Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Ali Esbati
Innlegg: 27
Kommentarer: 1

Prisen for våre verdier

- 2911 visninger Innlegg

Våre herskende økonomiske modeller mystifiserer mange maktforhold.

Den internasjonalt kjente, svenske handelsreisende i nyliberal evangelisme, Johan Norberg, skrev i 2006 boken «Da mennesket skapte verden», på norsk utgitt av høyresidens tankesmie Civita. Boken forklarer historien som en kamp mellom «motsatte mentaliteter» - kreativitet og kontroll - og slår et slag for at vi burde leve godt med økonomiske forskjeller, ettersom de kan skape en dynamikk som gjør det bedre for alle. Fra denne fantasifulle bok husker jeg særlig en setning om sutrete kritikere av den urettferdige verdensordenen: «Når noen klager over at 20 prosent av verdens befolkning har 80 prosent av verdens ressurser betyr det ingenting annet enn at disse 20 prosent skaper 80 prosent av verdens ressurser, hver dag, fordi de har frihet til å gjøre det.»

Jeg kommer på dette frihetsbudskapet når jeg leser artikkelen «The GDP Illusion», BNP-illusjonen, i det siste nummeret av tidsskriftet Monthly Review. Artikkelforfatteren John Smith viser der hvordan den vanlige måten å måle verdiskapning i lands økonomi - bruttonasjonalproduktet - gir et forvridd bilde av vår «globaliserte» virkelighet. Standardtolkningen av økonomisk statistikk, skriver Smith, «skjuler utbyttingsforholdet i relasjonene mellom bedrifter i nord og produsenter i Sør».

Han undersøker problemet gjennom å følge noen tidstypiske hverdagsprodukter. De smarte telefonene, som har endret så mange av våre vaner, produseres gjennom et avansert samspill mellom konkret arbeid av ulike typer, som foregår over hele verden. I 2009 var den totale produksjonskostnaden for en iPhone 179 dollar, mens den solgte for 500 dollar i USA. «Bruttoprofitten» på 321 dollar - hele 64 prosent - som dette gir, deles mellom Apple, deres distributører, og - via skatter og avgifter - den amerikanske staten. Poenget er at alt dette bidrar til BNP i USA. Den fysiske sammenstillingen av telefonene skjer hovedsakelig i Kina. Kostnaden der, i prinsippet lønninger til de kinesiske arbeiderne, besto bare av 6,5 dollar per telefon, altså mindre enn fire prosent av den totale produksjonskostnaden. Resten kommer fra komponenter produsert i tredjeland. Disse regnes da inn som eksport fra Kina til USA, men legges ikke til i Kinas BNP.

Mens varemerket bygges opp i nord, og gir muligheten til å ta ut høyere priser, framstår det som at det arbeidet som er forutsetningen for at produktet skal eksistere, er relativt sett mindre og mindre verdt. Det gjelder ikke bare teknologitunge Apple, men også H&Ms T-skjorter eller en kopp kaffe på Starbucks. Dette er en posisjon som muliggjøres av de historisk bestemte globale urettferdighetene. Og mens Apple økte sine marginer i 2011, ble underleverandørenes marginer i Kina presset. Dette driver dem til å prøve å flytte produksjonen til mer rurale områder, der muligheten til ekstrem utbytting av arbeiderne fortsatt er større.

Mens BNP-begrepet, tross sine brister, gir en indikasjon om materiell velstand, gir den en feilaktig forståelse av hvem som skaper merverdi og hvor det gjøres. Verdien av de kinesiske arbeidernes produksjon antas være det de får i lønn. Hele tyngden av de historiske, politiske og sosiale strukturer som gjør at epidemisk mange arbeidere hos Apples underleverandør Foxconn har kunnet drives til selvmord, plukkes med ett bort fra ligningen. Med Smiths ord er det ikke «value added» som BNP fanger i sammenheng med produksjon som outsources til lavtlønnsland, men «value captured»; vi ser hvor de skapte verdiene tas opp, konsumeres om du vil, ikke hvor de bygges opp.

BNP per capita i karibiske Bermuda, der i prinsippet all produksjon består av tjenester relatert til luksusturisme, er usammenlignbart høyere enn i nærliggende Den dominikanske republikk, der man har en småskala industri. Det har sin forklaring i at Bermuda har blitt et populært plasseringssted for hedgefond og annen finansakrobatikk. Men det er absurd å dermed dra slutningen at Bermuda har verdens mest produktive økonomi, i den betydningen vi til hverdags legger i produksjon av verdier. Det er ikke der man med stor effektivitet «skaper verdens ressurser», for å vende tilbake til Norberg. Snarere tvert imot.

Våre herskende økonomiske modeller og begreper mystifiserer mange maktforhold. Vi lever nå i en tid preget av at den superrike globale eliten har akkumulert enorme finansielle ressurser - og dermed retten til å utbytte og konsumere de verdiene som andre skaper i økonomien - samtidig som produksjonen i mange rike land stagnerer og arbeidsledigheten stiger. Da er tiden mer enn moden for å på alvor utfordre forestillingen om markedsplassen som et sted fritt fra historie og maktforhold, der alle og enhver får som fortjent.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Bjørn Ditlef Nistad
Innlegg: 65
Kommentarer: 2293

Merkelig kritikk

Kommentar #1

Jeg synes denne kritikken er merkelig. Begreper som brutto nasjonalprodukt, nasjonalbudsjett og lignende ble laget av radikale økonomer på 1930-tallet, og de ble tatt i bruk av sosialdemokratiske regimer i Norden og Vest-Europa etter annen verdenskrig til å styre økonomien i samsvar med keynesianske teorier, noe liberalister og folk på høyresiden mislikte og forsøkte å fremstille som svindel. Og plutselig viser det seg at de samme begrepene inngår i en slags nyliberalistisk sammensvergelse for å tildekke de virkelige maktforholdene i verden?!

Det hører for øvrig med til historien at mannen som laget mesteparten av de begrepene og teoriene Ali Esbati angriper, den norske økonomen Trygve Haavelmo, var en radikal sosialdemokrat. Hans etterfølger og videreutvikler av teoriene, økonomen Leif Johansen, var erklært kommunist.

At makt og inntekt er skjevt fordelt i verden er opplagt dumt. Å diskreditere makroøkonomiske teorier, som tross alt gjør det mulig å forstå noe av det som skjer i økonomien, kan imidlertid neppe være veien til en bedre verden.

frode klettum
Innlegg: 12
Kommentarer: 918

Esbatis inkonsekvenser og manglende forslag til alternativer

Kommentar #2
Ali Esbati – gå til den siterte teksten.

Da er tiden mer enn moden for å på alvor utfordre forestillingen om markedsplassen som et sted fritt fra historie og maktforhold, der alle og enhver får som fortjent.

I dag er de vestlige rike industriherrenes arbeidstilbud større enn kinesernes etterspørselen etter arbeid i de urbane strøk av Kina. Skal industriherrene nå tiltrekke seg arbeidskraft, må lønningene derfor opp, eller som Esbati påpeker, de må tilby arbeid ute i distriktene. Avslutningsvis skriver han at «produksjonen i mange rike land stagnerer og arbeidsledigheten stiger», men det blir en feilslutning å si at dette er et argument mot den frie markedsmekanismen. Tvert imot, dette viser at det frie markedet fungerer.

De kinesiske samlebåndsarbeiderne får rundt 5-6 kr timen, mens de norske industriarbeiderne får kr 453 000/1800 timer = 250 kr/t (direkte arbeidskostnader) SSB 1 arbeidskraftkostnad 2008. Det kronemessige forholdstallet blir da 1:45, noe som åpenbart er urettferdig. (Gruppene er dog ikke helt sammenlignbare, da den første består av nesten bare unge ufaglærte kinesere.)

Produksjonskostnadene til manuell trimming og inspeksjon av fiskefiléter i Norge utgjør nærmere 50 % av produksjonskostnadene, jf Forskning.no/fersk og kveisfri. Dette er er nesten 14 ganger mer enn den prosentvise andelen kinesiske arbeideres lønnskostnader utgjør av iPhones produksjonskostnadene. Nå er et nytt system for automatisk inspeksjon av torskefiléter, kalt avbildende spektroskopi snart ferdigutviklet. Dermed kan bedriften likevel overleve i konkurransen med Kina. Utdannelse og forskning er også et element som må trekkes inn når man sammenligner lønninger mellom ulike grupper av lønnsmottakere.

Den 8.11.2007 nådde Rec en børskurs på kr 220, i dag ligger den på kr 1,73. Det er konkurransen fra kineserne som medførte at 600 nordmenn mistet arbeidet sitt på Rec i Glomfjord.

Esbati er flink til å påpeke svakheter ved makroøkonomiske modeller, men svakheter finner man også i statistikk og andre matematiske modeller, men man kan ikke skrinlegge dem at den grunn.

Min hoveanmerkning blir: Før noe rives ned, må man vite hva som skal bygges opp.

Del dette innlegget: