Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Hilde Eliassen Restad
Innlegg: 15
Kommentarer: 2

Obama og Clinton: USAs to ansikter mot Egypt?

- 3981 visninger Innlegg

President Obama har hatt tre tøffe utenrikspolitiske uker. Mens Midtøsten har opplevd store og forhåpentligvis revolusjonerende hendelser, har Obama-administrasjonen fremstått som vaklende og forvirrende i sine uttalelser.

Muligens er dette et resultat av at Obama-administrasjonen mangler en såkalt "Grand Strategy"- en overordnet plan, eller visjon om du vil, for hva USA ønsker å oppnå internasjonalt og hvordan de skal oppnå disse målene. Ifølge historiker Niall Ferguson mangler Obama nemlig en Grand Strategy, og det er dette som er grunnen til at hans uttalelser var like sammenhengene som en hodeløs høns de siste tre ukene.

Men ser man på Kairo-talen og til og med Nobel-talen finner man lett en visjon for Obamas presidentperiode(r): USA skal finne tilbake til sitt moralske kompass, lege sårene fra Bush-administrasjonen og kjempe for menneskerettigheter. Men dette er retorikk som er vanskelig følge opp i praksis, særlig når USAs posisjon rundt om i verden avhenger av nære allianser med diktatorer. Kald krigs-strategien med å hegne om stabilitet heller enn demokratibevegelser står i direkte motsats til Obamas retorikk. Altså er det godt mulig Obama mangler en strategi for å sette sin visjon ut i livet.

Dog det kan se ut til at en stor del av forklaringen heller ligger i Obamas utenrikspolitiske uerfarenhet, noe som gir større spillerom for intra-administrasjonskonflikter og institusjonelle dragkamper. Det hvite hus og Hillary Clintons State Department (UD) ser ikke ut til å ha tenkt helt likt i møte med denne uventede situasjonen i Nord-Afrika. (Det at USAs etteretningsorganisasjoner ikke forutså hendelsene i Tunisia og Egypt er ikke akkurat rettferdig kritikk, det gjorde jo ikke etterretningsorganisasjonene i Egypt heller...!) Obama som person - både i innenrikspolitikk og utenrikspolitikk - balanserer hele tiden mellom hans idealistiske og pragmatiske side. Han ønsker helt klart å oppnå store ting, men har så langt valgt en pragmatisk, heller enn ideologisk, strategi for å oppnå dem både på hjemmebane og bortebane. Obamas yngre generasjon av rådgivere (mange fra presidentkampanjen hans) står i sterk kontrast til den eldre utenrikspolitiske garden som regjerer i State Department og Pentagon (ledet av Clinton og forsvarsminister Robert Gates). Som New York Times rapporterte i helga er det helt klart store forskjeller i mellom disse gruppenes vektlegging av stabilitet og allianser vs. nytenkning og revolusjonsivring.

Intern dragkamp er intet nytt når det kommer til utforming av utenrikspolitikk, og hvem som vinner kommer ofte an på hvilke rådgivere som får gehør - særlig hvis presidenten er uerfaren i utenrikssaker og er villig til å lytte (les: realister vs. neokonservative i Bush-administrasjonen før og etter 11. september). Obama, som de to forrige amerikanske presidentene, entret Det hvite hus uten noen særlig erfaring med utenrikspolitiske saker (jeg tror ikke to år som senator på Senatets utenrikspolitiske komité akkurat kvalifiserer til ekspertise, kanskje heller som et introduksjonskurs). Tradisjonelt sett er heller ikke utenrikssaker noe som dominerer amerikanske presidentvalg, selv om det jo i 2008 var mye snakk om Irak og Afghanistan som kriger USA må trekke seg ut av snart (og en av grunnene til at Obama klarte å vinne over Clinton i nominasjonskampen i 2008 var jo at han hadde tatt til offentlig motmæle mot Irak-krigen - men da ikke som politiker på høyt nivå, så det var jo også mindre risikabelt for ham i gjerningsøyeblikket).

Obamas egen uerfarenhet, samt hans balansering mellom idealistiske og pragmatiske impulser, forklarer nok langt på vei hvorfor uttalelsene til administrasjonen ble oppfattet som delvis selvmotsigende. Så det er helt legitimt å kritisere reaksjonene som har kommet ut av Washington, D.C. siden opptøyene startet. Samtidig burde man også erkjenne at USA i form av Obama-administrasjonen ikke spilte rollen som mange konspirasjonsteoretikere trodde de kom til å spille - nemlig som "spoiler" for revolusjonen ved å støtte Mubarak. Dette i seg selv har ført til alvorlige konsekvenser for forholdet til andre diktatorer som er allierte med USA (Saudi-Arabia er meget misfornøyd). De forvirrende uttalelsene kan jo også forstås som et forsøk på ikke å komme i veien for begivenhetene selv. Fravær av sterke uttalelser kan ha vært den viktigste støtten USA kunne gi til en bevegelse som oppfatter seg selv som lokal og ikke ønsker innblanding fra imperialisten i vest.

Man kan dermed si til alle på venstresiden som elsker å hate USA: Her ser det ut til at Obamas ideologiske tilknytning til demokratiforkjempelse har vunnet over realpolitiske maktvurderinger i regionen.

George Gooding
Innlegg: 46
Kommentarer: 196

Eller...

Kommentar #1

Man kan dermed si til alle på venstresiden som elsker å hate USA: Her ser det ut til at Obamas ideologiske tilknytning til demokratiforkjempelse har vunnet over realpolitiske maktvurderinger i regionen.

... så kan man si at Obama ikke hadde noe som helst med saken å gjøre. Stusser over at du også snakker om at Obama mangler en overordnet plan, men at han kjemper for demokrati og skulle rydde opp etter Bush.

Var ikke nettopp demokratiforkjempelse i Midt-Østen en hjørnestein av Bushs overordnet plan etter 11. september? Var det ikke derfor de fleste kommentatorer til venstre for Bush lanserte ymse konspirasjonsteorier om at han hadde planer for å invadere samtlige land i regionen?

Var ikke en stor del av Bushs retorikk om Irak og Afghanistan nettopp ideen om å fremme demokrati i regionen for å få bukt med islamsk fundamentalisme og derav islamsk terror?

Kan man ikke bare konkludere med at egypterne gjorde det de gjorde av egne grunner og at amerikansk innflytelse bare strekker så langt?

Osmund Lind Iversen
Innlegg:
Kommentarer: 10

Obama som Gorbachev

Kommentar #2

Pussig, Hilde Eliassen Restad. Så mange ord som kan sammenfattes i 2 påstander: (1) Obamas uerfarenhet (gjentatt 5 ganger), og (2) hans mangel på strategi. Dessuten var hans reaksjoner “like sammenhengende som en hodeløs høns” (du mener “høne”). Han forstår ikke realpolitikk.

Det gjør ikke du heller. Obama jobber med Hilary Clinton som utenriksminister, et nødvendig men ubehagelig kompromiss og ikke minst en innrømmelse overfor pro-Israel lobbien. Det var hun som sto for den store selvmotsigelsen, og det rapporteres at Obama var rasende over uttalelsen som kunne sees som støtte til Mubarak. Obama har, som du sier, først forholdt seg stille og deretter tydelig på demonstrantenes side.

Med bakgrunn i USAs lange historie i Midt-Østen sitter de nå mellom asken og ilden. Obama kan ønske mer demokrati men har ingen regimer i regionen på sin side. Situasjonen likner mistenkelig på den som Michael Gorbachev opplevde under Sovjet-unionens siste år. Han ville også løsne på tømmene, men resultatet var både uforutsigbart og skremmende for maktbalansen.

Kanskje Obama ikke innser det, eller kanskje han gjør? Sjansene er store for at han vil bidra til en liknende oppløsning i Midt-Østen som Gorbachev startet i Østblokken, og det er en kolossal overvurdering av USAs makt å tro de kan styre dette i havn etter sin egen oppskrift.

Det lyder mistenkelig som om det du kaller “realpolitikk” er synonymt med “status quo,” men det som er “reelt” er nettopp at USA opplever minsket innflytelse verden over, og da er ikke strutsepolitikk en opsjon. Så mye har Obama skjønt, selv om han like mye som europeerne bare må håpe på nye former for innflytelse når siuasjonen roer seg. Bush prøvde Den Sterke Mann taktikk på et tidspunkt da den hadde overlevd seg selv, og det var hans mangel på grep om realpolitikken som i neste omgang har drevet USA-skepsis over hele Midt-Østen.

Joakim Møllersen
Innlegg: 40
Kommentarer: 897

Handlinger teller - ikke ord

Kommentar #3

Det er lettere patetisk å se så mange som av en eller annen grunn velger å analysere politikk hovedsaklig på bakgrunn av hva folk sier, hva som blir rapportert at skjer på forskjelige bakrom, hva de tror at forskjellige personer tenker osv. Det åpenbare ville jo vært å se på hva politikere faktisk gjør.

Egypt var kun overgått av Israel hva direkte pengestøtte fra USA gjelder og brorparten av denne støtten gikk direkte til militæret som var general Mubaraks viktigste støttespiller for å holde på sin illegitime makt. Denne politikken ble ikke startet av Obama, men ble opprettholdt av ham. USAs støtte til Mubarak bør det være ganske liten tvil om.

Som sagt støtter også USA okkupasjonsmakten Israel militært. Av land i Midtøsten kommer også diktaturene Jordan og Pakistan (mange regner de som en del av USAs Midtøsten-politikk). Demokratiforkjempelse er bare et tåpelig klistremerke de bruker når det er passende. På samme måte som frykt for islamisme er det. Den er av en eller annen grunn ikke så farlig når USA (og Norges) gode venn Saudi-Arabia er forbryteren.

Her er en interessant debatt om temaet:

Osmund Lind Iversen
Innlegg:
Kommentarer: 10

USA er en stormakt, så enkelt er det

Kommentar #4

Joakim, det er vel få som ikke har fått med seg det du sier. Men det er nå en gang så at i realpolitikken er det ingen land, inkludert Norge, som handler ut fra idealer om demokrati osv. Når vi selger våpen – og Norge ligger høyt på den eksportlisten – så tenkes det først arbeidsplasser og et godt stykke lenger ned hvem våpnene skal tjene.

Det går nå en debatt i USA om hvem som har vært mest “pro-demokrati” – Bush eller Obama. Den er morsom lesning fordi alle innleggene bruker de to presidentenes taler som utgangspunkt, og der topper Bush med en berømt og høytravende tale for noen år siden. Vi glemmer lett at USA er et meget religiøst land som legger forbløffende stor vekt på taler og presentasjon. Like siden Kennedy har de beundret sine presidenter for gode formuleringer som etter sigende forandret verden. Det er et nasjonalt trekk; det er ikke ofte en europeisk statsleder får varig renomme for noe han eller hun har sagt.

Kritisk eller ikke så må vi tross alt være realister. Obamas viktigste publikum er hjemme, og han kan knapt omtale “Afrika” uten å bli tatt for naiv og “svak” i utenrikspolitikken. Han ligger allerede tynt an i forhold til Israel lobbyen, og i forhold til oljeforsyningen har han ingenting å gå på. Man sier at en økning i bensinprisen på 10% kan felle en amerikansk president; hvis han skulle bli sett som medskyldig i et Midt-Østen uten avhengighet til USA, er det over og ut for ham. Spørsmålet for europeere er hvor store kursendringer Obama kan tillate seg før vi får en verre president å forholde oss til.

Joakim Møllersen
Innlegg: 40
Kommentarer: 897

Spørsmål og svar

Kommentar #5

Til Iversen:

Hvis det har seg slik at de fleste har fått det med seg så kan en jo undres over hovedinnlegget og kommentar #2 og generell debatt om internasjonal politikk.

Spørsmålet for min del er om det er greit å lyve til folk å si at en er for demokrati og menneskerettigheter når en jobber aktivt for det motsatte eller si løgnene imot. Svaret mitt vet du allerede.

George Gooding
Innlegg: 46
Kommentarer: 196

Kun dårlige valg å velge

Kommentar #6

Av land i Midtøsten kommer også diktaturene Jordan og Pakistan (mange regner de som en del av USAs Midtøsten-politikk). Demokratiforkjempelse er bare et tåpelig klistremerke de bruker når det er passende.

Det er flott å sitte i elfenbenstårnet sitt og kaste ut masse teoretisk tull, er det ikke? Hvordan ser du for seg at USA fremmer demokrati i Pakistan, egentlig? Hva ser du for deg skjer hvis USA dropper all støtten til Pakistan?

Realpolitikk gir oss en enkel sannhet: i denne regionen er det som oftest ingen gode valg å foreta, man må velge mellom pest og kolera. USA støtter Pakistan på forskjellige måter for at hele landet ikke skal rakne fra hverandre og overlate landets atomvåpen til kaos.

Hvis folk som deg satt i makten hadde antageligvis hele Midt-Østen vært atombombet til steinalderen for lenge siden. Heldigvis, som Obama, lærer de fleste naive, ideologiske teoretikere den vanskelige virkeligheten før det kommer så langt.

Akkurat samme grunn gjelder for Israel. Hvis ikke man hadde støttet opp om Israel, hadde 6-dagers krigen ikke vart seks dager - den hadde vart to dager og alle jødene hadde vært utryddet for lenge siden. Muligens enkelte ikke syns det hadde vært noen dårlig løsning, men det er gjerne de samme som hyler og skriker fordi palestinere ikke får handle på IKEA i Israel.

Så har vi folk som Ron Paul som tror at demokrati bryter ut over hele verden dersom USA bare trekker seg tilbake og går fram som et godt eksempel. Kim Jong-Il mister nok lysten på ubegrenset makt over natta når det skjer. Ikke sant?

Joakim Møllersen
Innlegg: 40
Kommentarer: 897

Til Gooding

Kommentar #7

Jeg foretrekker at USA ikke gjør noe som helst for å "fremme demokrati" noen som helst plasser i verden utenom innenfor egne grenser.

Om USA ikke ønsket at Pakistan skulle ha atomvåpen kunne de gjort noe med det før de fikk det. De gjorde det motsatte.

USA blandet seg ikke noe særlig inn i Seksdagerskrigen. Israel ba om amerikansk støtte, men president Lyndon B. Johnson sa det rett fram: "You'll whip the hell out of them", og det var nøyaktig det som skjedde. Det nærmeste USA kom en direkte involvering var da Israel bombet USS Liberty og drepte 34 amerikanere. Amerikansk og israelsk etterretning var enige om at Egypt ikke hadde tenkt å angripe og at det uansett ikke ville utgjøre noen fare for et militært overlegent Israel.

Jeg har til nå ikke hørt om noen som har klaget over manglende rettigheter til å handle på IKEA, men det er derimot en del som ikke er overbegeistret for Israels massakre i Gaza for to år siden eller Israels blokade av Gaza - som EU, Human Rights Watch, Røde Kors og Amnesty kaller en kollektiv avstraffelse i bruddd med internasjonal lov; Israel massakre av nødhjelpskonvoipassasjerer i internasjonalt farvann; Israels tortur av palestinere; Israels fengsling av rundt 9.000 palestinere uten lov og dom, deriblant flere hundre barn; Israels okkupasjon av Gaza, Vestbredden og Golanhøyden m.m.

USAs politiske elite bryr seg ikke om demokrati eller islamisme, de bryr seg om tilgang til ressurser. Eller som Noam Chomsky skrev i The Guardian: "It's not radical Islam that worries the US - it's independence"

Henry Kissinger skal en gang ha sagt: "We have no friends, America only has interests"

Del dette innlegget: