Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Ali Esbati
Innlegg: 27
Kommentarer: 1

Bunnløs spiral

- 5190 visninger Innlegg

NHO-direktør Stein Lier-Hansen mener vi alle bør «ta en SAS». Det vi er vitner til er en beinhard klassekamp, ført ovenfra av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende 
interesser og standpunkter.

I forrige uke hadde NHOs Stein Lier-Hansen latt seg inspirere av SAS-débâclet og ønsket seg nå svenske lønninger i julegave til nordmenn. Uten en «moderasjon» kunne vi «få flere eksempler på at ansatte velger å gå ned i lønn og ytelser for å sikre sin egen arbeidsplass» (min kursiv), meldte direktøren.

Men de svenske arbeidsgiverne og deres politiske gren i regjeringspartiene er på sin side ikke fornøyd med arbeidstakeres lønninger og arbeidsvilkår i Sverige. NHOs svenske kollegaer gjentar stadig at den høye ungdomsledigheten i landet (over 20 prosent) bare kan fås ned ved hjelp av lavere inngangslønner. At generelle skattelettelser til arbeidsgivere som har unge ansatte hittil har vært en arbeidsmarkedspolitisk fiasko, men et deilig direktebidrag til McDonalds, ser ikke ut til å dempe deres glød.

I Danmark, som også nevnes av Lier-Hansen, presenterte partiet Venstre bare noen uker tidligere sin «økonomiske plan». Høyreopposisjonens originale idé er at de danske lønningene må holdes tilbake. Danmark skal ha - tyske lønner. Og svenske skatter.

Før i tida betydde tyske lønner stabil velstandsøkning. Men det er den «moderne» tyske lønnspolitikken som danske Venstre lar seg begeistre av. Der sank nemlig reallønningene for medianinntektsmottakerne med sju prosent mellom år 2000 og 2010. De nedre 40 prosentene på inntektsstigen fikk se sine reallønner synke med nesten en femtedel. Dette er ikke minst en følge av at staten bevisst har skapt et lavtlønnsmarked nærmest befridd fra sosiale rettigheter. Dette presser i sin tur lønningene i andre deler av arbeidsmarkedet. I dag jobber nesten 10 millioner tyskere for mindre enn 7 euro (cirka 55 NOK) i timen, og rundt 1,5 millioner tjener så lite at de ikke en gang kommer opp på eksistensminimum. «Vi har etablert en av de beste lavtlønnssektorene i Europa», skrøt Gerhard Schröder, den sosialdemokratiske kansleren som introduserte disse tiltakene. Selv tapte han valget til den ekte høyresida og kunne i stedet godte seg med eksepsjonelt velbetalte oppdrag for russiske gass-interesser. «Vi skal nok bare være glade for at tyskerne har hatt en moderat lønnsutvikling», sa for øvrig Lier-Hansen til Klassekampen 4.8.2012.

Sånn snurrer spiralen - og med den verdens økonomiske tilstand. De seneste tre tiårene har kapitaleierne over hele den vestlige verden tatt en voksende del av produksjonsverdien, på bekostning av lønnsandelen. Dette har ikke skapt en mer «dynamisk» eller «holdbar» økonomi. Tvert imot har denne tiltakende skjeve fordelingen vært en viktig del av de prosessene som nå har blomstret ut i en større krise. Mer av de samlede økonomiske ressursene har hopet seg opp hos de aller rikeste. Følgene er blitt finansiell spekulasjon og oppbygging av privat gjeld i husholdningene.

Når næringslivstoppene og de mest virkelighetsimmune delene av økonomkorpset skal skrive ut krisemedisin, lander man like fullt på at verden trenger enda mer av sånt som omfordeler ressurser oppover i samfunnshierarkiet: Løsningen finnes ikke under regnbuen, men lenger ned i lønns- og velferdsspiralen.

Den britiske kommentatoren Owen Jones oppsummerer i The Independent dramaet i vår samtid som «Den store tilbakerullingen» - The Great Reverse. Skattene for de rikeste senkes enda mer, flere velferdstjenester privatiseres og de med svakest stilling på arbeidsmarkedet piskes hardere. Resultatet er en glidning nedover i generell velvære, hånd i hånd med erosjon av rettigheter som er vunnet gjennom lang tid.

Jones peker på to effektive elementer i denne tilbakerullingsstrategien: Dels demonisering og mistenkeliggjøring av de som er lengst ned - gjerne med etnisk fordomsfulle fortegn. Dels å profittere på mangelen på tydelige parlamentariske alternativer.

Norge befinner seg i dag i en privilegert situasjon, men i samme kraftfelt som Europas kriseland. Håndteringen av finansimplosjonene 2007-2008 var framgangsrik i Norge, sysselsettingsnivået har kunnet opprettholdes og øke, og den norske velferdsstaten produserer gode resultater. Men sterke krefter kjører daglig på med krav som vil gjøre Norge mer likt andre land: Et mer usikkert arbeidsmarked, større risiko for å rammes av fattigdom og enda større deler av produksjonsverdien overført til dem med størst finansielle beholdninger.

Et blikk ut over verden viser at den nedadgående spiralen ikke leder ned til fast grunn, eller til en sunn idealvekt, for å bruke Siv Jensens metafor om «slankekur» i de kollapsede søreuropeiske økonomiene. Vi bevitner i stedet en beinhard klassekamp ovenfra, ført av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende interesser og standpunkter. Norge har gode muligheter til å by på motstand mot den store tilbakerullingen. Men da er alternativet solidaritet: Å avvise angrepene på de mest utsattes velferdsrettigheter, å bygge ut snarere enn å tynne ut den felleskapsfinansierte tjenestesektoren, og å kreve moderasjon - eller helst stille kontemplasjon - fra dem som svever alt for høyt over britiske studenter, tyske industriarbeidere og norske SAS-ansatte.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Stig Morten Eggesvik
Innlegg: 15
Kommentarer: 74

Godt skrevet

Kommentar #1

men hvor skal man hente penger fra dersom oljeinntektene faller dramatisk? Å opprettholde et velferdstilbud basert på beskatning er lett når man har folk som kan levere, men hva skjer når velferden alene ikke kan finansieres gjennom skatteseddelen? Ingen av oss ønsker at tenkte scenario skal bli en realitet, men det blir for enkelt å skape et bilde av nordmenn som et folk som ikke vil bidra til fellesskapet. NHO peker i dag at industrien i Norge er på nedadgående.Vi må finne flere bein å stå på.

Ali Esbati
Innlegg: 27
Kommentarer: 1

Kommentar #2

Det er helt sant at Norge må ha flere bein enn oljen å stå på (selv om det ikke er sant at norsk økonomi i dag bare klarer seg på grunn av oljen). Men poenget er at industrien ikke vil kunne konkurrere med lavere lønninger. Konkurranseevnen bør opprettholdes og utvikles gjennom en god industripolitikk, målrettede investeringer og satsning på fortsatt god velferdspolitikk som holder det norske samfunnet sammen. Det er dessverre ikke den politikken NHO propagerer for.

André Rohde Garder
Innlegg: 92
Kommentarer: 2378

The Great Reverse

Kommentar #3

..."Den britiske kommentatoren Owen Jones oppsummerer i The Independent dramaet i vår samtid som «Den store tilbakerullingen» - The Great Reverse. Skattene for de rikeste senkes enda mer, flere velferdstjenester privatiseres og de med svakest stilling på arbeidsmarkedet piskes hardere. Resultatet er en glidning nedover i generell velvære, hånd i hånd med erosjon av rettigheter som er vunnet gjennom lang tid."...

Et annet og langt bedre kjent navn på "The Great Reverse", er "The Great Depression", for det vi gjennomlever nå er kort og godt en økonomisk depresjon av godt gammelt merke, der låneiveren i markedet har stanset opp, og pengemengden av den samme grunn faller. Og da blir det mindre penger å fordele ut enten det er til ledere eller ansatte. Mens markedet hele tiden suges tommere og tommere for penger i form av renter og avdrag som ender opp bakerst i bankkjeden.

Skylden for disse historisk stadig tilbakevendende depresjonene ligger først og fremst hos en skruppelløs bankelite, som ved lov er gitt eierskap over pengene vi benytter, samt hos en mentalt lat arbeiderbevegelse/befolkning som ikke vil ta ansvar for å sette seg inn hvordan de svindles trill rundt av pengesystemet, og derfor får de også som de fortjener.

Magnar Husby
Innlegg: 112
Kommentarer: 2054

Kommentar #4
Ali Esbati – gå til den siterte teksten.

Det vi er vitner til er en beinhard klassekamp

I serien Hvorfor fattigdom på TV2 program nr 3 blir Stein Lier-Hansens forbilder og venner omtalt. Så sein som ca 1970 ble økte inntekter forholdvis jevnt fordelt utover den amerikanske befolkningen. Fra 1970 til 2010 har følgende skjedd: Stadig større deler av USAs samlede inntekter er blitt kanalisert til færre og færre gjennom det velsignede markedsliberale kapitalisiske systemet. Og disse færre har brukt sin økende formue til å skaffe seg mer og mer politisk makt, slik at de i dag fullstendig kontrollerer det systemet som sørger for å gi dem alt. 400 USA-borgere eier i dag like mye som 150 millioner andre USA-borgere. Vi vet jo at det er slik det er i Norge og Europa også. Og Stein Lier-Hansen vil altså ha mer av det. Og tror det skal bringe oss ut av den truende krisen. Men det er dette som skaper krisene. Kostnadene ved krisene de selv skaper fordi de ikke unner folket noe, prøver de å velte over på de som har minst fra før. Derfor skvisen av Hellas. Men resultatet kommer til å bli enda større kriser, med mye mer elendighet for folk flest. Og disse styrer i Norge også. Det er derfor det ikke er noen vesentlig forskjell mellom den rødgrønne regjeringens politikk og de borgerlige partienes. Budsjettene lages ut fra premissene i det systemet som de få har skapt for å berike seg selv, og politikerne viser ingen evne til å ta opp kampen mot det.

For en annen side ved dette systemet er at utviklingen av samfunnet stopper opp. Disse få overrike legger samfunnene rundt seg brakk.

Se filmen på NRK 2 Dokumentar: Hvorfor fattigdom? (episode 3 av 8) Penger og makt på Park Avenue http://tv.nrk.no/serie/hvorfor-fattigdome/koid20001010/sesong-1/episode-3

Morten Holm Slettebø
Innlegg:
Kommentarer: 279

Tenk om...

Kommentar #5

Tenk om bare norske arbeidstakere kunne slutte å være så egoistiske og avstå fra smålige krav som å motta lønn for arbeidet de utfører. Tenk hvor konkuransedyktig norsk industri ville vært da, tenk hvor lønnsomme norske bedrifter ville vært hvis de ikke trengte å betale sine ansatte. Tenk på konkuranseevnen, tenk på lønnsomheten... Tenk på stakkarne på Solli plass som snart ikke engang har råd til å helle ekte champagne på gulvet, snart må de klare seg med cava eller *grøss* musserende vin.

Da er det langt bedre om vi kan gjenta skatteeksperimenter fra andre land, hva så om de ikke virket der. Vi kan jo ikke være annerledes?! Annerledeslandet Norge, det går ikke ann tenk på hva alle de kule landene vil si om vi ikke gjør alle de samme feilene som dem?

Terje Andresen
Innlegg:
Kommentarer: 5

Merkelig klassekamp

Kommentar #6

Jeg er stort sett enig i Esbatis fremstilling av hvor skoen trykker. Derimot er det mer uklart hvordan han tenker seg at vi kan komme ut av den vanskelige økonomiske situasjonen Europa er inne i.

Sett fra et annet kontinent vil man kanskje ikke en gang kjenne seg igjen. Afrika og Brasil har for tiden høy økonomisk vekst, og Kina har jo hatt en voldsom økonomisk vekst i en årrekke.

Det er Europa og USA som sliter. Grunnen til dette er mangefasettert. Hvis vi tar Europa så skyldes nok dette i høy grad at kapitalen har blitt globalisert. Dette er et resultat av nedbyggingen av handelshindre og liberaliseringen av økonomien gjennom toneangivende land som England (Thatcher) og USA (Reagan) på åttitallet.

Men globaliseringen har også gitt velstand. Som nevnt har den økonomiske veksten vært formidabel i tidligere delvis lite industrialiserte land. Videre har den gitt flere og billigere varer. Problemet er at industrien gradvis har flyttet ut av de gamle industrinasjonene. Varene produseres der de er billigst å produsere. Mange land i Europa har blitt sittende igjen med administrasjonen i de store selskapene mens produksjonen er flyttet til lavkostland. Ansatte har dermed blitt overflødige og det blir vanskelig å finne ny jobb. De sosiale utgiftene øker og dette lånefinansieres av staten. Dette blir en ond sirkel som ikke lar seg løse på gamle måter ved hjelp av motkonjunkturpolitikk. At finansnæringen også har lånt ut kapital på sviktende grunnlag har heller ikke gjort situasjonen lettere.

Resultatet av dette ser vi eksempelvis i Hellas nå. Store offentlige midler har gått til sosiale utgifter og forsøk på å føre en motkonjunkturpolitikk. Når krisen ikke skyldes ”naturlige” variasjoner i økonomien, men store strukturelle endringer vil ikke en motkonjunkturpolitikk virke. Finansnæringen har delvis finansiert et næringsliv som ikke har hatt livets rett. Her har staten måttet tre støttende til for å redde bankene fra total kollaps.

Jeg vet ikke helt hva Esbati forestiller seg av løsninger. Problemet er at globaliseringen har skapt en betydelig økning i velstand hvis man ser på hele kloden under ett. Den har også skapt mange helt hinsides rike mennesker som er umoralsk. Å reversere globaliseringen og innføre handelshindre er allikevel neppe noen farbar vei. Det er vanskelig å få oppslutning for dette i en verden hvor flere en noen gang før er trukket ut av den ytterste fattigdommen.

Det er Europa, våre nærmeste, de vi kulturelt og politisk står nærmest, som ikke klarer å møte globaliseringen. Fra å ha vært en fredelig del av verden med en stadig stigende velstand snakker nå mange om Europa som et synkende skip. Skal vi være i stand til å ta vare på faglige rettigheter, velstanden og de institusjonene vi er stolte av må vi bruke alle midler på å eksportere disse til de nye fremvoksende økonomiene. Så enkelt og så vanskelig. Et EU for en hel klode. Hvor konkurranse og faglige rettigheter er rettferdige og ikke bare gjelder en verdensdel og knapt nok det.

Hva så med Norge? I denne konteksten er Norge irrelevant. Et land fylt med naturressurser. Med frekt få mennesker å dele godene på. Så lenge verden aksepterer at drøyt fem millioner mennesker skal sitte på så store verdier vil vi fortsette å leve herrens glade dager. Hvis vi tåler det.

frode klettum
Innlegg: 12
Kommentarer: 918

Stigende norske lønninger og lønnsforskjeller

Kommentar #7

Norge har nå i 2010 Europas høyeste timekostnad på 44 euro for en bedrift med minst 10 ansatte. Sverige kommer som nr. 3 med 39 euro, mens Eu-landene gjennomsnittlig ligger på 23 euro, jf Vil vi alle få SAS-lønn?. De siste 10 årene har lønnsveksten i Norge vært på 55 % fratrukket stigningen i konsumprisindeksen 22 % = 33 % reallønnsvekst, jf SSB økte lønnsforskjeller siste tiåret.

I Tyskland har de 10 % dårligst betalte, måttet tåle en reallønnsnedgang på 20 %, mens den øverste desilen har hatt en reallønnsøkning på 2,7 %, jf Ti år uten lønnsøkning i Tyskland. Samlet har det derfor ikke vært noen reallønnsøkning i Tyskland det siste tiåret. Dette kan være en av grunnene til at lokomotivet Tyskland fortsatt har kapital nok til kanskje å redde Hellas, Kypros, Spania og Portugal fra en depresjon og eurosammenbrudd.

Stein Lier-Hansens advarsler er betimelige. Los økonomisjef Stein Reegård mener de høye norske lønningene skyldes at «vi har klart å motvirke de negative økonomiske trendene, driver mer effektivt, og har funnet en god balanse mellom lønnsevne og lønnsnivå.» jf Vil vi alle få SAS-lønn?. Selv tror jeg etterspørselen etter dyktige fagfolk i oljeservicenæringen, har drevet lønnskostnadene for kraftig opp. Dette har i sin tur drevet opp lønningene, særlig for ledere, i privat næringsvirksomhet på fastlandet; hvilket igjen har gitt lønnsforhøyelser for kommune- og statsansatte. Statens Pensjonsfond får 78 % av netto petroleumsinntekten, pluss inntekter fra salg og utbytte fra Statoil. Dersom lønningene økes uten tilsvarende produktivitetsøkning, er det rimelig å anta at nettoinntekten blir lavere. Det som da i realiteten skjer, etter min mening, er at ansatte og ledere i oljeservicenæringen og offentlig ansatte har sugerør i oljen som ligger på havbunnen, altså før den tilføres Statens Pensjonsfond. Skal eksportrettet privat næringsvirksomhet klare å konkurrere, må lønningene ned eller produktiviteten opp. Hvis ikke, vil Norge på sikt risikere å tape de fleste arbeidsplasser inne eksportrettet næring og for en stor del åsitte igjen med offshore-næringen, så lenge oljeprisen holder seg på gode nivåer, og en stor og oppblåst offentlig sektor.

Jeg er enig med Esbati i at det er uheldig at lønnsforskjellene mellom de som tjener minst og mest, øker. Av fig. 2 fra SS B økte lønnsforskjeller siste tiåret, framkommer det at lønningene for de 10 % lavest lønnede i privat næring 2000-2010 har steget med 38 %, mens de 10 % best lønnede har hatt en lønnsøkning på 67 %. Av NOU 2012:2 kap 16 arbeidsliv og arbeidsmarked fig 16.4, framkommer det at Norge har hatt den største økningen i lønnsforskjeller siste tiår sammenlignet med Danmark, Tyskland, UK, Finland, Sveits og Sverige. I Nederland og Frankrike har lønnsforskjellene faktisk minsket. Lønnsforskjellene i Norge er likevel fortsatt små, bare så vidt slått av Nederland og Frankrike.

Med mindre norske ledere/toppledere har gjort en innsats som svarer til at lønnsøkningen bør være nesten dobbelt så stor sammenlignet med de ansatte nederst på lønnsstigen, vil dette skape misnøye. Arbeidstakere vil være glade for en absolutt lønnsstigning, men den relative lønnsøkningen betyr som oftest enda mer for tilfredshetsfølelsen.

Fra gårdsdagens episode på NRK 2 Hvorfor fattigdom: De rike stjeler fra de fattige, kunne ses et grelt eksempel på hvordan de rikeste utnytter de aller fattigste i verden, Stealing Africa: How Copper Industri Leaves Zambia in Poverty. Ved bruk av for lav prising (internprising) på kobberet til Sveits, unngikk Glencore å betale skatt til Zambia. Kobberet ble solgt til markedspris med stor skattefri fortjeneste. Overskuddet flyttet Ivan Glasenber til skatteparadiser. Syreutslipp, svovelutslipp og støv fra Mopani gruvedriften etterlot han seg til lokalbefolkningen som fikk luftveisinfeksjoner og andre plager. I fjor fikk han selskapet børsnotert til 8,8 miliarder $. Det er ikke bare hans genialitet, kreativitet og gode avgjørelser som har gitt ham denne enorme formuen, men kanskje enda mer hans evne til å utnytte andre mennesker. En slik måte å behandle fattige og uskolerte mennesker på, burde det slås hardt ned på og (mis)bruk av skatteparadiser burde bli ulovlig.

I NRK-dokumentaren episode nr. 2 framkom det at Neang hadde fått jobb på en byggeplass til 17 kroner dagen. Jeg synes Esbati også bør ha i tankene mennesker i fattige land som i høyteknologisk industri (kles- og fiskeforedlingsindustri osv) gjør en like effektiv og produktiv jobb som norske arbeidere.

Magnar Husby
Innlegg: 112
Kommentarer: 2054

God kommentar

Kommentar #8
frode klettum – gå til den siterte teksten.

Selv tror jeg etterspørselen etter dyktige fagfolk i oljeservicenæringen, har drevet lønnskostnadene for kraftig opp. Dette har i sin tur drevet opp lønningene, særlig for ledere, i privat næringsvirksomhet på fastlandet; hvilket igjen har gitt lønnsforhøyelser for kommune- og statsansatte.

Frode Klettum har skrevet en god kommentar, men jeg tror ikke lønnsfesten tilknyttet oljevirksomheten er så enkel. Jeg tror iallfall i tillegg at svært mange tilknyttet oljevirksomheten har bevilget seg høye lønninger UTEN AT DET DREIER SEG OM KONKURRANSE OM FAGARBEIDERE. Og kommune- og statsansatte har slett ikke høye lønninger, unntatt et sjikt på toppen. Men andre eksesser jeg legger merke til, er jo de enorme styrehonorarene som utbetales i en del sentrale bedrifter. Jeg er enig i at småbedriftene strever. Men det gjelder jo ikke en rekke store bedrifter og selskaper. Og hvor blir det av politikernes innsats for å stoppe eksessene i elitesjiktene? Politikerne i Norge hadde i sin tid ingen problemer med å tvinge LO til å gå inn for en moderasjonslinje i samarbeid med NAF. Men nå har topplønningene og overføringer av penger til de rike økt på tiårsvis uten at politikerne har gjort noe med det. Hva skyldes det at de virker helt maktesløse på dette feltet? Er det fordi de VIL være maktesløse (men sier det motsatte) eller er det fordi vi har fått et system som i stor grad har satt politikerne utenfor?

frode klettum
Innlegg: 12
Kommentarer: 918

Et godt og vanskelig spørsmål

Kommentar #9
Magnar Husby – gå til den siterte teksten.
Men nå har

"Men nå har topplønningene og overføringer av penger til de rike økt på tiårsvis uten at politikerne har gjort noe med det. Hva skyldes det at de virker helt maktesløse på dette feltet? Er det fordi de VIL være maktesløse (men sier det motsatte) eller er det fordi vi har fått et system som i stor grad har satt politikerne utenfor?"

Politikerne sliter hardt med å finne internasjonale skatteregler som gjør det vanskeligere for skatteflykninger å «tjene» sine penger eller rettere sagt stjele andres verdier, slik som i Glencore-saken.

Den nye gruppen av kapitalister, som det er enda vanskeligere å avsløre/dømme, finner man innenfor verdipapirhandelsmarkedet, som ved kjøp og shortsalg av aksjer, obligasjoner, valuta, indekser og råvarer. Styremedlemmer og andre som får insideinformasjon, kan fristes til å handle (ved bruk av stråmenn) og tjene millionbeløp før det offisielle markedet rekker å reagere. Den ikke-offisielle informasjonen kan bestå av spesifikke selskapsopplysninger eller mer generelle/globale makroøkonomiske og politiske nyheter som påvirker verdipapirhandelsmarkedet. Den vanlige mann i gata er ikke den som først får tilgang til ny informasjon, men derimot personen med den feteste lommeboka og som har høy posisjon og et stort nettverk av medhjelpere (»venner»). Med tilgang på milliardbeløp, kan spekulantene manipulere kursene på verdensmarkedet til egen fordel. Dette så vi da George Soros spekulerte mot det det britiske pundet i 1992 og «tjente» en milliard pund, jf NA24. Han «tjente» penger også på spekulasjon mot den svenske kronen og asiatiske valutaer. Spekulasjonene hans har ikke skapt en eneste krone for verdenssamfunnet, tvert imot. Nå er han iflg. Forbes verdens 15. rikeste mann og kan opptre i rollen som moder Theresa mens han deler ut smuler av sitt «tyvegods» til veldedige organisasjoner som The Robin Hood Foundation.

Ledere som får aksje-opsjoner, kan lett la seg friste til å ta avgjørelser som gir kortsiktige gevinster framfor å trygge arbeidsplassene og bedriften på lengre sikt. Opsjoner og bonuser kan også få lederne til å presse mer ut av de ansatte enn de ellers ville ha gjort. Dette betyr i så fall at den effektivitetsøkningen som de ansatte har bidratt til slår direkte ut i en økt aksjekurs som topplederne i realiteten mottar som lønnspåslag når opsjonene kan innløses. All rettferdighet tilsier derfor at opsjoner og bonusordninger burde fordeles mer likelig mellom alle i bedriften, for eksempel etter de ansattes, lederes og styreformenns grunnlønn. Dette kunne politikerne ha lovbestemt.

Norge har skjerpet kontrollen mot økonomisk kriminalitet, jf dommen av 15. november 2012 hvor kursmanipulasjon og innsidehandel resulterte i rekorthøye ni års fengsel for Acta-gründer Fred Ingebrigtsen. Straffen har dermed tangert Trond Kristoffersens straff på ni år for bedrageri mot banker, bo-unndragelse og forfalskning av regnskaper i Finance Credit-saken. Ingebrigtsens stråmenn fikk fra 1-6 års fengsel. Alle de syv dømte har anket. Dette viser at myndighetene og domstolen tar grep for å forhindre at enkelte i posisjon av å være leder med informasjon andre i markedet ikke har, og som får uberettiget vinning.

Etter min mening er det i stor grad de frie markedsmekanismer og globalisering som gjør det vanskelig for politikerne å finne raske løsninger på de økende lønnsforskjellene. Fullt statsmonopol og proteksjonisme er en saga blott og vil ikke tjene verken rik eller fattig. Derimot kan internasjonalt samarbeid, felles finanspolitikk og en større tilnærming i skatteregler etc. løse mange av problemene. Norske politikere har gjort mange fremstøt for å oppfordre toppledere til å vise lønnsmoderasjon. Dette vil gi virkning på sikt.

Del dette innlegget: