Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Torgeir Salih Holgersen
Innlegg: 24
Kommentarer: 1965

"Venner av Syria" går for blodbad

- 1733 visninger Innlegg

Møtet i "Venner av Syria" i Istanbul legger opp til massiv væpning av de syriske opprørsstyrkene. Det er en oppskrift for blodbad. Spørsmålet er hva statene som kaller seg "Venner av Syria" har å tjene på å føre det syriske folket til offerbenken.

Formelt sett har ikke møtet vedtatt å levere dødelige våpen til opprørerne. USA skal imidlertid levere avansert kommunikasjonsutstyr som vil gjøre opprørsstyrkene langt mer kapable i felt. Samtidig skal Saudi-Arabia og eneveldige konge- og sjeikdømmer på den arabiske halvøya levere penger direkte til opprørerne. Formelt blir pengeoverføringene sagt å skulle gå til lønn til opprørsstyrkene, men reelt er det ingenting som hindrer opprørsledelsen fra å bruke milliardene som vil trille inn til å kjøpe våpen.

I strid med Folkeretten
Grunnen til at "Venner av Syria" på denne måten formelt søker å unngå direkte våpenleveranser til opprørerne, er trolig at man på denne måten vil søke å omgå det faktum at slik væpning av en opprørsgruppe innad i et annet suverent land, folkerettslig er å regne som en aggresjonshandling likestilt med det å gå til krig. Dersom Syria hadde hatt militær kapasitet til det, og noe å tjene på det, hadde en slik direkte støtte til opprørsstyrker innad i landet folkerettslig fullt ut legitimert at Syria hadde svart med å bombe Saudi-Arabia og USA.

Ettersom Syria verken har kapasitet eller noe å tjene politisk på en slik offensiv forsvarshandling, er dette en trussel "Venner av Syria" ikke trenger å bry seg om. Det folkerettslige aspektet kunne derimot komme til å skape problemer i forhold til den politiske polemikken knytta til hvem som har ansvaret for den massive opptrappinga av volden som dette kommer til å føre med seg. Derfor har man gått en slik liten omvei rundt direkte væpning som ingen imidlertid bør la seg affisere av. Realiteten av dagens vedtak er væpning av de syriske opprørstyrkene.

Våpen til opprørerne = blodbad
Syriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene vist tydelig at de er i stand til å slå ned opprøret og gjeninnta områder som har vært på opprørernes hender. Uten en slik massiv militær støtte fra "Venner av Syria" som nå er på vei, ville det væpna opprøret trolig enten blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått inn i en fase av mer lavintensiv krigføring, med noen spredte aksjoner her og der.

Selv om også en slik lavintensiv geriljakrig ville kunne kosta mange sivile livet, er det for ingenting å regne sammenligna med hva som vil skje om en massiv innflod av våpen, avansert kommunikasjonsutstyr og penger til å belønne både desertører fra den syriske hæren og leiestyrker fra andre land vil føre til at opprørsstyrkene vil bli i stand til å gå i gang med en ny offensiv og igjen vinne territorium holdt av regjeringsstyrkene.

En slik opptrapping ville garantert føre til bruk av stadig tyngre våpen også fra myndighetenes side, muligens også gjennom bruk av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette opp baser inne i boligkvartaler i store byer.

Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av volden direkte knytta til kamphandlingene, også vil føre til en eskalering av volden fra ukontrollerbare militsstyrker på begge sider. Massakrer mot sivile opprørssympatisører har allerede blitt rapportert, men det har også tilsvarende massakrer mot regjeringssympatisører. Dette vil det trolig bli mye mer av.

"Don't give peace a chance"
Vedtaket om væpning av opprørsstyrkene skjer parallelt med at Kofi Annan har lagt fram sin fredsplan som syriske myndigheter har sagt at de vil akseptere, forutsatt at også opprørsstyrkene legger ned våpnene. Denne forutsetninga blir i provestlige medier "spunnet" til at al-Assad bare driver forhalingstaktikk. Dette på tross av at våpennedleggelse fra opprørerne faktisk også er en del av Annans fredsplan. Det syriske myndigheter har sagt er altså ikke noe annet enn at de aksepterer fredsplanen forutsatt at også den andre parten i krigen aksepterer den, noe som er en ganske selvsagt forutsetning for at noe skal kunne implementeres som reell fredsplan.

"Venner av Syria" forlanger derimot at syriske myndigheter skal implementere alle teknikaliteter i en fredsplan, men at ingen tilsvarende krav skal stilles til den andre parten i konflikten. Realiteten i dette er at det er "Venner av Syria" som avviser Kofi Annans fredsplan. Grunnen til det, er at denne planen ikke forutsetter umiddelbar kapitulasjon fra det syriske regimet, slik alle "fredsplaner" og vedtaksforslag fra landene som kaller seg "Venner av Syria" alltid har forutsatt.

Kunne forhandlinger ført fram?
Fra statene i "Venner av Syria", og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til snarlige valg.

Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre.

Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvell til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå.

Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarakmetoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører. Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede.

Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer "Venner av Syria" konsekvent en slik opsjon?

Fordelene med krig
Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den dominerende krafta innad i den væpna delen av den syriske opposisjonen er den syriske avdelinga av Det muslimske Brorskapet. I et reelt fritt valg er det stor sannsynlighet for at et brorskapsbasert parti ville gjort det sterkt. Empirien fra andre arabiske land som allerede har avholdt demokratiske valg tyder på det.

Både i Tunisia og i Egypt har denne typen partier gjort det sterkt. Resultatene i Tunisia og Egypt var imidlertid likevel ulike. I Tunisia var det bare ett stort islamistisk parti ved valget, al-Nahda. Partiet ble det største, men fikk ikke over 50 prosent av verken stemmene eller mandatene. Partiet har måttet dele regjeringsmakta med sekulære partier. I Egypt var det flere islamistiske partier som stilte til valg, og selv om det største partiet, Det brorskapsbaserte Frihets- og Rettferdighetspartiet, heller ikke her fikk over 50 prosent av stemmene eller setene, fikk de islamistiske partiene samla sett over 2/3 av stemmene og nær 3/4 av setene.

Disse forskjellene er produkter av at Tunisia er et land med en mye sterkere sekularistisk tradisjon, og en vesentlig mer moderne økonomi. Sosialt og økonomisk-strukturelt ligger Syria et sted midt mellom Egypt og Tunisia i utvikling. Skulle jeg gjette, ville jeg dermed tippe at sunniislamistiske partier av den typen som vant valgene i Tunisia og Egypt, ville kunne stå igjen med rundt 55 prosent av stemmene, vel og merke fra de arabiske sunnimuslimene.

Den store forskjellen mellom Syria og Egypt og Tunisia, er at Egypt og Tunisia er monoetniske samfunn hvor nær 100 prosent av befolkninga er arabisktalende, og hvor over 90 prosent er sunnimuslimer. Syria er et mye mer multietnisk samfunn. Til sammen utgjør ikke-arabiske kurdere, som i hovedsak er sunnimuslimer men gjennomgående mye mer sekulært innstilte enn araberne, og alawier og andre sjiamuslimer, og kristne, drøyt 1/4 av befolkninga i Syria.

Med 1/4 av stemmene til minoriterer, ville sunniislamister måtte trenge like sterk oppslutning fra den sunniarabiske majoriteten som de fikk ved valget i Egypt for å havne over 50 prosent og sikre seg flertall. Med et sideblikk til Tunisia, er det som nevnt langt fra sikkert, eller en gang sannsynlig.

Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten.

Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskapsbasert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg ville stått last og brast med Saudi-Arabia og USA i kommende geopolitiske konfrontasjoner i Midtøsten. Gjennom den væpna konfrontasjonen med al-Assad-regimet står Brorskapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold til de statene som støtter opprørerne og i en fiendtlig relasjon til Iran som støtter regimet. Dette preger nå også den geopolitiske orienteringa til deres søsterpartier i Tunisia og Egypt.

Før konflikten i Syria kom på dagsorden, var det imidlertid stor bekymring for at brorskapspartienes valgseire ville bety at Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. Det samme så man i Tyrkia under ledelse av det moderat-islamistiske partiet AKP. Hamas i Palestina er nemlig også en del av brorskapsfamilien, og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i Palestina var i utgangspunktet en viktig del av den folkelige forakten for de Israel- og USA-kollaborerende regimene til Hosni Mubarak og Zine bin Ali.

Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på "langt mindre" menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer.

Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels.

En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfientlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan.

Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

Risikoen for et backlash i form av at statene i "Venner av Syria" i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer. Det er heller ikke utenkelig at en slik massiv opptrapping av volden i Syria vil kunne brukes som påskudd for en lenge ønska bombing av Iran.

Del dette innlegget: