Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Geir Martinussen
Innlegg: 6
Kommentarer: 2

Loven brytes hver eneste dag

- 3736 visninger Innlegg

Svært mange elever får ikke den undervisningen de har krav på. Dette vet vi. Politikerne vet det også, i likhet med skolemyndighetene.

Ifølge Opplæringsloven har alle elever rett til et «godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring». Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning «har rett til spesialundervisning». Hva forteller forskning? At over 8 prosent av elevene i grunnskolen får spesialundervisning.

En ny studie foretatt av Senter for praksisrettet forskning (SePU) som er finansiert av Kunnskapsdepartementet forteller at elever som får spesialundervisning er mindre motiverte, trives dårligere, jobber mindre og oppnår svakere resultater. Dessuten har de dårligere sosial kompetanse. Tidligere studier har vist det samme.

Dermed kan man spørre om spesialtilbud generelt bør utgå. Selvsagt kan man også spørre om det er årsaker til at forskningsresultatene viser det de gjør – eller hevdes å vise. Har alle faktorer vært vurdert? Har rammene vært for snevre? Eller har selve utgangspunktet vært feil?

At elever som sliter med ulike problemer fungerer dårligere totalt sett enn elever i normalløp, er i seg selv ikke spesielt overraskende. Her ligger heller en del av definisjonen på elever som har behov for spesiell oppfølging. Spørsmålet er hvordan disse elevene ville ha skåret dersom de ikke fikk spesialundervisning. Hva med referansegruppe? For selvsagt blir det helt feil å sammenligne direkte med elever som får ordinær undervisning. Noen elever tas ut av klassen et større eller mindre antall timer. Andre går i mer faste spesialopplegg/alternative opplegg. Hvordan fungerer disse i forhold til det de ville gjort i normalskolen? Og hva med referanseelever her? Ikke minst; hvilke lærerkrefter tilbys elever med spesielle behov?

I Opplæringsloven står det at den som skal tilsettes i undervisningsstilling «skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse». Samtidig vet vi at over halvparten av de som driver spesialundervisning i Norge er ufaglærte. Slik kan det ikke fortsette. Elever med spesielle behov (på ulike områder) bør ha krav på de spesielt gode lærerne. I stedet har spesialundervisning utviklet seg til nærmest å bli en salderingspost.

Hva gjør departementet? Fra opplæringsloven: «Dersom det blir oppdaget forhold som står i strid med denne loven eller med forskrifter gitt med hjemmel i loven, kan departementet gi pålegg om å rette på forholdene.» Hvor mange forhold er oppdaget? Og hvor mange pålegg er gitt? Mens det i helsevesenet stadig snakkes om hvor viktig det er å luke ut ukvalifiserte, går man meget stille i dørene i skolesammenheng. Der er det ikke en gang snakk om å søke dispensasjon.

Det finnes gode alternative tilbud for elever som faller ut av ordinær undervisning. Tilbud som nettopp har de spesielt kompetente lærerne, og som kan vise til utmerkede resultater. Og der elevene dessuten gir uttrykk for høy trivselsfaktor. Hvorfor forskes det ikke på disse?

For svært mange teorifaglig svake elever fungerer vårt ordinære skolesystem overhodet ikke. Mange sliter med til dels tunge problemer. De følger daglig en undervisning som de ikke får noe som helst faglig utbytte av. Og noen blir «problemelever». En løsning for mange av disse har vært at de utplasseres for eksempel en dag i uka. Hvordan takler de etterpå en skolehverdag der de har mistet undervisning, for så å komme inn igjen etter at klassen har jobbet seg videre? Ofte er jo dette en gruppe som sliter faglig.

I en vanlig skoleklasse kan det være 30 elever med svært ulik bakgrunn – også faglig. Noen får knapt med seg noe som helst av undervisningen, andre skjønner alt. Det intellektuelle utviklingsnivået kan ha et spenn på både tre og fire år blant elevene i samme klasse. Gjennomsnittlig er minst en elev i en klasse hyperaktiv – i tillegg har andre elever krav på spesiell oppfølging av andre årsaker. Og her skal læreren «i rolige og ryddige former» gi hver enkelt elev lovpålagt tilpasset undervisning. Det sier seg selv at dette er en uforholdsmessig stor utfordring for en lærer, umulig å oppfylle vil nok mange mene. Så vet vi da også at over 20 prosent av elevene forlater grunnskolen uten en så grunnleggende ferdighet som å kunne lese. Og at en tredel av elevene ikke fullfører videregående skole.

Spesialundervisning og alternative opplegg viser seg dermed dyrere enn å beholde elevene i ordinære klasser. Dyrere på knappe skolebudsjett, og på kort sikt. At sosialbudsjett og kriminalbudsjett i ettertid må fange opp mye her, tas ikke med i vurderingen. Også de er altfor knappe, men de ville utvilsomt vært romsligere ved en mer helhetlig og langsiktig tenkning. Det bør gå an å tenke forebygging.

Kan Norge lære av Finland? I Norge brukes det lite ressurser på spesialundervisning de første skoleårene. Vi venter og ser det an. Deretter setter vi inn altfor små ressurser altfor sent. I Finland starter de med spesialundervisning tidlig i skoleløpet, dermed blir behovet langt mindre senere. Selv om landenes skolesystem ikke er fullt ut sammenlignbare, har vi helt sikkert mye å lære av grunntanken i Finland.

Kristin Halvorsen signaliserer at man nå vil «snu pyramiden» og satse på tidligere innsats. Først skal det kartlegges. Gode intensjoner og medfølgende kartlegging har det vært mye av, men i liten grad har det vært konkret oppfølging. Kan vi håpe på oppfølging denne gangen?

Norske politikere og skolemyndigheter står overfor store utfordringer. Hva gjør dere? Gjeldende lov gir alle elever rett til tilpasset opplæring – og garanterer spesialundervisning til de som trenger det. I dagens skole er dette en illusjon.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Hans Poppe
Innlegg:
Kommentarer: 1

Gammeldags tankegang.

Kommentar #1

En del gode tanker her, men utsagnet: " Elever med spesielle behov (på ulike områder) bør ha krav på de spesielt gode lærerne." er jeg ikke enig med ham i. Selvsagt skal også elever med behov for spesialundervisning ha gode, kvalifiserte lærere, men "de spesielt gode lærerne" bør forbeholdes de spesielt gode elevene.
tross alt er det slik at det er de "flinke" vi må satse mest på. De er de som blir fremtidens lokomotiver, innovatører, og skapere av både arbeidsplasser og skatteinntekter for staten/felleskassen.
Det som skrives i artikkelen lukter sterkt av "utjamningspoilitikk", som i praksis aldri betyr at alle skal bli like gode, men at alle skal bli like (dårlige), i redsel for å komme til å stigmatisere en-eller-annen.
Så lenge vi holder på slik, vil vi efterhvert komme til å sakke så langt efter land som satser på utdannelse og kunnskap, at det kan gå virkelig galt. Dersom vi tror at vi er så styrtrike at vi ikke trenger å tenke på fremtiden, tar vi grundig feil. Statens pensjonsfond utland (oljefondet) har mange penger, men hvis vi skulle ha delt det mellom alle i Norge i dag, ville det neppe ha blitt mer enn 400-450 tusen pro persona. Ser man det slik, forstår de fleste at dette ikke er nok til å pensjonere hele landet.
Derfor trenger vi lokomotivene, innovatørene, gründerene og ikke minst; de flinke elevene. De arbeidssomme og dyktige. De som skal bli vår fremtid. De er de som bør prioriteres når de "de spesielt gode lærerne" skal fordeles.

Jada, jeg forventer mye pepper for dette, men det er alvorlig ment, efter mange år som lærer i videregående skole...

Geir Martinussen
Innlegg: 6
Kommentarer: 2

Les en gang til, Poppe!

Kommentar #2

Selvsagt skal vi også være opptatt av de spesielt gode elevene. Også de forsømmes. Det Poppe tar opp, er imidlertid en annen diskusjon, selv om også den er viktig.

Jeg vil oppfordre Poppe til å lese kronikken på nytt. Vi er neppe uenige i at loven brytes, at spesialundervisning i stor grad drives av ufaglærte, at 20 % går ut av grunnskolen uten å kunne lese, at over 30 % faller fra i videregående skole. Neppe heller i at for svært mange elever fungerer ikke vårt ordinære skolesystem. Og kanskje er vi også enige om at forskningen synes å ha hatt et noe snevert utgangspunkt. Så hva bør gjøres?

Dette dreier seg ikke om "utjamningspolitikk", men om å gi elever et tilbud som de har krav på etter opplæringsloven. Og heller ikke Poppe er vel uenig i at de skal få det?

Heidi Stakset
Innlegg: 49
Kommentarer: 3637

Dresserte borgere?

Kommentar #3

Hans Poppe,

Skillet mellom "flinke" og " uflinke" elever er et resultat av karaktersystemet. Skolen introduserer elevene for en konkurransementalitet der de lærer å hevde seg faglig og dominere hverandre i klasserommet. De som ikke rekker opp handa, forandres raskt til et lyttende publikum. I lengden blir det kjedelig å sitte på benken så de faller i fra, på den ene eller andre måten. (De såkalt "late og udugelige".) De taleføre elevene ender opp som avdelingsledere eller politikere senere i arbeidslivet. De har lang fartstid med øving og tale i systemet.

Unntaket fra denne regelen er lærere eller ledere som er våkne og oppmerksomme på alle elevene, slik Geir Martinussen er.

Er det likevel et mål å være så flink, Hans Poppe? Det er ytterst slitsomt med mennesker som hele tiden skal bevise noe. Dessuten, for å lykkes i skolen, som i politikken, må man være konsekvent systemtro, og det er absolutt ikke en fordel dersom du skal utvikle selvstendighet, integritet og modenhet.

Man kan ende opp som en dressert og hodeløs ansatt slik bildet på Hans Poppes plass illustrerer så presist, uten sammenligning forøvrig. De dresserte kan begynne å jobbe på Statoil, der får de til og med karakterer... Og de vil selvsagt ikke finne på å ytre kritikk når Statoil driver gassvirksomhet i Persiabukta mens Iranske myndigheter kapper hodene av iranere under sine årlige julehenrettelser. Ved å tenke en kritisk tanke ville jo ansatte i Statoil risikere å få dårlige karakter, og det vil jo ikke de flinke borgerne som bygger nasjonen Norge, vil de vel?

Bjørn Smestad
Innlegg:
Kommentarer: 1

Ja, de flinke må ha gode lærere

Kommentar #4

Jeg er enig med Poppe i at "de flinke" må ha gode lærere.

Men hvem er "de flinke" mon tro? Hvordan vet Poppe, eller rektor, hvem de flinke elevene er - de som i Poppes ord "blir fremtidens lokomotiver, innovatører, og skapere av både arbeidsplasser og skatteinntekter"? Det kan nok hende at også lille Petter, som sliter med skolen akkurat nå, kanskje på grunn av familieforhold eller hva som helst, kan vokse opp til å bli Norges neste Olav Thon, Edvard Munch eller Morten Harket?

Men skal vi først være kynisk økonomisk interesserte: Selv om du ser på de skoleflinke som potensielle "lokomotiver" og de skolesvake som potensielle sosialklienter eller småkriminelle, så vil faktisk det å gjøre "de svakeste" i stand til å klare seg selv og få et godt liv spare vel så mye skattekroner som det å få en "ener" til å bli et "lokomotiv".

Og så har vi det rent etiske: Det er staten som tvinger folk til å sitte stille på skolebenken i ti år fra de er 6 til de er 16. Det er samfunnets forbannede plikt å gjøre oppholdet der så lite skadelig som mulig for den delen av ungeflokken som har bedre anlegg for alt annet enn det boklige og teoretiske.

Del dette innlegget: