Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Erik Oddvar Eriksen
Innlegg: 1
Kommentarer: 1

Oss verdensborgere

- 4891 visninger Innlegg

Vi hører så mye om norske verdier etter 22/7, men er de egentlig norske?

I etterkant av terrorangrepene den 22. juli er igjen de norske demokratiske verdier blitt knesatt. Problemet er bare at verdier som frihet, likhet og solidaritet – som folkestyre, rettssikkerhet, toleranse – ikke er spesielt norske. De stammer fra opplysningstiden og den franske revolusjon – de er europeiske og universelle på samme tid. Derfor er det ikke våre norske verdier det står om, men menneskehetens.

Den norske stat er støpt i en internasjonal rettstradisjon og har fått sin legitimitet derfra, ikke bare fra det norske folk. Eller rettere sagt: Nordmenn lærte seg å akte slike prinsipper og å gjøre dem til sine egne over tid. Så vel sagatidens heroisme og krigermentalitet, som middelalderens ættesamfunn og korsfarermentalitet, måtte overvinnes. Også eneveldets forestilling om konger av «Guds nåde» måtte overvinnes for at nordmenn skulle se seg selv som likeverdige borgere.

De liberale prinsippene kom som resultat av moralske læringsprosesser – om menneskets verdighet – og kamp for inkludering i det politiske fellesskapet. Først ble trellene frigitt og slaveri forbudt, så ble de uformuende og etter hvert kvinnene inkludert. Vi snakker om dyrekjøpte friheter i kjølvannet på religionskriger; på klans- og fyrstefeider og på det rene tyranni og barbari.

Den franske menneskerettighetserklæringen av 1789 slo fast prinsippet om alles likhet og frihet. Formålet med enhver politisk organisasjon er å beskytte individets ukrenkelige rettigheter. Den ga befolkningen et løfte om selvstyring: Frie borgere gir seg selv de lover de skal leve etter. Her er ingen ekstern autoritet å bøye seg for, bare den felles vilje slik den utvikler seg fritt og uavhengig.

Det var i Europa menneskerettighetene og representativt demokrati ble oppfunnet, og det var her ideen om uavhengige domstoler ble formulert. Den Europeiske menneskerettighetserklæringen av 1950, Europarådet, Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, Den internasjonale forbryterdomstolen og EUs menneskerettighetscharter får Vest-Europa til å stå fram som et fyrtårn for humanitet etter 1945.

Den universalistiske franske revolusjonen ble som kjent raskt kidnappet av nasjonalstaten. Fedreland og patriotisme heller enn kjærlighet til menneskeheten, ble tidens melodi. Nasjonalstaten skapte en solidarisk union mellom mennesker som opprinnelig var fremmede for hverandre. Men nasjonalstatlig demokrati er begrenset. Vi kan bare snakke om virkelig demokrati så lenge borgerne er fri til å emigrere, tvungen verneplikt er opphevet, og det finnes instanser utenfor staten hvor borgerne kan innklage sine rettigheter.

Nasjonalisme er i seg selv vanskelig å begrunne. Den virker ekskluderende og setter grupper opp mot hverandre; venn/fiende, nordmenn/svensker, engelskmenn/franskmenn. En selvhevdende nasjonalstat respekterer ikke andres rettigheter og har kostnader som blir belastet tredjeparter uten kompensasjon.

Nå viser det seg ved nærmere ettersyn at nasjonalstater er svært så sammensatte. Ideen om et felles opphav er en myte. Jo nærmere vi ser etter, jo mer ser vi at nasjonalstater består av flere folk med ulike opphav og kulturer. Det er hardhendte statsdannelsesprosser, krig og kulturell homogenisering som har skapt forestillingen om en nasjon – en forestilling som lever i beste velgående. Men å forestille seg selv som representanter for et folk betyr å glemme mangfoldet og de forskjellige måter livet kan realiseres på.

Nå er imidlertid ikke moderne demokratier kun nasjonale. Grunnlovsmessige rettigheter beskytter opposisjon og minoriteter. Etter hvert er også hensynet til de andre bygd inn. Moderne stater har inkorporert menneskerettighetserklæring i sine forfatninger og forpliktet seg til å følge internasjonale konvensjoner. De er «avnasjonalisert» og «kosmopolitisert». I dag er en statsborger også en verdensborger.

Når en har ytrings- og religionsfrihet, så har en også per definisjon pluralisme og et flerkulturelt samfunn. Et rettssamfunn kan bare kreve lojalitet overfor lovene, ikke overfor skikker og vaner, verdier og tilhørigheter. Et rettsstatlig demokrati krever bare at borgerne gjør sin plikt og betaler sin skatt. Det krever ikke assimilasjon eller servilitet. De tillater alle stemmer og handlinger som ikke uttrykkelig er forbudte.

Liberalt demokrati prioriterer individuell frihet. Individet er byggesteinen og begrunnelsesinstansen for staten. Det er bare individer som har rettigheter, det er bare de som kan stemme. Bare individer har krav på respekt, bare de kan kjenne smerte; ikke grupper, ikke folk, ikke klasser!

De liberale prinsippene er imidlertid holdt for å være for abstrakte og tynne til at de kan skape fellesskap og handling. Mange finner lite eksistensiell mening i dem. Det er ikke mye her som påkaller heroisme og sterke følelser, slik nasjoners blods- og jordsbånd kan tenne kampviljen, patriotismen, offerviljen. Verdensborgere har ikke mye mer til felles enn sin felles menneskelighet, og det motiverer ikke mye patos og mange hurrarop. De liberale prinsipper introduserer imidlertid et skille mellom stat og samfunn.

Prinsippene gjelder for det allmenne samkvem og skal gjøre det mulig å leve fredelig sammen til tross for uenighet og ulik tilhørighet. Men de muliggjør og forutsetter samfunn (hører du, Thatcher!) der borgerne ser hverandre ikke bare som like statsborgere, men også som medlemmer av et fellesskap basert på likhet og solidaritet. I slike fellesskap kan borgerne se hverandre som søstre og brødre med krav på særlig omtanke. Her kan prinsipper finne rotfeste og komme til uttrykk i konkrete livsformer.

Et slikt sivilt samfunn basert på spontanitet og solidaritet er viktig for de liberale prinsipper. De krever en støttende politisk kultur basert på toleranse og respekt for forskjellighet. Borgerne må kunne gjøre universelle prinsipper til sine egne. (Det skal føles godt å gjøre rett, som Goethe en gang sa.) Dette krever et godt utdanningsvesen og en opplyst offentlig debatt. Den læringsprosessen som startet den demokratiske revolusjonen, må opprettholdes. Den kan tapes.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Petter Lie
Innlegg:
Kommentarer: 5

Demokrati = folkestyre

Kommentar #1

I kjølvannet av hendelsen 22.juli, formaner Jens Stoletber til mer demokrati.

Demokrati betyr som kjent folkestyre. Det er derfor viktig at folket får mulighet til å si sin mening i enkelte viktige spørsmål om norges fremtid.

Et eksempel på dette var folkeavstemingen om EU-medlemskap. Der flertallet av det norske folket stemte NEI to ganger,til tross for en elite i Arbeiderpartiet sier ja til medlemskap.

Når Jens Stoltenberg er så opptatt av demokrati, synes jeg det er på tide med en folkeavsteming om innvandring til Norge. Når jeg hører folk begynner å flytte til andre bydeler,da barna er de eneste etisk norske på en skole, begynner snart begret å bli fullt.

Selv gikk jeg på Tøyen skole. Der er det knapt en etnisk norsk som går. Dette er ikke god innvandringspolitikk.

Derfor bør en folkeavsteming vær klar til neste stortingvalg om to år.

Blir det ja til mer innvandring da, vil flere respektere poltikere som turde å spørre folket.

Nå føler mange seg overkjørt, uten å få sagt sin mening.

Godt valg !

Ragnar Otterstad
Innlegg:
Kommentarer: 44

Kommentar #2

Akkurat EU spørsmålet er dårlig egnet for folkeavstemning. Folk flest er totalt uvitende om EU og " tror" en masse. For en som har bodd mange år i et EU land er den dominerende norske holdning helt uforståelig !

Ole Bernt Lile
Innlegg:
Kommentarer: 2

Bare individer som har krav på respekt?

Kommentar #3

Da jeg leste "Oss verdensborgere", kunne jeg bare nikke samtykkende til avsnitt etter avsnitt. Men så kom jeg til følgende, og fikk problemer:

"Liberalt demokrati prioriterer individuell frihet. Individet er byggesteinen og begrunnelsesinstansen for staten. Det er bare individer som har rettigheter, det er bare de som kan stemme. Bare individer har krav på respekt, bare de kan kjenne smerte; ikke grupper, ikke folk, ikke klasser!"

Det vil si, den første setningen om at en stat må sikre sine innbyggere individuell frihet og rettigheter er jeg helt enig i, men at ikke grupper har krav på respekt må være en feilformulering. Skal man ta det som står der bokstavelig, er det jo fritt fram for å mobbe og hetse grupper samfunnet. Man behøver jo ikke hetse individene i gruppen, men bare bruke gruppenavnet. Nei, her må det være noe jeg har misforstått.

Petter Lie
Innlegg:
Kommentarer: 5

Svar til : Ragnar Ottestad

Kommentar #4

Kommentar til Ragnar Ottestad :

EU-medlemskapet var etter min mening en veldig viktig sak å spørre folket om.

Begge fløyer hadde god innsikt i både fordeler og ulemper med et medlemskap,

og folk ble godt informert via media over flere år. At du har bodd i et EU-land,og ikke skjønner hvor vi stemte nei, er ditt problem. Jeg skjønner hvorfor,selv om det også er fordeler med et medlemskap.

Mange normenn vil at vi skal være "Annerledeslandet",og ikke følge etter som en saueflokk.

Derfor synes jeg poltikerne bør være så voksne å spørre folket om innvandringspoltikken,

og ikke bare dure i vei i den tro at alle synes det er greit med et fargerikt fellesskap for en hver pris.

Jeg tror mange vil få mer respekt for poltikere hvis det blir en avstemning.

Ragnar Otterstad
Innlegg:
Kommentarer: 44

Kommentar #5

Takk for kommentaren.

Det er mulig at " fløyene " var velinformert. Min erfaring fra diskusjoner om EU med folk er at man ikke vet nok, særlig på Nei-siden. En lektor som bor i nabolaget , som man forventer er et opplyst menneske, var NEI-mann fordi det kostet for meget å være med. Han ble nokså overrasket da jeg kunne opplyse ham om hva Norge årlig innbetaler til EU for EØS markedsadgangen.

For meg er EU en prosess som på langt nær er ferdig, om den noensinne blir det. Ved å reise rundt i Europa blir fordelene tydeligere. Ikke mange nok nordmenn oppholder seg i EU, annet som feriegjest i et ferieområde. Det blir ikke godt nok for å kunne verdsette de mange fordelene EU gir.

Manglende påvirkningsmuligheter er den største ulempen ved å stå utenfor. Nå må vi bare dilte etter og følge hva andre bestemmer, uten at vi har vært hørt. EU klarer seg godt uten Norge. Vi er avhengig av å kunne selge vår varer til dem. Nå gjør "utenforskapen" bare at alt er så mye dyrere her !

Erik Oddvar Eriksen
Innlegg: 1
Kommentarer: 1

Til Ole Bernt Lile

Kommentar #6

Takk for kommentaren. Med setningen om at bare individer har krav på respekt, mener jeg at det bærer galt av sted å snakke om at kollektiver, som 'et folk' eller 'en klasse', kan brukes til å legitimere maktbruk. Det retter seg mot nazistenes forestilling om folk (som et makrosubjekt) og marxistenes bruk av klasse som et legitimt undertrykkelsesinstrument - jf. proletariatets diktatur. Dette er store og kjente eksempler, men vi finner det desverre igjen i mange nasjonalistiske bevegelser i dag såvel som i en del revolusjonsromantikk. Man kan heller ikke si at vanlig politisk retorikk er helt skyldfri i så måte (flaggveiving og nasjonalt patos ser vi jo stadig vekk). Kollektiver består av individer, og bare disse har ubetinget krav på respekt.

Del dette innlegget: