Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Ola Borten Moe
Innlegg: 3
Kommentarer:

Petroleumsvirksomheten går nordover

- 984 visninger Innlegg

Det er feil å gå i retning av en fellesregulering av petroleumsvirksomhet i arktiske strøk.

Jeg var nylig i Alaska og Canada blant annet for å lære mer om petroleumsvirksomhet i arktiske strøk. Å lære av deres erfaringer er nyttig, ikke minst fordi norsk petroleumsvirksomhet går nordover. Barentshavet er i ferd med å etablere seg som vår tredje betydelige petroleumsprovins. Vi har Snøhvit-anlegget i Hammerfest og utbyggingen av Goliat-feltet. I tillegg kommer funnet av Skrugard som vil gi ytterligere en utbygging. Det er også stor leteaktivitet framover.

Nordområdene defineres vanligvis som områdene nord for polarsirkelen. Her finnes en stor del av verdens uoppdagede petroleumsressurser. Anerkjente miljøer anslår at andelen kan være 25–30 prosent.

Med unntak av Danmark/Grønland produserer alle de fem kyststatene i Nordområdene – Norge, Russland, USA, Canada og Danmark/Grønland olje/gass fra regionen. Mesteparten på land – men også til havs. I deler av Alaska har man eksempelvis produsert petroleum i islagte farvann i tiår. I Canada produseres det i farvann der isfjell kommer seilende.

Norsk petroleumsvirksomhets ferd nordover er et viktig tema i petroleumsmeldingen «En næring for framtida». Meldingen legger til rette for høy produksjon av olje og gass fra norsk sokkel i tiår framover. Dette vil gi store ringvirkninger og sysselsetting også på land. Dette skal vi oppnå gjennom økt utvinning fra eksisterende felt, utbygging av lønnsomme funn, fortsatt aktiv leting i åpnede områder og åpningsprosesser i sørlige del av det tidligere omstridte området i Barentshavet og havområdet ved Jan Mayen.

Under besøket i USA og Canada hadde jeg en rekke politiske møter. Jeg besøkte også Statoils anlegg for oljesand i Canada og BP og ConocoPhillips sin oljeproduksjon helt nord i Alaska. USA og Canada er som oss i Norge opptatt av å sikre en bærekraftig utnyttelse av sine petroleumsressurser. Verdiskaping er en bærebjelke i en bærekraftig utvikling og en forutsetning for varig bosetning. Ringvirkninger regionalt fra aktiviteten til havs er viktig for lokal støtte og entusiasme. En bærekraftig utnyttelse krever at miljø- og klimahensyn ivaretas.

Karbonprising globalt er den beste måten å forholde seg til klimautfordringen på. Behovet for å få på plass en karbonprising globalt var et hovedtema jeg tok opp med mine motparter og andre jeg har møtt på reisen. Jeg opplevde bred støtte for dette synet blant dem jeg traff. Samtidig ga de uttrykk for at dette neppe kommer til å bli gjennomført i dagens krevende økonomiske situasjon.

Fornybar energi fra sol, vind og vann vil oppleve en svært kraftig vekst framover globalt, men fra et så lavt utgangspunkt at verden i lang tid framover vil være avhengig av fossile energibærere som olje og gass. Jeg har derfor i mine møter presentert den ambisiøse norske satsingen på fornybar energi. Jeg har også lagt vekt på betydningen av å erstatte kull med gass og å styrke innsatsen for å kommersialisere teknologier som karbonhåndtering ved kraftverk.

På turen fikk jeg bekreftet at vi står overfor mange av de samme utfordringene nær det gjelder å få til en bærekraftig utnyttelse av våre petroleumsressurser i nord. Dette selv om vårt varmere klima som følge av Golfstrømmen, vår infrastruktur i nord og en kortere avstand til kjøpere av olje og gass gir oss fortrinn. Jeg er styrket i troen på at vi har mye å lære av hverandre gjennom å dele de erfaringer vi gjør oss. Sammen har vi utrolig mye kunnskap om petroleumsvirksomhet i arktiske strøk i våre land. Amerikanerne alene bruker mange hundre millioner dollar årlig på kunnskapsoppbygging.

Derfor har jeg invitert viktige beslutningstakere i de sentrale landene for å diskutere disse forholdene videre til sommeren. Initiativet fikk svært positiv respons fra både fra min amerikanske og min canadiske kollega. Samtidig fikk jeg bekreftet inntrykket av hvor forskjellig vi har organisert oss for å løse de utfordringene vi står overfor. Jeg er styrket i troen på at organiseringen må være tilpasset de tradisjoner og samfunnsstrukturer landene har. Derfor mener jeg det er feil å gå i retning av en fellesregulering av petroleumsvirksomhet i arktiske strøk.

Som en stor olje- og gassnasjon har vi et ansvar for at utvinningen skjer til minst mulig skade for miljøet. Olje- og gassproduksjonen i Alaska og Canada viser den rivende utvikling som skjer over tid. Arealbeslaget skrumpes betydelig. Energieffektiviteten øker. Det jeg har sett på denne turen har styrket teknologioptimisten i meg!

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Del dette innlegget: