Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Kristin Fjæstad
Innlegg: 1
Kommentarer:

Fra arabisk vår til kirgisisk høst

- 1850 visninger Innlegg

Hva blir det av alle revolusjonene?

Etter den arabiske våren er optimismen stor blant mange demokratiforkjempere. Erfaringene fra tilsvarende folkelige opprør andre steder gir imidlertid grunn til en viss skepsis. Revolusjonens helter erstattes ofte raskt av mer autoritære krefter og folkelig engasjement og entusiasme viker plass for resignasjon og apati.

Søndag 30. oktober er det presidentvalg i den tidligere sovjetrepublikken Kirgisistan, som i løpet av de seks siste årene har opplevd ikke bare en, men to folkelige opprør med klare paralleller til den arabiske våren. Kan Kirgisistans erfaring si oss noe om hva som kan vente Tunisia, Egypt eller Libya?

Post-revolusjonære utfordringer i Kirgisistan

Første gang den kirgisiske befolkningen tok til gatene var i 2005. President Askar Akajev, som hadde sittet med makten siden oppløsningen av Sovjetunionen, ble tvunget til å gå i eksil. Men revolusjonen gav ikke de forventede resultater. I 2010 førte brutte løfter om politiske reformer kombinert med forverrede levevilkår til at etterfølgeren, Kurmanbek Bakijev, selv ble styrtet i et folkelig opprør. Siden da har landet vært styrt av Rosa Otunbajeva, som ikke stiller til gjenvalg på søndag. Men det er nok av andre kandidater: Hele 19 navn står oppført på stemmeseddelen.

Til tross for at flere av de ledende kandidatene snakker om stabilitet og rettssikkerhet, er det en reell fare for ytterligere destabilisering. Vi fikk en forsmak på dette sist sommer da det kom til voldelige sammenstøt mellom etniske kirgisere og usbekere som krevde mer enn 400 dødsofre og førte til store materielle ødeleggelser. Valgkampen nå er imidlertid først og fremst preget av befolkningens apati og maktesløshet - mens de demokratiske endringene de kjempet for fortsatt glimrer med sitt fravær.

Hvorfor gikk det galt?

Det finnes i dag 156 politiske partier i Kirgisistan, men få av dem, om noen, har et politisk program. Det høye antallet registrerte partier og presidentkandidater sier mye om mangelen på en demokratisk, politisk kultur. Viktige verdier som samarbeidsvilje, kompromissvillighet og respekt for at velgernes stemmer avgjør hvem som blir valgets vinnere og tapere er mangelvare. Det er en utbredt oppfatning blant folk at politikerne først og fremst bruker sin posisjon til å fremme egne forretningsinteresser.

Til tross for de mange partiene, har befolkningen få reelle politiske alternativer. Mange av dem som sitter rundt maktens bord i Kirgisistan i dag satt der også under Otunbajevas autoritære forgjengere. Og det er de samme menneskene som nå er satt til å forme et nytt politisk system. Elitens vilje til politiske reformer blir ofte fremhevet som en av de mest avgjørende faktorene for demokratisering. Som følge, blir mangel på demokratiske fremskritt ofte forklart med manglende politisk vilje. Samtidig må vilje stå i sammenheng med kapasitet, ressurser og insentiver til endring, og her kan selv de mest demokratisk anlagte statsledere støte på utfordringer. Siden 1991 har Kirgisistan endret valgsystem fem ganger. Grunnloven som ble innført etter revolusjonen i 2010 overførte makt fra president til parlament. Men endringer i lovverk og institusjoner forblir ofte på papiret og skaper ikke de forventede nye insentivene for politiske beslutningstakere i praksis.

Vårt demokratibegrep er fylt av politiske og sivile rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. I andre deler av verden er forventningene til demokrati som styresett derimot ofte knyttet opp til en mer rettferdig ressursfordeling og økonomiske og sosiale rettigheter. Dette gapet mellom elitenes (og Vestens) og folkets forventninger blir ofte forsterket av at demokratiet åpner for krav fra grupper i samfunnet som tidligere ikke har blir hørt.

Avstanden mellom det folk forventer og det som er realiteten etter revolusjonen blir ofte så stor at demokratiet som ideal risikerer å miste sin styrke. I Kirgisistan spør folk nå igjen etter en sterkere president fordi det nye «demokratiet» ikke svarer til forventningene.

Henning Rutledal
Innlegg: 1
Kommentarer: 643

Ja, ja,- det er i hvertfall min mening.

Kommentar #1
Kristin Fjæstad – gå til den siterte teksten.

Men endringer i lovverk og institusjoner forblir ofte på papiret og skaper ikke de forventede nye insentivene for politiske beslutningstakere i praksis.

Er det da til å undres på hvorfor mennesker som ikke kjenner demokratiet, nok en gang roper på den sterke mann? Dette er også arabernes skjebne, bare det at man hører at islam er i førersetet er klar beskjed om at her venter sharia-helvetet og "ha det bra" til demokratiet.

Bjørn Blokhus
Innlegg: 2
Kommentarer: 1412

Revolusjonene eter sine barn

Kommentar #2

Sier noen

"Frihetens banner vaier over alle fangeleirene", sa Camus om politiske revolusjoner.

I alle arabiske land er rasismen et stort samfunnsproblem, og alle muslimske opprør blir skitnet til av alle rasistiske oppgjørene de åpner for. Slik er det i Lybya der de lyshudede klanene i nord som nå har gjort opprør, foretar entiske rensinger av de mer mørkhudende libyerene.

Se forøvrig Åsne Seierstads rapport i siste Newsweek: "Black and White i Libya" What will happen when the honeymoon ends?

Dette er en utvikling UD og norske poltikere i høyeste grad er medansvarlige for. Og mandatet fra FN om å skulle beskytte sivilbefolkningen fra Gadafis vold er erstattet med "demokrati"- tilhengerenes anarki og massakre. Til stor applaus fra NATO medlemmene som skamroser hverande for innsatsen. Sjelden har vi sett Stoltenbergs kinn bluss slik som da Obama takket han for innsatsen. Han gamblet med sin makt, og vi skal pålegges å tro at han vant

Nå er det ikke bare rasisme som kan skitne til den arabiske våre. Religiøse minoriteter, kvinner og hvemsomhelst kan bli ofre for nye maktaspirantenes vold.

Del dette innlegget: