og bla bla bla". De fleste av oss "multikulturalister" (er jeg en multikulturalist?) som har kontakt med innvandrere vet på hvilke måter dette har en positiv innvirkning i våre liv, akkurat som det meste av all mellommenneskelig kontakt har, uavhengig av etnisitet, hudfarge, religion eller andre forskjeller det måtte være mellom oss.

Noen ser på innvandring som et ledd i en "krig" mellom sivilisasjoner(?), som et landsforræderi begått av våre politikere, altså som en prosess med mange destruktive intensjoner bak. Andre ser på innvandring som en konsekvens av krig og konflikt, økonomiske, politiske og sosiale problemer, og behov for arbeidskraft... og forelskelse på tvers av landegrenser...

Det finnes selvfølgelig noen islamister med destruktive intensjoner som rammer både "oss og dem selv". Men det finnes da nok av vestlige, kristne (eller ateister eller agnostikere for den saks skyld) som har likeså destruktive intensjoner for andre enn "oss selv". Eller?

Noen innvandringskritikere som snakker om innvandring som et multikulturelt prosjekt fra våre politikeres side, virker tilsynelatende ignorante overfor de problemer som eksisterer rundt forbi i verden og som naturligvis leder til migrasjon på tvers av landegrenser og kontinenter. Noen virker uinteressert i eller uvitende om den vestlige verdens bidrag og ansvar for mange av de problemene som finnes i andre deler av verden. (Her vil mange være uenig med meg i den vestlige verdens ansvar for problemer i andre land. La meg bare nevne krigføring og billige H&M-klær sydd for en ulevelig luselønn .... mye kan nevnes. Og ja, det finnes andre ansvarlige enn bare "oss i vesten", men hvis man skal klage, da får man ta på seg sin del av ansvaret også!)

Er det mulig å snakke om de innvandringens utfordringer og problemer som bør løses uten å tilskrive "våre" politikere og de mennesker som av ulike grunner er på flukt eller flyttefot over landegrenser forræderiske, destruktive og diverse andre negative motiver og intensjoner?

Det er, etter min oppfatning, et av de største problemene i mye av den innvandringskritiske argumentasjonen: tilleggingen av negative motiver og intensjoner hos de migrerende mennesker som en gruppe eller kultur som helhet og de som aksepterer innvandring som en naturlig prosess og konsekvens av ulike forhold i verden.

(Og ja, det er lov til å regulere og stille krav og ha forventninger om intergrering og respekt for lover osv.)

Del dette innlegget: