Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Ann Kristin Sivertsen
Innlegg: 1
Kommentarer:

Den unevnelige faktoren

- 4527 visninger Innlegg

Den rådende 
politikken som har styrt, og fortsatt styrer, verden er basert på patriarkalske verdier.

Seniorforsker ved NUPI, Henrik Thune og direktør ved FNI, Leiv Lunde, skriver i Dagsavisen lørdag 15.06.13 om hvordan framtidens politikere må lære seg å inkludere også menneskers følelser i analysene og utførelsene av verdenspolitikken. Dette er en «kjent» tilnærming. Kjent i den forstand at dette har blitt forsket og fundert på siden samfunnets begynnelse frem til i dag. Det er satt i hermetegn fordi dette er blitt oversett og ignorert av storpolitikere like lenge. Den rådende politikken som har styrt, og fortsatt styrer, verden er basert på patriarkalske verdier hvor følelser blir sett på som et anliggende for kvinner og derfor svake og upassende for storpolitikken. Det er derfor særdeles viktig at det er blitt kastet lys på disse «andre» verdiene.

Thune og Lunde peker på to motorer som driver samfunnet vårt; globalisering og nasjonale interesser, som ifølge dem har fungert godt sammen og gjort verden til et bedre sted. De spør videre hva som vil skje dersom de to motorene slutter å fungere sammen.

Den siste tidens opptøyer i Istanbul og de årvisse protestene mot ulike verdensledermøter, denne gang ved G8-møtet i Nord-Irland, kan sees som tegn på disse motorene ikke er like velsmurte likevel.

Det problematiske i Thune og Lundes analyse er at de ikke diskuterer hvorfor disse to motorene har fungert så godt sammen, og dermed mister noe vesentlig i hvorfor politikerene nå er tvunget til å ta hensyn til følelser. Det er ikke til å stikke under en stol at de interessene som har blitt promotert under «globaliseringsparolen» tilhører den såkalte vestlige verden. Det er Vesten som har bestemt utviklingen i dette velfungerende maskineriet av globalisering og såkalte nasjonale interesser. De nasjonale interessene har vært interessene som de mektigste landene har hatt, de samme landene som har styrt verden politisk og økonomisk siden den idustrielle revolusjonen startet på 1700-tallet.

Når forfatterne skriver at dagens konflikter må sees i lys av Keynes’ teorier om ydmykelse, kan man heller ikke la være å se de samme situasjonene i lys av den undertrykkelsen det vestlige hegemoniet har påført store deler av verden. Kolonitiden er det mest åpenbare eksemplet på dette undertrykkende kultur- og systemhegemoniet. Men det stanset ikke der. De strukturelle tilpasningsprogrammene (SAPs) som det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken påtvang mange land i Afrika fra 60-tallet og fremover blir sett på som en ny vestlig kolonisering. Den utstrakte støtten til diktatorer og assistanse ved ulike statskupp i Latin Amerika rundt samme tid var også en måte og forsikre seg om at de vestlige interessene ble opprettholdt i alle verdens hjørner.

Dermed blir det veldig problematisk når Thune og Lunde mener at en krevende oppgave for fremtidens realpolitikere blir å «hindre at religiøse og nasjonalistiske strømninger får diktere utenrikspolitikken mellom land». Lik som Kofi Annnan siteres på at globaliering er et faktum, må vi i slike diskusjoner også huske å inkludere andre fakta, nemlig at det er Vesten som har lagt linjene for utenrikspolitikken mellom land verden over i århundrer. Det er derfor fristende å forlenge sitatet deres med «så lenge det dreier seg om andre strømninger enn det Vesten står for».

En annen oppgave de nevner at politikerne vil få er å dempe frykten og ydmykelsen globaliseringen bringer med seg. De snakker som om globaliseringen er noe fullstendig uungåelig som vil ramme alle samfunn. Om det er slik, at globaliseringen er noe som vil ødelegge og ydmyke våre samfunn, er det vel ikke så merkelig at folk verden over protesterer. At følelsene står som pigger på utsiden av alle menneskene som ikke føler at de får lov til å være seg selv, lov til å tro på sine egne systemer. Bare fordi verden (les Vesten) har bestemt at Vesten fortsatt vet best...

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Heidi Stakset
Innlegg: 49
Kommentarer: 3637

Patos, ære og makt

Kommentar #1

Det er et interessant perspektiv. Patriarkatet er styrende i politikken på nasjonalt og globalt nivå, og gjør den handlingslammet og gammel på mange vis.

Jeg har tidligere knyttet patriarkatet til den unevnelige fallos i innlegg her på nye meninger, og det har det patriarkalske nettredaksjon, sensurert bort. Menns falliske makt er uanstendig i en tid da "bomber og krig er vei til fred og demokrati".

Her er imidlertid mitt tilsvar til Henrik Thune om patos, ære og makt i den nasjonale fortellingen.

BevissthetsnivåetPublisert 15 juni Kommentar #1

Dette er en presis analyse av de underliggende psykiske mekanismene som styrer krigsarenaen i verden. Om følelsen av krenkelse og ydmykelse ikke er bevisst som motivfaktor i det politiske lederskap, kommer det tydelig fram i taler og tv-opptredener.

Obama bruker -som sine forgjengere- patos i sin retorikk når det gjelder å bekjempe terrorisme. Målet er å gjennopprette æren, og beholde posisjonen. Æreskodeksen er av en sterk nasjonal karakter, som appellerer til folket, og det "hjemlige". Derfor er det ingen som stiller spørsmål når landets ledere bruker droner eller invaderer fattige land med våpen i hånd.

De fremmede andre samles i et totalt fiendebilde i den nasjonale fortellingen- og utgjør selve trusselen mot nasjonen. I denne fortellingen spiller lederne en helterolle og de andre trusselen. Helten gir seg selv mandat til å bruke alle virkemidler. Overføring av aggressjon til de fremmede andre - kalt soloterrorister- fører til at nasjonens egen latente aggresjon, hevn, bomber og våpenproduksjon, forblir skjult, lik som følelsene som styrer de.

Det finnes ingen refleksjon eller historisk kunnskap om individets eller gruppers opprør mot stormaktenes massive krigspill. Natos innblanding i Afghanistan har ført til økte spenninger og interne oppgjør. Tradisjonen og kulturen er sterk i dette landet, og de lar seg ikke kjøpe av billig plastikk eller begrep om demokrati fra vest. Det er svært vanskelig å krige seg til demokrati.

Det er ikke følelsene som er trusselen, men manglende kunnskap om dem, motivene som styrer handlingene. Derfor er skole, kunnskap og lesing av bøker helt avgjørende for den kommende generasjon. Lesing av skjønnlitteratur angår den personlige modningen til hvert enkelt.

Ola Arve Solstad
Innlegg:
Kommentarer: 109

It is about class.

Kommentar #2

Det er riktig at det er vesten som ennå styrer mye av det som skjer i verden. Under neoliberalismen har den påtvunget de fattige landene å føre en økonomisk politikk som har ødelagt deres egen industri og landbruk, nedlagt statene og latt det internasjonale markedet råde alene. Vi har også sett under neoliberalismen en voldsom bruk av militærmakt fra vestens side for å kunne stjele ressursene fra de fattige, spesielt i Midt-Østen. Millioner av fattige har måttet bøte med livet når de har prøvd å forsvare sitt lands selvstendighet og sine egne og sine nærmestes liv. ( Kalt terrorister av de definerende makter i vesten.) Etter over 500 år med vestlig imperialisme og kolonialisme synes vestens vampyrer ennå å være like sultne på de fattiges blod, svadaen,-og pludringen,- til folk som Thune og Lunde til tross.

Men det er heldigvis også motkrefter til vestens horrible massemord og stjeling av de fattiges ressurser i neoliberal kapitalisme sitt navn. Som BRICs-gruppen som ved fredelige midler samarbeider økonomisk, sosialt, kulturelt og humanistisk. Og her i Sør-Amerika er det i mange land de sosiale bevegelsene som har vunnet valgene og innsatt nasjonale ledere som tjener foket sine interesser, ikke bare interessene til den finansielle og økonomiske eliten. Slike som Evo Morales her i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador, the Kirscners i Argentina, og Chaves og Maduro i Venzuela. Så en annen verden er mulig.

Og deres politikk er inkluderende, og nye grupper som indianerne, kvinner, bønder, arbeidere og intelektuelle, homofile/lesbiske m.m., trekkes inn i politikken. I disse landene tar ingen regjeringer noen avgjørelser uten først å ha kommet til enighet med de sosiale bevegelsene. Det kalles et deltakende demokrati.

Hva gjelder mere myke følelser i politikken, så er det viktig å huske at også følelser er sosialt relatert og, mere viktig, betinget. Betinget bl.a. av posisjonen din innen maktpparatet. Og kvinner i vesten som er gitt politisk makt har ikke akkurat brutt mye med patriarkalsk herredømme-tenkning og vold som instrument for å løse konflikter. De har alle oppført seg like patriarkalske som menn. Naturlig nok, siden opposisjon kunne ført til tap av en priviligert stilling. Norge hadde bl.a en kvinnelig politisk leder på venstresida som er med i en regjering som dreper fattige i Afghanistan og Libya. Hvilken gjeng av lovløse mordere!!! Og en norsk venstreside som, som ingen andre, har brakt skam over internasjonal venstreside.

At kvinnene ved makta skal redde verden er vel bare en dom myte. Og en forenklet en.

Problemet går nok dypere. Før vi har fått kastet på sjøen kapitalismen og vestlig imperialisme og kolonialisme og fått på plass regjeringer som tjener de arbeidende massene sine interesser, hjelper det lite å snakke om følelser og kjønn. "It`s all about class, stupid".

Vennlig hilsen fra Bolivia.

Del dette innlegget: